Forrige tur gikk til Børgefjell og skulle gi elevene en forsmak på hva vinterfriluftslivet har å by på. Utfordringen er jo at det nettopp handler om vinterfriluftsliv, hvilket i en viss grad gjør at det er vanskelig å forutsi hva vi får av vær og føre mange uker i forkant.
Jeg har ventet på snø,
ønsket meg snø, bekymret meg for ta vi ikke skulle få nok snø, i vinter. Og
plutselig en helg jeg hadde vært sørover lå det en halv meter da jeg kom
tilbake til Mosjøen. Dette var også helga før vi skulle ut på en fem dagers
vinterekspedisjon langs Nordlandsruta med telt, primus og pulk.
En tung start gjennom skog og kratt |
Å tråkle seg gjennom
bjørkebeltet i en halv meter nysnø er få forunt. Men klatre høydemetere skulle
vi, og i morgen var det meldt klarvær.
Teltene stod som
salryggete hester da jeg var ute for å inspisere tidlig om morgenen. I løpet av
natta gikk snø over til sludd, og den nysnøen vi hadde vassa i til knærne i går
var blitt til tung, kram snø. Dessverre hadde den ikke minket i mengde. Det ble
en tung jobb for sporbrøyterne i front, og for noen av elevene var det også en
ny opplevelse og ikke komme til ferdig dekka bord (eller ferdig oppkjørte
løyper). Det ble de uten pulk som fikk det ærefulle oppdraget å tråkke spor,
samtidig som de måtte legge veivalget med kjærlig omtanke for de som kom etter
med pulk. Ikke alltid like enkelt, men etter hvert ble de imponerende dyktige
på å holde høyde.
Gleden over å få opp
teltet, spise et varmt måltid og ikke minst krabbe ned i posen med varmeflaska
var stor. Som en av jentene påpekte har vi løpet av ett døgn opplevd de fleste
av værgudene og deres ulike personligheter. Snø, sludd, opphold, vind, glimt av
blå himmel, et lys i det fjerne som minner om sol, flatt lys, og til slutt da
teltene var kommet opp den andre dagen, både opphold og vindstille.
Det er noe helt spesielt tilfredsstillende ved å bære med seg sin egen bolig. |
Vi jobber oss sakte
fremover. 3 km i går, 5 i dag. A-planen er forkastet for lengst. Men kanskje
B-planen holder stikk? Det spiller egentlig ingen rolle. Vi bærer jo med oss
alt vi trenger. Været er ustabilt, skredforholdene perfekt og det drønner og
raser i fjellsidene rundt oss, riktignok på god avstand. Skredforelesningen jeg
hadde for elevene en uke tidligere har fått bein å gå på, og
veivalgsdiskusjonene kommer av seg selv.
Vi har satt ny dagsrekord! Dag 3 gikk vi hele 6 km! Snøen har bare blitt tyngre og tyngre, og etter en
natt på 700 høydemetre er vi nå nede igjen i bjørkebeltet. Vi vasser til
lårene, og selv de som går som nummer 3 og 4 brøyter spor. Det har snødd så å
si i hele dag. I tillegg er det som sagt dag 3! Det er gjerne den vanskeligste dagen.
Kroppen begynner å merke turen i form av gnagsår på hæler, etter hoftebelter og
skulderstropper. Reservelagrene begynner å tømmes og du merker at det du putter
i deg av energi blir også brukt.
Vi sover mye på tur,
spesielt når dagene er så korte fortsatt. Rundt 4 er det mørkt, rundt 9 blir
det lyst. Vi bør være på skiene i perioden i mellom. Og akkurat nå gjør
dagslyset etappene passe lange. Med den snømengden som er ville vi ikke ha
holdt så mye lenger uansett. Vi kjemper mot kilometerne, mens dagene vi har til
rådighet løper fra oss. Skal vi prøve oss over enda et fjellpass eller skal vi
bli og ha Base Camp siste natta?
Slitne kropper stemmer for
dagsopplegg, felles middag og høytlesning i ett av teltene om kvelden. Med en
gang man deler en gruppe inn i flere teltlag mister de litt av den sosiale
omgangen med hele gjengen. Om dagen går vi i hver vår hette. Om kvelden krabber
de fort inn i sine respektive telt. Det er koselig å gjøre noe felles.
For meg er det viktigste med turen at jeg ikke avskrekker elevene fullstendig fra turlivet vinterstid. Og da er kanskje ikke den beste avslutningen et maratonløp på 12 km med pulk og våt snø til lårene, og med en oppstigning på 200 høydemetre? Dessuten er det nok av aktiviteter og øvelser som kan gjøres på et dagsopplegg!
Det er ikke så enkelt å gå rett frem... |
...i blinde (eller white out) |
Å bli levende begravd fungerer som regel som en tankevekker i forhold til skred. |
Ekstra glad gjeng etter å ha krabbet opp den siste bakken for turen.
Fakta om Nordlandsruta
Nordlandsruta går langs grensen til Sverige, og er delvis sammenfallende med det som også betegnes som Grensesømmen. Ruta er i hovedsak en sommerrute, og veivalget blir derfor noe annerledes på ski. Vår plan gikk fra Røstvatnet i nord til Tverrelvnes i Hattfjelldal i sør. På grunn av snømengdene avslutta vi ruta ved Famnvatnet. Ruta beveger seg over flere fjellpassasjer på 700-900 høydemetre, men du må også ned i dalene i mellom på 500 meters høyde. Det enkleste vinterstid er å basere seg på telt og primus. Da står du fritt til å legge leir der deg passer deg. Stort sett vil du finne spredte klynger av fjellbjørk du kan legge leiren ved, selv på fjellovergangene. Foretrekker du hytte finnes det flere åpne hytter underveis. Statsskog eier noen av de, se www.inatur.no og lokale jeger- og fiskeforeninger leier også ut sine hytter. Logistikk Nordlandsruta kan gås både sørfra og nordfra. Mange velger å starte på Harvassstua i sør. Oversiktskart over Helgeland og Salten 1:250 000 er et godt planleggingsverktøy. Se ellers www.ut.no |
Tusen takk for en flott skildring. Kjempeinteressant å lese for far til en av dine meget fornøyde elever !
SvarSlettSå koselig at dere følger med! De er en herlig gjeng!
Slett