Naturlig Jobb: Jentetur i Lomsdal-Visten

”Vil dere ha kaffe?” En hyggelig eldre kar møtte oss på brygga på Nevernes. ”Dere smiler og ser så glade ut, så da må jeg jo tilby dere kaffe”, fortsatte han. Han kunne fortelle at det hendte jo at turister kom noe frustrerte tilbake fra Lomsdal-Visten nasjonalpark. Enkelte hadde nok sett for seg rødmerka steiner og godt opptråkkede stier, og da er det klart at forventningene ikke stemmer helt overens med virkeligheten. For meg var det nettopp det som gjorde at jeg hadde lyst til å vise Kari denne delen av Helgeland da hun kom på besøk og vi la i vei på vår etter hvert årlige jentetur. Denne gangen hadde vi med oss hver vår hund.

Lomsdal-Visten nasjonalpark dekker et område på 1102 kvadratkilometer, og på begynnelsen av turen gikk vi også igjennom Strauman landskapsvernområde som grenser til parken. Selv om jeg velger meg nye veier hver gang jeg besøker Vesterfjella er det fortsatt mye som gjenstår å oppleve. For snart tre år siden gikk jeg over fjellene fra Bønå til Tverrådalen med elevene ved Vefsn Folkehøgskole. Nå satte hurtigbåten oss i land på Aursletta på andre siden av fjorden fra Bønå, og vi la veien sørover. Planen var opprinnelig å gå via Henriksdalen og Breivatnan over til Tosbotn. Klokka var fire på ettermiddagen før vi ble satt i land og allerede etter de første timene skjønte vi at den planen var vel ambisiøs. Det var MYE vann både i elver, bekker og terreng. Lomsdal-Visten har mye kalkholdig grunn, noe som gjør at det skal ikke så mye til før bekker og elver vokser, og vannet trekker heller ikke så lett ned i bakken.

Det er interessant hvordan vår innstilling til turen endrer seg i takt med at planen revideres. Vi gikk begge to den første dagen og lurte på hvordan vi skulle få til dette innenfor de tidsrammene vi hadde, og vi skjønte raskt at det betydde alpin start og sene kvelder. Det er fint med sånne turer også, men var det en sånn type tur vi ville på denne gangen? Da vi bestemte oss første kvelden for å skrinlegge plan A og heller gå til Storbørja, var det som om vi begge to (kanskje alle fire) pustet litt lettet ut. Kiara (en rhodesian ridgeback på to år) var med på langtur for første gang, og det er alltid spennende å gå med stor sekk og hund i ulendt terreng. Aurora hadde for første gang litt vekt i kløven sin. Ved mange av elvekryssingene måtte hun legge på svøm fordi hun ikke kunne bunne. Oppe i høyden visste vi at vi ville møte på snø, men hvor mye snø var usikkert. Vi var godt fornøyde med å bevege oss nedover Børjedalen. Så gjenstod det jo å se om det var noen på Storbørja som kunne skysse oss ut fjorden.

Vi var heldige og den nord norske gjestfriheten lever i beste velgående på Storbørja. Her har flere familier sitt ferieparadis og vi fikk en nydelig teltplass nede ved fjorden. Det er lite som måler seg med tørre sokker etter å ha vasset i vann til lårene flere ganger i løpet av dagen. Neste formiddag fikk vi sitte på inn til Nevernes, og kom oss tilbake til Mosjøen akkurat i tide til sommerfesten vi hadde invitert til.

Turen fra Aursletta til Storbørja er ikke lang, men den ga oss to og en halv dag tettpakket med opplevelser. Vi hadde følelsen av at vi hadde vært av sted i mye lenger tid der vi satt på havna på Nevernes. Omgivelsene skiftet hele veien mellom mer eller mindre tett skog, åpne myrområder, vann og elvegjel. Det var ubeskrivelig deilig når vi kom opp på svabergene og fikk litt luft under vingene. Vi fulgte av og til sporadisk varding, av og til gamle telefonstolper og av og til var det best å bare finne sin egen vei gjennom et skogholt. Vi hadde tid til bål og kos med hundene. Vi hadde tid til de gode samtalene, til livet og kjærligheten og etter en kopp vin i teltet hadde vi tegnet opp hele masteroppgaven til Kari.