I Hengekøye over Bøverbreen

Jeg husker ikke hvem av oss som først luftet tanken, men den kom da vi var veiledere sammen på en kanotur for friluftslivsstudentene ved Høgskolen i Hedmark. Vi hadde med oss hengekøye som overnattingsform, og der hang vi og dinglet under hver vår tarp i ly for regnet mens vi oppsummerte dagen. Rett før vi sovnet var det en av oss som sa: ”overnatte i hengekøye over en bresprekk?”.

Jeg vil gjerne slå et slag for nysgjerrigheten i friluftslivet. Jeg tror det er noe av det som driver oss fremover. Som får oss til å beholde barnet i oss og leken, og som gjør at vi tør å bevege oss ut av komfortsonen. For å se om det er mulig. For det var akkurat det vi bestemte oss for, vi måtte finne ut om det var mulig å overnatte i hengekøye over en bresprekk.  

”Har dere omtrent like manglende dømmekraft begge to”, var kommentaren fra Gaute sin bedre halvdel da vi fremla idéen. Og etter hvert som vi begynte å gjøre noen undersøkelser på nettet uten å finne noe, begynte jeg også å lure litt. Når vi ikke finner informasjon om at noen har gjort dette før oss (hvilket noen jo sikkert har på et eller annet tidspunkt og sted), betyr det da at det er en himla dårlig idé?

Det vi var mest bekymret for var om isskruene vi skulle forankre oss i ville bli sittende hele natta. Vanligvis flytter vi isskruene med jevne mellomrom når vi holder på med redningsøvelser eller isklatring, men det foregår stort sett på en annen tid av året. Nå var det midten av oktober og minusgrader. Vi måtte bare sørge for å lage et system slik at vi var festet i flest mulig sikringspunkter. Og om vi fant ut at vi ikke syntes det var trygt nok kunne vi jo alltids returnere til Ove sitt hus i Bøverdalen (i hvert fall var det det som ble sagt på forhånd).

Ove er en erfaren bre- og fjellfører, men han hadde aldri sovet under åpen himmel før. Idéen om å sove i hengekøye over en bresprekk virket spennende nok til at han valgte å bytte bort sin trygge heim i Bøverdalen med fallskjermduk for en natt.

Før vi kjørte fra Bøverdalen og opp til Krossbu hvor vi skulle begynne anmarsjen innover tegnet vi raskt opp en skisse over hvordan vi så for oss at det hele skulle rigges til. Det begynte å bli ettermiddag og vi visste at vi ville bruke litt tid på å finne en bresprekk som egnet seg. Etter hvert skjønte jeg at det var mange kriterier som skulle oppfylles. Ikke nok med at bresprekken skulle være bred nok for hengekøyene våre. Jeg så for meg at det enkleste for riggejobben var om vi fant et sted hvor vi kunne komme oss fra ene siden av bresprekken til den andre uten å måtte koble oss inn i tau hver gang. Guttene så for seg at vi skulle finne en sprekk som var dyp nok til at det ble (litt) spennende. Og ikke minst måtte det være utsikt! Altså måtte vi et stykke oppover breen.

Heldigvis fant vi noe som egnet seg i et stykke opp i det nedre brefallet på Bøverbreen. Vi hadde bare et par timer med dagslys igjen, og i tillegg tror jeg uten tvil dette er den tyngste sekken jeg noen gang har båret på en bre. Mye utstyr skulle med selv om det bare var snakk om en natt. Med en gang stedet var avgjort gikk vi i gang med å rigge opp hver vår slakkline som vi hadde bestemt oss for å feste hengekøyene i. Disse tåler å stå i spenn over lengre tid. Å få opp linene var uproblematisk og sikringstauene ved siden av likeså, men det ble mange kreative arbeidsstillinger og tarzanfakter da hengekøyene skulle hektes på og ikke minst justeres.

Hvordan får vi sovepose og liggeunderlag ut i hengekøyene? Skal vi sove med hjelm på? Hva gjør vi med skoene? Stegjernene må jo stå igjen på brekanten. Spørsmålene kom etter hvert som vi jobbet oss fremover. Vi rakk akkurat å få på plass det mest vesentlige av tauverket før sola forlot oss. Gaute hadde med seg poi og stod for kveldsunderholdningen sammen med nordlyset og en fantastisk stjernehimmel. Det ble fort kaldt da sola gikk ned og en kjølig vind smøg seg over breen. Jeg hadde fryktet at vi ville legge oss med en gang det ble mørkt, og at det ville bli en voldsom lang natt i posen, men plutselig var klokka blitt elleve på kvelden. Apekattøvelsene som måtte til for å komme seg ut i hengekøya sørget for at vi fikk varmen før vi sovnet.

Det er kanskje ikke den mest komfortable natten jeg har hatt, jeg skal innrømme det. Isen knaker og braker, og det er for så vidt greit. Men etter hvert som det blåste opp begynte hengekøya å gynge litt mer og festene til slakklina knirket i takt med vinden. For å forenkle prosessen med å komme seg ned i hengekøya var de ikke strammet opp så mye som til vanlig, og vi gjorde oss den erfaringen at å ligge som en banan med beina oppover medfører lite blodsirkulasjon nedover i kroppen, ergo kalde føtter.

Jeg våknet (igjen) da sola var på vei opp. Det snorket godt i den midterste hengekøya, så jeg krøllet meg sammen til en ball og fikk igjen varmen i føttene mens jeg kikket på soloppgangen. Vi hadde faktisk tilbragt en natt i hengekøye over en bresprekk! Isskruene hadde vi ikke trengt å bekymre oss for. De måtte fortsatt skrus ut av isen da vi rigget ned. På vei tilbake til Krossbu oppsummert vi erfaringer og potensielle justeringer til en eventuell neste gang (skjønt det blir kanskje ikke hverdagskost dette her). Den viktigste påminnelsen turen ga oss var likevel kanskje betydningen av å ikke bare snakke om ting, men å faktisk gjøre det.

Pakking på parkeringen ved Krossbu.

Vi leter etter det ideelle overnattingsstedet.

Mot Fannaråken og Hurrungane.

Så begynner riggejobben!

Solnedgang! 

Og soloppgang fra hengekøya.

 

God morgen!

På gjensyn Helgeland!

Vakre Dønna, Lovunden og Tæna.

Jeg husker ennå følelsen da jeg kom kjørende nordover på E6 til Mosjøen med hele livet mitt om bord i bilen. Det var veiarbeid på Majavatn, klokka passerte ett på natta og jeg kikket på fjellet som nærmet seg i det fjerne. Jeg husker at vi kjørte gjennom Mossåstunellen og at jeg tenkte at nå, nå er vi faktisk her! 

Snart tre år har gått siden den gang. Opp igjennom tidene har det blitt mange epokeskift, og det kjennes alltid litt vemodig når jeg skal avslutte noe, selv om det som regel innebærer starten på noe nytt. Etter hver har jeg skjønt at noen identiteter, hvis man kan kalle det det, følger deg hele livet. En del av meg kommer nok alltid til å være flyvertinne, og jeg føler meg merkelig hjemme på fly og flyplasser. En del av meg kommer alltid til å være folkehøgskolelærer, og jeg har sett i praksis hvor viktig dette skoleslaget er i samfunnet vårt. 

Det har vært tunge tak, det har vært mye hardt arbeid. Hvert år i ni måneder har hele livet mitt kretset om Vefsn folkehøgskole og elevene våre. Så å si hver våkne time har jeg brukt på å finne ut av, rekognosere, planlegge, organisere og ikke minst undervise. Det har gitt meg muligheten til å bli kjent med den vakre og til tider ville naturen i nord. Hvert år har det vært like spennende når elevene kommer og vi sammen skal forme året. De har gitt meg så uendelig mye.

En del av meg tilhører for alltid Nord Norge, og jeg har med meg små skatter fra tiden på Helgeland sørover. De gjemmer jeg og tar frem når lengselen mot nord blir for stor:

• Følelsen av å padle havkajakk ute mellom øyene og bli fulgt på veien av sel og ørn.
• Følelsen av å følge Tiplingelva inn i Børgefjell i minus 30 grader.
• Det magiske vinterlyset i Børgefjell i januar.
• Følelsen av å stå på toppen av Trænstaven i midnattssol og se helt til Røst, etter å ha seilt ut til Sanna med egen båt.
• Følelsen hver gang jeg kommer opp på en av de fine fjellene ute ved kysten og kan kikke utover øyene, de hvite strendene, det turkise havet og horisonten.
• Juleforberedelsene på Toppen i mørketida.
• Nattpadling med havkajakk, å lage flåte og la seg drive av sted under alle stjernene, langt fra all lysforurensning.
• Å komme seilende nordover og føle seg hjemme igjen når søstrene dukker opp og Dønnamannen hilser velkommen.
• Følelsen av å være de eneste menneskene i verden, på tur i Lomsdal-Visten.
• Gleden over å se elevene mestre nye aktiviteter, jobbe sammen som gruppe og oppdage nye venner.
• Alle de kalde dagene når minibussen ikke har villet starte og alle de hjelpsomme menneskene vi har møtt på grunn av den bussen.
• Følelsen siste skoledag når ”Venner” synges av elevkoret på Toppen.
• Alle oppdagelsesturene rundt om på Helgeland, på jakt etter nye steder å ta med friluftslivselevene.
• Alle de hjelpsomme og hyggelige menneskene jeg har møtt de siste tre årene.
• Å drikke kaffe på toppen av Rynesåsen med Anne og Magne, og plutselig har klokka blitt to om natta.
• Alle de fine dagene hos Torhild og Carl på Finnsåsen, og å våkne til lyden av elva utenfor vinduet.
• Å komme ut til Sila og leke på steinene.
• Å gå Øyfjellet på langs sammen med Aurora.
• Lovunden, mitt fantastiske kjennemerke på Helgeland som har fulgt meg alle årene, som jeg alltid speider etter og som jeg endelig fikk besøke sommeren 2014.
• Frihetsfølelsen ved å komme opp til Okstindene, som jeg kikket ned på for første gang fra cockpit under min siste tur i SAS uniform.
• Reinfjellet, så nært og likevel med en helt fantastisk utsikt i alle himmelretninger.
• Alle nettene ute med bål, i telt, i lavo eller under åpen himmel.
• Å suse av sted på ski med Aurora på Sjåmoen.
• Hundreåringen i Finnvika, som vi bygget på initiativ fra elevene 12/13.
• Alle tilsynskvelder hvor vi har blitt sittende i matsalen med en kopp te og bare prate lenge etter at kveldsmaten er ferdig.
• Å få lov til å bety noe for noen, være en del av noe og å faktisk trenge tre måneders sommerferie for å nullstille seg fra forrige kull og gjøre seg klar til å ta imot neste års elever.
• Å stå foran alle elevene i auditoriet på bursdagen din mens de synger for deg.
• Gimme som lovin,  Pokerface, Blurred lines, Geronimo, Vårvise nordaførr, Nordnorsk Julesalme, Regnværsdag i November, Bursdagssangen ala Hans Jacob/Robin, Venner og Har du visor min vän.

Da vi kom til Mosjøen var det eget ølutsalg ved Rema, veveribygningen stod fortsatt, veien ut til Sandnessjøen gikk langs fjorden og B-bygget på Toppen var fortsatt i live. Mye har skjedd på tre år. Vi reiser sørover med en hund. Vi reiser sørover med nye venner. Så mange gode opplevelser, så mange minner, så mange latterkramper, så mange tårevåte avskjeder, så mange erfaringer rikere.

Når jeg nå har kjørt flyttelasset sørover igjen har jeg flytta 20 ganger de siste ti årene. Som seiler og flyvertinne burde jeg vel ha vent meg til denne rastløsheten som kommer med jevne mellomrom. Fortsatt vet jeg ikke hva som er endelig stoppested. For selv om jeg nå flytter sørover for en ny jobb så er det et vikariat og etter neste sommer er planene igjen usikre. Det er litt som å hoppe uten sikkerhetsnett og satse på at vingene bærer. Da er det godt å vite at det bare er 683 km til Helgeland!

”Ro dæ i land et sted, men det hjelper ikke det når æ har mesta åran”, sa en av mine kollegaer under en ærlig morgensamling. Heldigvis møter vi som regel noen på vår vei som kan låne bort et par ekstra årer, eller som tauer deg en bit til du igjen har krefter til å ro. Sånn håper jeg elevene våre har hatt det på folkehøgskole. Sånn velger jeg å tro at det fungerer ellers i livet også.

Ingen bilder kan rettferdiggjøre følelsen av å leve naturen på Helgeland, men jeg har satt sammen en serie av minner fra de siste tre årene, og fått tillatelse til å bruke sangen til Tonje Unstad.

Øyhopping på Helgelandskysten - mor og datter på sykkeltur

I starten av juli kom mamma på besøk nordover. Det skulle mye til for å toppe den uka hun seilte sammen med oss på Helgeland i fjor sommer, men denne gangen hadde vi ingen båt i Nord Norge og var dermed nødt til å finne et annet fremkomstmiddel. Jeg la opp til fire dager på sykkel ute på øyene.

Jeg har ikke syklet med sykkelvesker og full oppakning på sykkel før. I starten følte jeg at jeg manglet noe. Skulle jeg ikke ha på en klatresele eller en padlevest? Hjelmen var på såklart, men vant med å padle eller klatre følte jeg likevel at jeg manglet en form for sikkerhetsutstyr. Det kom seg heldigvis etter hvert.

Vi startet sykkelturen med å ta ferga fra Sandnessjøen til Bjørn på Dønna. Det gikk radig sørover på øya til tross for at vi her møtte på den eneste virkelige oppoverbakken på hele turen. Det er noe eget med å komme over en bakketopp og så ligger havet der foran deg. Bittesmå øyer og blågrønn horisont så langt du kan se. Langs veien er det frodig kulturlandskap med blomsterenger og beitende kyr og sauer.

Vi hadde bestemt oss for å legge leir ved foten av Dønnamannen og bruke ettermiddagen på en topptur til Nasen (816 moh). Det er like magisk hver gang jeg kommer opp på en topp ute ved kysten og kan speide utover mot alle de fine øyene hvor vi har seilt de siste to somrene. Langt der nede er det kritthvite sandstrender og turkisblått vann. Jeg kikket utover på Lovunden og Træna, og jeg vinket til søstrene inne bak Sandnessjøen.

Jeg våknet til lukten av hav neste dag og vi hadde en nydelig morgen med frokost på svabergene. Sykkelturen fortsatte utover på Herøy med en avstikker til Indre Øksningan. Her gikk vi tur ut til de gamle torvuttakene, og plutselig oppdaget jeg at vi satt og spiste lunsj på andre siden av den samme bukta hvor jeg hadde leir med elevene på en kajakktur for nesten to år siden.  

Fra Herøy tok vi hurtigbåt til Kirkøy på Vega. Skodda tykna til på ferden og Vega hilste oss velkommen med et durabelig regnvær. Vi bestemte oss for å la telt være telt og leide en campinghytte på Vega camping. Det frigjorde en del overskudd, og neste dag syklet vi Vega på kryss og tvers. Dagen startet med en tur ned til Eidem. Der har de laget en snorkelløype med poster under vann. Vi hadde riktignok ikke med oss snorkelutstyr, men vi fant en nydelig bukt med hvit sandstrand hvor jeg fikk mitt første bad i havet i nord denne sommeren.

Deretter gikk turen tilbake mot Kirkøy hvor vi (etter ellevekaffe på Nes Café) besøkte E-huset museum. Museet forteller om den tusen år lange tradisjonen med sanking av dun fra ærfuglene ute på dunværene på Helgeland, og ikke minst om det spesielle forholdet mellom ea og menneskene ute på Vegaøyene. Vi dumpet oppi en guidet rundtur for hurtigruteturistene, og det er alltid interessant å se hvordan andre guider og forteller, og ikke minst å høre hva turistene ler av. Etter at tradisjonen med dunsanking nesten var utdødd på 60-tallet har verdensarvstatusen for området gjort at det nå gis tilskudd for å opprettholde dunværene, og dunsankingen har fått et oppsving igjen. Det kan kanskje best beskrives ved å sitere en av plansjene på veggen: ”Det er kanskje slik med en livsform og kultur at den først må avvikles- og deretter oppleves og beskrives før den får status som verneverdig.”

I fjor la vi til med Anastasia på Vegstein hvor kystmuseet har en brygge. Hit gikk ettermiddagsturen før vi avsluttet kvelden med middag ute på terrassen. Siste etappe neste dag gikk ut til Igerøy med en liten avstikker til Rørøy. Fra Igerøy tok vi ferge til Tjøtta og syklet derfra de til Peter Dass museet på Alstahaug. På fergeturen møtte vi på Haugen turlag fra Trøndelag og vi var godt fornøyde med at vi så å si holdt følge med landeveissyklistene uten oppakning og med egen følgebil. Det ble fiskesuppe og kaffe på Alstahaug.

Som alltid var det hyggelig å vise frem en bit av Helgeland og selv om det nå venter nye utfordringer på andre kanter av landet satser jeg hardt på at det ikke blir den siste sommeren i Nord Norge!

Klare for avreise fra Sandnessjøen

Ombord på ferga til Bjørn!

Mamma i front på Dønna.

Rast med utsikt mot søstrene.

 

Topptur på Dønnamannen

Utsikt til Træna og Lovunden!

 

Og mot søstrene igjen!

 

Camp ved foten av Dønnamannen.

 

Lovunden i kveldssol

Mamma var oppe klokka fire på natta og da så det sånn ut!

Klare for neste etappe.

På Øksningan møtte vi på denne...

Og da vi kom i land på Vega kom regnværet.

Badetid på Eidem

 

Utsikt fra E-huset museum

 

Vegstein, hvor vi var med Anastasia i fjor!

Jentetur i Lomsdal-Visten

”Vil dere ha kaffe?” En hyggelig eldre kar møtte oss på brygga på Nevernes. ”Dere smiler og ser så glade ut, så da må jeg jo tilby dere kaffe”, fortsatte han. Han kunne fortelle at det hendte jo at turister kom noe frustrerte tilbake fra Lomsdal-Visten nasjonalpark. Enkelte hadde nok sett for seg rødmerka steiner og godt opptråkkede stier, og da er det klart at forventningene ikke stemmer helt overens med virkeligheten. For meg var det nettopp det som gjorde at jeg hadde lyst til å vise Kari denne delen av Helgeland da hun kom på besøk og vi la i vei på vår etter hvert årlige jentetur. Denne gangen hadde vi med oss hver vår hund.

Lomsdal-Visten nasjonalpark dekker et område på 1102 kvadratkilometer, og på begynnelsen av turen gikk vi også igjennom Strauman landskapsvernområde som grenser til parken. Selv om jeg velger meg nye veier hver gang jeg besøker Vesterfjella er det fortsatt mye som gjenstår å oppleve. For snart tre år siden gikk jeg over fjellene fra Bønå til Tverrådalen med elevene ved Vefsn Folkehøgskole. Nå satte hurtigbåten oss i land på Aursletta på andre siden av fjorden fra Bønå, og vi la veien sørover. Planen var opprinnelig å gå via Henriksdalen og Breivatnan over til Tosbotn. Klokka var fire på ettermiddagen før vi ble satt i land og allerede etter de første timene skjønte vi at den planen var vel ambisiøs. Det var MYE vann både i elver, bekker og terreng. Lomsdal-Visten har mye kalkholdig grunn, noe som gjør at det skal ikke så mye til før bekker og elver vokser, og vannet trekker heller ikke så lett ned i bakken.

Det er interessant hvordan vår innstilling til turen endrer seg i takt med at planen revideres. Vi gikk begge to den første dagen og lurte på hvordan vi skulle få til dette innenfor de tidsrammene vi hadde, og vi skjønte raskt at det betydde alpin start og sene kvelder. Det er fint med sånne turer også, men var det en sånn type tur vi ville på denne gangen? Da vi bestemte oss første kvelden for å skrinlegge plan A og heller gå til Storbørja, var det som om vi begge to (kanskje alle fire) pustet litt lettet ut. Kiara (en rhodesian ridgeback på to år) var med på langtur for første gang, og det er alltid spennende å gå med stor sekk og hund i ulendt terreng. Aurora hadde for første gang litt vekt i kløven sin. Ved mange av elvekryssingene måtte hun legge på svøm fordi hun ikke kunne bunne. Oppe i høyden visste vi at vi ville møte på snø, men hvor mye snø var usikkert. Vi var godt fornøyde med å bevege oss nedover Børjedalen. Så gjenstod det jo å se om det var noen på Storbørja som kunne skysse oss ut fjorden.

Vi var heldige og den nord norske gjestfriheten lever i beste velgående på Storbørja. Her har flere familier sitt ferieparadis og vi fikk en nydelig teltplass nede ved fjorden. Det er lite som måler seg med tørre sokker etter å ha vasset i vann til lårene flere ganger i løpet av dagen. Neste formiddag fikk vi sitte på inn til Nevernes, og kom oss tilbake til Mosjøen akkurat i tide til sommerfesten vi hadde invitert til.

Turen fra Aursletta til Storbørja er ikke lang, men den ga oss to og en halv dag tettpakket med opplevelser. Vi hadde følelsen av at vi hadde vært av sted i mye lenger tid der vi satt på havna på Nevernes. Omgivelsene skiftet hele veien mellom mer eller mindre tett skog, åpne myrområder, vann og elvegjel. Det var ubeskrivelig deilig når vi kom opp på svabergene og fikk litt luft under vingene. Vi fulgte av og til sporadisk varding, av og til gamle telefonstolper og av og til var det best å bare finne sin egen vei gjennom et skogholt. Vi hadde tid til bål og kos med hundene. Vi hadde tid til de gode samtalene, til livet og kjærligheten og etter en kopp vin i teltet hadde vi tegnet opp hele masteroppgaven til Kari.

Klare for avreise med hurtigbåten fra Tjøtta.

På vei innover langs Strauman.

 

God morgen i teltet!

Foto: Kari Finstad

Foto: Kari Finstad

Rast ved Tøymvatnet. 

 

 

Aurora på svømmetur. Foto: Kari Finstad.

Mye vann...

Tømming av sko...

...og sokker.

Kløvhunden Aurora!

Den gamle skolestua i Storbørja.

 

I Storbørja er det skilta opp til en topp med dekning.

Fra telefonpunktet og ut fjorden!