Naturlig Jobb: oktober 2015

Jeg husker ikke hvem av oss som først luftet tanken, men den kom da vi var veiledere sammen på en kanotur for friluftslivsstudentene ved Høgskolen i Hedmark. Vi hadde med oss hengekøye som overnattingsform, og der hang vi og dinglet under hver vår tarp i ly for regnet mens vi oppsummerte dagen. Rett før vi sovnet var det en av oss som sa: ”overnatte i hengekøye over en bresprekk?”.

Jeg vil gjerne slå et slag for nysgjerrigheten i friluftslivet. Jeg tror det er noe av det som driver oss fremover. Som får oss til å beholde barnet i oss og leken, og som gjør at vi tør å bevege oss ut av komfortsonen. For å se om det er mulig. For det var akkurat det vi bestemte oss for, vi måtte finne ut om det var mulig å overnatte i hengekøye over en bresprekk.

”Har dere omtrent like manglende dømmekraft begge to”, var kommentaren fra Gaute sin bedre halvdel da vi fremla idéen. Og etter hvert som vi begynte å gjøre noen undersøkelser på nettet uten å finne noe, begynte jeg også å lure litt. Når vi ikke finner informasjon om at noen har gjort dette før oss (hvilket noen jo sikkert har på et eller annet tidspunkt og sted), betyr det da at det er en himla dårlig idé?

Det vi var mest bekymret for var om isskruene vi skulle forankre oss i ville bli sittende hele natta. Vanligvis flytter vi isskruene med jevne mellomrom når vi holder på med redningsøvelser eller isklatring, men det foregår stort sett på en annen tid av året. Nå var det midten av oktober og minusgrader. Vi måtte bare sørge for å lage et system slik at vi var festet i flest mulig sikringspunkter. Og om vi fant ut at vi ikke syntes det var trygt nok kunne vi jo alltids returnere til Ove sitt hus i Bøverdalen (i hvert fall var det det som ble sagt på forhånd).

Ove er en erfaren bre- og fjellfører, men han hadde aldri sovet under åpen himmel før. Idéen om å sove i hengekøye over en bresprekk virket spennende nok til at han valgte å bytte bort sin trygge heim i Bøverdalen med fallskjermduk for en natt.

Før vi kjørte fra Bøverdalen og opp til Krossbu hvor vi skulle begynne anmarsjen innover tegnet vi raskt opp en skisse over hvordan vi så for oss at det hele skulle rigges til. Det begynte å bli ettermiddag og vi visste at vi ville bruke litt tid på å finne en bresprekk som egnet seg. Etter hvert skjønte jeg at det var mange kriterier som skulle oppfylles. Ikke nok med at bresprekken skulle være bred nok for hengekøyene våre. Jeg så for meg at det enkleste for riggejobben var om vi fant et sted hvor vi kunne komme oss fra ene siden av bresprekken til den andre uten å måtte koble oss inn i tau hver gang. Guttene så for seg at vi skulle finne en sprekk som var dyp nok til at det ble (litt) spennende. Og ikke minst måtte det være utsikt! Altså måtte vi et stykke oppover breen.

Heldigvis fant vi noe som egnet seg i et stykke opp i det nedre brefallet på Bøverbreen. Vi hadde bare et par timer med dagslys igjen, og i tillegg tror jeg uten tvil dette er den tyngste sekken jeg noen gang har båret på en bre. Mye utstyr skulle med selv om det bare var snakk om en natt. Med en gang stedet var avgjort gikk vi i gang med å rigge opp hver vår slakkline som vi hadde bestemt oss for å feste hengekøyene i. Disse tåler å stå i spenn over lengre tid. Å få opp linene var uproblematisk og sikringstauene ved siden av likeså, men det ble mange kreative arbeidsstillinger og tarzanfakter da hengekøyene skulle hektes på og ikke minst justeres.

Hvordan får vi sovepose og liggeunderlag ut i hengekøyene? Skal vi sove med hjelm på? Hva gjør vi med skoene? Stegjernene må jo stå igjen på brekanten. Spørsmålene kom etter hvert som vi jobbet oss fremover. Vi rakk akkurat å få på plass det mest vesentlige av tauverket før sola forlot oss. Gaute hadde med seg poi og stod for kveldsunderholdningen sammen med nordlyset og en fantastisk stjernehimmel. Det ble fort kaldt da sola gikk ned og en kjølig vind smøg seg over breen. Jeg hadde fryktet at vi ville legge oss med en gang det ble mørkt, og at det ville bli en voldsom lang natt i posen, men plutselig var klokka blitt elleve på kvelden. Apekattøvelsene som måtte til for å komme seg ut i hengekøya sørget for at vi fikk varmen før vi sovnet.

Det er kanskje ikke den mest komfortable natten jeg har hatt, jeg skal innrømme det. Isen knaker og braker, og det er for så vidt greit. Men etter hvert som det blåste opp begynte hengekøya å gynge litt mer og festene til slakklina knirket i takt med vinden. For å forenkle prosessen med å komme seg ned i hengekøya var de ikke strammet opp så mye som til vanlig, og vi gjorde oss den erfaringen at å ligge som en banan med beina oppover medfører lite blodsirkulasjon nedover i kroppen, ergo kalde føtter.

Jeg våknet (igjen) da sola var på vei opp. Det snorket godt i den midterste hengekøya, så jeg krøllet meg sammen til en ball og fikk igjen varmen i føttene mens jeg kikket på soloppgangen. Vi hadde faktisk tilbragt en natt i hengekøye over en bresprekk! Isskruene hadde vi ikke trengt å bekymre oss for. De måtte fortsatt skrus ut av isen da vi rigget ned. På vei tilbake til Krossbu oppsummert vi erfaringer og potensielle justeringer til en eventuell neste gang (skjønt det blir kanskje ikke hverdagskost dette her). Den viktigste påminnelsen turen ga oss var likevel kanskje betydningen av å ikke bare snakke om ting, men å faktisk gjøre det.