BORG-NY

Hva gjør du når prosjektet elevene og du har brukt hele dagen på kollapser under 10 minutter før dere er ferdig?

Det gjenstår én eneste linjeuke for vinteren. Det vil si én eneste hel uke til å gjøre de siste tingene vi har drømt om mens det fortsatt ligger vintersnø (legg merke til at jeg skiller mellom vintersnø og vårsnø. Ikke fordi vårsnø er noe dårligere, det er bare vårsnø, ikke vintersnø). Elevene måtte prioritere, komme med sine ønsker. Og deretter håpe på at værgudene stod de bi.

Uka før hadde det vært mildvær og deretter hadde det fryst på igjen. Skarelaget på toppen av snøen var tjukt og hardt. Med elimineringsmetoden endte vi likevel opp med å skulle grave snøklokke akkurat denne tirsdagen. Den andre halvdelen av gruppa var på hundekjøring, og i morgen skulle vi bytte.

Å grave seg ned i tide er jo en av fjellvettreglene, og det er kjekt å vite hvordan en kan innrette seg en bolig i snøen. Snøklokke er en noe enklere variant enn snøhule eller kantgrop. Den krever ingen skavler, bare snø på bakken, og tar forholdsvis kort tid å lage. Nå skulle det riktignok ikke gå helt etter boka denne dagen.

Sola skinte fra klar himmel og vi priste oss lykkelige for at vi ikke måtte være inne og øve til teaterforestilling eller konsert. De beste samtalene med elevene skjer gjerne i forbindelse med en aktivitet. Latteren og historiene sitter løst med en spade i hånda. Det er gøy å grave i snøen. Å skape noe. Aller morsomst er det nok de gangene en ikke blir beordret til å grave noe, men spontant starter av seg selv. Plutselig står det en snømann der! Men elevene hadde tidligere ytret ønske om at de ville prøve å lage sin egen snøbolig, så jeg så det som min oppgave å motivere de til å fullføre det.

Snøforholdene var ikke helt optimale. Vi pakket og klappet, og kunne sikkert pakket snøen enda mer sammen. En snøklokke fungerer slik at konstruksjonens styrke kommer etter hvert som snøen setter seg. Den hadde nok ikke satt seg like mye som elevene trodde da de hadde hulet ut ferdig og så kastet en siste tung snøklump på toppen. To elever satt inni, jeg lå i inngangen og gravde og plutselig raste det hele sammen.

Det gikk rimelig fort fra jeg kjente det raste til jeg stod på kanten av det som for få sekunder siden var en snøklokke. Heldigvis var det snakk om små snømengder, selv om elevenes sammenligning med snøskred var nærliggende. Jeg så dagens innsats for å motivere til snøklokkegraving renne ned fra toppen av Halsøy og ut i fjorden.

Men sånn fungerer det ikke blant friluftslivselevene på Toppen. Det som møtte meg da jeg nådde kanten av snøklokka var to ansikter i latterkrampe og et utbrudd fra en av elevene: ”Nå kan vi bruke det til Snøballborg i stedet. Vi kan kalle den for Borg-Ny!”.  

Sekkene graves ned.

Haugen begynner å ta form, vi pakker og pakker.

Så skal inngangen graves.

Snøklokka hules ut innvendig.

Hvordan havna vi her?

På jakt etter vind - med kite og skiseil

Den norske naturen er en fantastisk lekepark som venter på at vi skal ankomme med kreativitet, improvisasjon, innovasjon og åpne sanser. Ulike mennesker finner sine egne prosjekter i de forskjellige naturtypene og –områdene. For noen av oss er det vanskelig å velge hva vi skal bruke fridagen til. Ligger snøen hvit og lett roper skiene på oss, er det rundt 0 grader lokker isklatringen, er det meldt god vind frister skiseil og kite med sin tilstedeværelse. Vi tilpasser aktivitetene våre etter vind- og værforhold.

Som folkehøgskolelærer på en friluftslivslinje bør en derimot ha en plan. I hvert fall i utgangspunktet. Om den er skrevet eller bare finnes i hodet er ikke like relevant for alle. Men en bør ha gjort seg noen tanker om hva en skal bruke de kommende ukene til. Det er ikke alltid like enkelt å leve opp til som friluftslivsveileder. Ofte har elevene kommet og spurt: ”Hva skal vi neste uke”. Og jeg blir de svar skyldig. Jeg har mange idéer, mange potensielle planer, men det kommer an på været.

Jakten på snø denne vinteren ble derfor etter hvert til en jakt på vind. Jeg sjekket værmeldingen flere ganger om dagen i over en uke for myrområder, innsjøer eller jorder som kunne egne seg til kiting og skiseiling. Helst uten altfor mange hus, telefonstolper og strømledninger i nærheten. Og selv om jeg fant ideelle steder etter hvert, var det ikke alltid vinden valgte å blåse akkurat der.

Denne gangen valgte jeg derfor å flytte på oss for å se om vi skulle være så heldig å finne mer vind utover fjorden. Dessuten var det meldt betraktelig mildere ved kysten enn innerst i Vefsnfjorden. Det er jo en del av gamet at vi ikke alltid vet hva vi får, og at vi må tilpasse oss de naturforholdene det nå engang er. Dette måtte jeg også prøve å forberede elevene på. Vi skulle på roadtrip så jeg startet en buss, lastet om bord og utover bar det.

Veiene i Nordland minner nok en del om Vestlandet. Min danske samboer er til tider bestyrtet over at det som betegnes som europavei i Danmark, og som innebærer en fire felts motorvei, har samme betegnelse som den veien som slynger seg tvers igjennom Mosjøen med hastighetsgrense på 50 km i timen. Selv har jeg blitt avskrekket etter noen år som leirsjef for DNT sine base camper ved Jostedalsbreen. (Og krysser fingre for at vi ikke møter lastebiler på det smaleste).

Utover langs fjorden, over en bro, ut av bilen for å sjekke vinden. Jo, vi prøver her. Vi må bare finne et sted å parkere først. Ut med folk og utstyr, på med ski og så labber vi tilbake til myrområdet. Kiter og skiseil pakkes ut, så er vi klare. Nesten.

Av og til må en ha litt starthjelp for å få opp kiten! 

Kiten på vei opp eller ned? 

Det er greit å bruke hele kroppsvekten når vindkastene kommer! 

Det må noen prøverunder til med kitene. Vinden var svak da vi startet, men den tar seg heldigvis opp i løpet av dagen. Skiseilene er gode å ha. Linene er kortere, og det er mindre sjanse for at de vikler seg fast i hverandre. Både Liv Arnesen og Børge Ousland brukte skiseil på deres polferder. Til og med Nansen brukte en del av teltet som skiseil på sin berømte ferd over Grønland på slutten av 1800-tallet. For nybegynnere kan skiseilene fremstå som lettere å håndtere og læringskurven er bratt.

Kitene flyr høyere og får en del mer ”power”. For noen er dette toppen av lykken. Ingenting er som når man knekker koden for hvordan det hele henger sammen, og det blir du som styrer kiten og ikke omvendt. Det er ikke sikkert vi får så mange flere vind-dager. Men grunnlaget er i hvert fall lagt, og forhåpentligvis er nysgjerrigheten vekket! 

Kiteren begynner å ha kontroll over kiten

Fin flyt over myra! 

Vinterferiedag med Aurora

Elevene har fire dager vinterferie. Det har i grunnen jeg også, og kanksje derfor har forkjølelsen gjort sitt inntog i heimen. Men vi ligger ikke på latsiden av den grunn. Når sola skinner, og tillegg har begynt å varme litt, er det nye områder som skal utforskes og en Alaska husky som skal trenes.

I dag har Aurora og jeg vært på tur i langrennsløypene fra Skjåmoen til Herringen. Det ble en tur på omtrent to mil tilsammen. Vi trener fortsatt på porsjonering av krefter, og har foreløpig en noe ulik forståelse av hva ”rolig” betyr. Aurora er en sosial hund som gjerne vil undersøke og hilse på. Jeg øver derfor også på å beholde oppmerksomheten hennes. Det er ikke alltid like enkelt. Men vi koser oss på tur og er fornøyde når vi kommer hjem slitne begge to!

Klar for ny tur! 

Aurora og Lise på tur! 

Av og til er det helt nødvendig å grave litt. 

Aurora er ikke så glad i å sitte stille, men det skjer innimellom

Hun er fortsatt valpete og vimsete innimellom. 

 Se www.turkarthelgeland.no for langrennsløyper på Helgeland. 

Nye ski eller ikke nye ski?

Jeg ønsket meg et par nye ski til jul. Ikke fordi jeg ikke har ski fra før, men fordi jeg trengte/trenger et par ski uten stålkanter til å gå på tur med Aurora. Det hadde vært fint om hun ikke vimset så mye frem og tilbake slik at jeg fortsatt kunne bruke de vanlige fjellskiene mine. Men dit er vi altså ikke kommet enda. Så jeg ønsket meg et par nye fjellski. Spørsmålet var bare hvilke det skulle være?

Innenfor de fleste friluftslivsmiljø er utstyrsdiskusjoner en naturlig del av samtalen. På studiet i Bø hadde vi i sin tid mange diskusjoner om hvordan vi som veiledere påvirker individer i gruppene vi har med på tur. Vi kan ikke bare late som om vi ikke bryr oss om hva vi har på oss og håpe på at deltagerne ikke fanger opp merker og modeller. Selv de mest økovennlige friluftere jeg kjenner har vist seg å ha en formening om merker. Og selv om du forsøker å slippe unna utstyrshysteriet og ikke ”bry deg” om hvilket merke jakka di har, så innebærer det også at du har tatt et standpunkt. Og det signaliserer også noe om deg og dine verdier til gruppa du har med deg på tur.

Folkehøgskoler med friluftslivslinjer er intet unntak når det kommer til utstyrsdiskusjoner. De får tilsendt en pakkeliste før de kommer til skolen med spesifisering av hvilket utstyr de vil trenge i løpet av året. Jeg kan oppfordre til gjenbruk, til å låne, til å se etter kvalitet, egenskaper, bruksområder og omfang så mye jeg vil. Likevel kommer spørsmålene: Hvilken jakke vil du anbefale at jeg kjøper? Hvilke ski og staver bør jeg ha?” Bindinger? Hvilken sovepose er best?

Miljømessig bør vi redusere vårt forbruk av friluftslivsutstyr. Samtidig medfører bedre utstyr (for mange) økt komfort, som igjen kan bidra til at vi får flere ut, som igjen kan føre til at flere ser verdien av å bevare naturen vår. Men egentlig vil vi klare oss i henhold til ”et rikt liv med enkle midler”.

Kanskje er de tider forbi, da menn var menn, som det står i breboka. Jeg vet med meg selv at jeg kan godt fryse litt, gå sulten en stund, være våt, men går det for lenge så kommer det til et punkt hvor jeg ikke blir særlig trivelig å være sammen med. Nansen, Amundsen, de store polarheltene frøs og sultet, levde på minimale rasjoner under ekstreme fysiske påkjenninger. Men så var det kanskje heller ikke topp stemning i teltet hver dag. Det var akseptabelt at polarheltene var trauste, til dels sure menn, som ikke følte det som sitt ansvar å løfte stemningen i gruppa. Slik fungerer det ikke i dag. I hvert fall ikke som veileder i friluftsliv. Derfor tillater jeg meg også å prioritere utstyr som fungerer godt for meg. Det gir overskudd.

I november var Martin og jeg på vår første skitur med Aurora. Målet var egentlig å gå inn Eiterådalen til der hvor hundekjørerne hadde samling. Så langt kom vi imidlertid ikke. På isete føre ble det litt i lengste laget for en liten valp. Vi stoppet halvveis og lagde vårt eget bål i stedet. Vel tilbake ved bilene møtte vi to menn med hver sin henger full av hunder. Etter å ha snakket sammen en stund komplimenterte den ene vinterbuksa mi. Jeg takket pent og høflig, men følte et lite ubehag nettopp fordi det er forholdsvis dyre bukser og jeg kunne kanskje klart meg med mindre? Jeg ble faktisk stående og forsvare mitt valg med de praktiske glidelåsene når jenter skal på do og at materialet har vist seg å være forholdsvis slitesterkt. På vei hjem ble Martin og jeg diskuterende hvorfor det er slik at vi i friluftslivssammenheng, i så utstrakt grad, kommenterer utstyret til hverandre. Og ikke minst hvorfor det er slik at det oppfattes som en slags anerkjennelse av deg som frilufter. Ved å ha på deg de ”riktige” klærne i den ”riktige” settingen så har du liksom skjønt det du!

Forleden dag kom en av elevene mine som hadde bedt meg hjelpe henne med å finne en ny skalljakke og fortalte at hun hadde funnet ut at hun klarte seg med den jakka hun hadde en stund til. Etter å ha vurdert ulike typer, brukt tid på å finne noen hun likte og så til slutt bestemt seg for én, endte hun likevel opp med at den hun allerede hadde var god nok en stund til. Jeg tror ikke det var min fortjeneste at hun tok det valget, men jeg kjente en liten gledesboble i magen likevel! 

Teltet mitt har blitt oppgradert til et vintertelt med stormmatter fra Martins gamle kite! 

Det hjelper ikke med godt utstyr hvis en ikke vet hvordan en skal ta vare på det underveis...

En smak av Nordlandsruta

Forrige tur gikk til Børgefjell og skulle gi elevene en forsmak på hva vinterfriluftslivet har å by på. Utfordringen er jo at det nettopp handler om vinterfriluftsliv, hvilket i en viss grad gjør at det er vanskelig å forutsi hva vi får av vær og føre mange uker i forkant.

Jeg har ventet på snø, ønsket meg snø, bekymret meg for ta vi ikke skulle få nok snø, i vinter. Og plutselig en helg jeg hadde vært sørover lå det en halv meter da jeg kom tilbake til Mosjøen. Dette var også helga før vi skulle ut på en fem dagers vinterekspedisjon langs Nordlandsruta med telt, primus og pulk.

En tung start gjennom skog og kratt

Å tråkle seg gjennom bjørkebeltet i en halv meter nysnø er få forunt. Men klatre høydemetere skulle vi, og i morgen var det meldt klarvær.

Teltene stod som salryggete hester da jeg var ute for å inspisere tidlig om morgenen. I løpet av natta gikk snø over til sludd, og den nysnøen vi hadde vassa i til knærne i går var blitt til tung, kram snø. Dessverre hadde den ikke minket i mengde. Det ble en tung jobb for sporbrøyterne i front, og for noen av elevene var det også en ny opplevelse og ikke komme til ferdig dekka bord (eller ferdig oppkjørte løyper). Det ble de uten pulk som fikk det ærefulle oppdraget å tråkke spor, samtidig som de måtte legge veivalget med kjærlig omtanke for de som kom etter med pulk. Ikke alltid like enkelt, men etter hvert ble de imponerende dyktige på å holde høyde.

Gleden over å få opp teltet, spise et varmt måltid og ikke minst krabbe ned i posen med varmeflaska var stor. Som en av jentene påpekte har vi løpet av ett døgn opplevd de fleste av værgudene og deres ulike personligheter. Snø, sludd, opphold, vind, glimt av blå himmel, et lys i det fjerne som minner om sol, flatt lys, og til slutt da teltene var kommet opp den andre dagen, både opphold og vindstille.

Det er noe helt spesielt tilfredsstillende ved å bære med seg sin egen bolig.

Vi jobber oss sakte fremover. 3 km i går, 5 i dag. A-planen er forkastet for lengst. Men kanskje B-planen holder stikk? Det spiller egentlig ingen rolle. Vi bærer jo med oss alt vi trenger. Været er ustabilt, skredforholdene perfekt og det drønner og raser i fjellsidene rundt oss, riktignok på god avstand. Skredforelesningen jeg hadde for elevene en uke tidligere har fått bein å gå på, og veivalgsdiskusjonene kommer av seg selv.

Vi har satt ny dagsrekord! Dag 3 gikk vi hele 6 km! Snøen har bare blitt tyngre og tyngre, og etter en natt på 700 høydemetre er vi nå nede igjen i bjørkebeltet. Vi vasser til lårene, og selv de som går som nummer 3 og 4 brøyter spor. Det har snødd så å si i hele dag. I tillegg er det som sagt dag 3! Det er gjerne den vanskeligste dagen. Kroppen begynner å merke turen i form av gnagsår på hæler, etter hoftebelter og skulderstropper. Reservelagrene begynner å tømmes og du merker at det du putter i deg av energi blir også brukt.

Vi sover mye på tur, spesielt når dagene er så korte fortsatt. Rundt 4 er det mørkt, rundt 9 blir det lyst. Vi bør være på skiene i perioden i mellom. Og akkurat nå gjør dagslyset etappene passe lange. Med den snømengden som er ville vi ikke ha holdt så mye lenger uansett. Vi kjemper mot kilometerne, mens dagene vi har til rådighet løper fra oss. Skal vi prøve oss over enda et fjellpass eller skal vi bli og ha Base Camp siste natta?

Slitne kropper stemmer for dagsopplegg, felles middag og høytlesning i ett av teltene om kvelden. Med en gang man deler en gruppe inn i flere teltlag mister de litt av den sosiale omgangen med hele gjengen. Om dagen går vi i hver vår hette. Om kvelden krabber de fort inn i sine respektive telt. Det er koselig å gjøre noe felles.

For meg er det viktigste med turen at jeg ikke avskrekker elevene fullstendig fra turlivet vinterstid. Og da er kanskje ikke den beste avslutningen et maratonløp på 12 km med pulk og våt snø til lårene, og med en oppstigning på 200 høydemetre? Dessuten er det nok av aktiviteter og øvelser som kan gjøres på et dagsopplegg! 

Det er ikke så enkelt å gå rett frem...

...i blinde (eller white out)

Å bli levende begravd fungerer som regel som en tankevekker i forhold til skred.

Ekstra glad gjeng etter å ha krabbet opp den siste bakken for turen.

Fakta om Nordlandsruta

Nordlandsruta går langs grensen til Sverige, og er delvis sammenfallende med det som også betegnes som Grensesømmen. Ruta er i hovedsak en sommerrute, og veivalget blir derfor noe annerledes på ski. Vår plan gikk fra Røstvatnet i nord til Tverrelvnes i Hattfjelldal i sør. På grunn av snømengdene avslutta vi ruta ved Famnvatnet. Ruta beveger seg over flere fjellpassasjer på 700-900 høydemetre, men du må også ned i dalene i mellom på 500 meters høyde. 

Overnatting

Det enkleste vinterstid er å basere seg på telt og primus. Da står du fritt til å legge leir der deg passer deg. Stort sett vil du finne spredte klynger av fjellbjørk du kan legge leiren ved, selv på fjellovergangene. Foretrekker du hytte finnes det flere åpne hytter underveis. Statsskog eier noen av de, se www.inatur.no og lokale jeger- og fiskeforeninger leier også ut sine hytter. 

Logistikk

Nordlandsruta kan gås både sørfra og nordfra. Mange velger å starte på Harvassstua i sør. Oversiktskart over Helgeland og Salten 1:250 000 er et godt planleggingsverktøy. Se ellers www.ut.no