Vintertur til Børgefjell - en veileders bekjennelser

”Nå skal vi følge elva oppover,” sa jeg. Eleven så spørrende på meg: ”Ok, men hvor er elva?”

”Du står på den nå!” Fortsatt et spørrende ansikt: ”Åja, men hvordan kan du se at det er en elv du står på?”

Vi var begynt på turen inn til Tiplingen Skogstue i Børgefjell, og det var omtrent 12 km å gå. Det føltes atskillig kaldere enn de 13 minusgradene det var meldt i forkant. Jeg sjekket termometeret på kompasset. Det viste mellom 25 og 30 minusgrader. Jeg tenkte at det måtte være noe feil med det. Termometeret gikk ikke lavere enn 30 minus, og nå stod det nesten på bunn.

På vei innover langs Tiplingelva

Ved halv fire tiden begynte det å skumre. De siste to timene frem til hytta orienterte vi i mørket, og plutselig var det ikke like selvsagt hva som var elv og hva som var slette eller myr lenger. Når mørket og temperaturen faller, faller også tempoet noe. Det var en langsom slange av hodelykter som beveget seg langs vannkanten. Men for en mestringsfølelse det ga for han som klarte å finne veien i mørket.

Dette var den første ordentlige vinterturen for elevene på friluftslivslinja. Og til tross for at teltlivet vinterstid har sin egen sjarm var jeg umåtelig tilfreds med at jeg hadde valgt en hytte som base denne gangen. Da vi kom frem til Tiplingen fant vi ut at termometeret på kompasset ikke viste feil. Jeg er redd at dersom den første vinterteltopplevelsen hadde foregått i minus 25 ville det ikke vært fullt så sjarmerende likevel.

Da det nærmet seg leggetid var varmen i hytta kommet opp på et nivå hvor det gikk an å kaste dunjakka. Ansvaret for de ulike måltidene var fordelt, og det var gutta som skulle opp og fyre til frokost.

Tiplingen Skogstue

Sola stiger over Børgefjell, med Vestre Tiplingen i forgrunnen

Neste morgen da vi stavret oss ut av posene viste termometeret på hytta 26 minus grader. Men sola skinte på Børgefjell, og sol har vært mangelvare den siste tiden, så ut skulle vi. Kvelden før var vi blitt enige om topptur, og nå la vi vei opp mot Dåaktoenjuenie (1150 moh). Det betydde omtrent 500 høydemetere opp fra hytta. Og det betydde også 500 nydelige høydemetere ned igjen, med et perfekt lite lag med nysnø til å leke seg i (det vil si for de som fortsatt hadde kontakt med føttene sine etter en kald fotdag).

Toppenelever på Toppen av av Dåaktoenjuenie.

Endelig sol! 

Vi var tilbake da sola forsvant over Børgefjell, etter det som en av elevene omtalte som den beste dagen så langt i hele skoleåret. Og enda hadde vi desserten til gode. Da middagen var fortært og snø skulle smeltes kom to elever løpene inn igjen: Dere må komme ut og se NÅ, det er dét flotte nordlyset! Og Aurora Borealis viste seg fra sin beste side som en bue over skogstua.

Aurora Borealis: En av elevene, Kristian Nordby, tok dette bildet av meg utenfor skogstua.

Jeg våknet midt om natten, og måtte åpne soveposen helt ned. Noe hadde skjedd! Innsiden av døra var ikke igjenrima lenger, og det bet ikke lenger i kjaken ute. Turen tilbake til utgangspunktet gikk unna, selv med den lengste lunsjpausen hittil. Fem minusgrader var så godt som at våren var kommet.

Den første vinterturen var over. Utstyret var blitt testet, bekledning og maten likeså. Forflytningsrutiner og snøsmelting sitter som støpt. Men når teltlivet kommer på neste tur vil det nok kreve atskillig mer disiplin i forhold til hvor man legger fra seg tingene sine.

Vefsn Folkehøgskole har en hjemmeside hvor 2.års elevene legger ut nyheter fra de forskjellige linjene. Her har friluftslivselevene beskrevet deres opplevelse av turen til Børgefjell. Vi har vært sammen de samme stedene, gjort de samme tingene, men likevel er perspektivene hos veileder og elev noe forskjellige. Les gjerne om deres tur til Børgefjell på: http://vefsnfolkehogskole.no/2013/01/vintertur/

Fakta om turen til Børgefjell

Børgefjell nasjonalpark ble opprettet i 1963, og er landets nest eldste. Hensikten var å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep. I Børgefjell finner du derfor store villmarkspregede områder, og et rikt dyre- og planteliv.

Overnatting på Tiplingen Skogstue

Tiplingen Skogstue ligger i Austre Tiplingen landsskapsvernområde, på grensen til Børgefjell nasjonalpark. Hytta ligger like ved vannet Vestre Tiplingen i fjellbjørkeskog med åpne sletter og myrer rundt. Hytta ble bygget i 1968 eies av Statsskog. Den har 6 sengeplasser, propanapparat, vedovn og parafinlamper.

Se www.inatur.no for informasjon og booking. 

Logistikk

Fra E6 svinger du inn på riksvei 73 ved Trofors, med retning Hattfjelldal. Fra Hattfjelldal følger du riksvei 804 inn i Susendalen, svinger av mot Sjånes etter omtrent 40 minutter og følger vei så langt den går. Husk 100kr til parkering. Fra parkeringen på Sjånes (Storvollen) er det ca 12 km inn til hytta.

Merk: om sommeren parkerer du 3 km øst for Susendalkroken og følger merket sti opp Susenfjellenden, lenger nord enn vinterruta går. Distansen er omtrent den samme.

En helt vanlig helg på Helgeland

Mange nye elever spør hvordan en vanlig uke ser ut for Friluftsliv – Into the North på Vefsn Folkehøgskole. Jeg prøver etter beste evne å tegne et bilde av det for de, selv om ingen uker er like, og mest sannsynlig blir heller ingen år like. Likevel begynner jeg etter hvert å få en idé om hva jeg mener friluftslivselevene på Toppen bør få med seg mens de er her oppe. Det er ikke så rent lite vi skal putte inn i de månedene vi har sammen.

I ”gamle dager” ble det å være folkehøgskolelærer regnet for å være et kall. For en del er det nok sånn fortsatt. Og for veldig mange av oss blir det en livsstil. Jeg kan prøve å si til de hjemme at helgene er jo stort sett våre, men sannheten er at det stemmer veldig sjeldent og Martin og Aurora må som regel dele meg med folkehøgskolen likevel.

Kveldene blir brukt til å gå over og reparere utstyr

Og kanskje er det innenfor den flytende overgangen mellom arbeid og fritid at friluftsliv og folkehøgskole krysser spor? Friluftsliv, slik vi kjenner det i dag, regnes for noe som foregår i fritiden. Per stortingsdefinisjon jobber jeg sånn sett heller ikke med friluftsliv! På studiet i Bø diskuterte vi nettopp dette med at friluftsliv i sin moderne form oppstod i kjølvannet av at man begynte å skille skarpere mellom fritid og arbeid. Fra å jobbe i og med naturen, og sånn sett kanskje leve friluftsliv, ble friluftsliv én av flere fritidsaktiviteter, noe man kunne se frem til mens man fortsatt var på jobb.

Vi er mange som drømmer om å kunne leve friluftsliv, fremfor å ”bare” drive med friluftsliv. ”Et rikt liv med enkle midler”, for å holde oss til ett av de mest kjente friluftslivsmantraene.

For selv om jeg i en eller annen form driver med friluftsliv til daglig, og overgangen mellom jobb og fritid i høyeste grad er flytende, så bor jeg definitivt ikke landlig, jeg er langt fra selvforsynt og selv hvor trist det høres ut, så blir av og til naturen kulisse i stedet for hovedattraksjon.

Denne helgen har Martin og Aurora nok en gang vært med meg på tur. Og i perioder er det få pivatturer i friluftslivets ånd, men i stedet utallige roadtrips rundt på Helgeland for å finne potensielle steder for aktiviteter. Det foregår omtrent på den måten at vi laster bilen full med diverse utstyr, siden vi ikke helt vet hva vi kommer til å finne, og kjører så etter noe vi har hørt rykter om skal være bra. Bilen parkeres i veikanten, jeg løper av sted med Martin og Aurora på slep. Av og til finner vi noe som kan brukes til ett av formålene, for eksempel isklatring eller skiseiling, tar et par bilder, logger koordinatene og løper så tilbake til bilen for å kjøre til neste sted. Etter en dag som dette ligger alt utstyret fortsatt ubrukt bak i bilen, mens kamerat og hodet er fullt av henholdsvis potensielle områder og planer.

Potensiell isklatring i Vefsn

Tilbake på folkehøgskolen er jeg så heldig å ha en gjeng elever som står klare til å ta i bruk de nye områdene med meg. Og det er alltid like stas hver gang jeg klarer å videreføre noe av min entusiasme ved å oppdage nye steder og prøve nye aktiviteter. Friluftslivslinja er som en liten familie, noe som kanskje i enda større grad visker ut skillelinjene mellom hverdag og fest. 

På jakt etter steder for skiseil og kite!

Friluftslivshedonistene og Lekegenerasjonen

Tidlig sist sommer var vi samlet en gjeng Bø-studenter på Bodil sin hytte i Telemark. Vi padla kano, bada i iskalde jettegryter, gikk på slakkline (Markus forsøkte seg på slakkline på skøyter), rigga til en taubane, kasta piler på blink og triksa med diabloer. Kort sagt, vi hadde en helg full av lek og moro. Som min danske bestemor uttrykte det da jeg viste henne bilder litt senere på sommeren: ”I er nogen riktige legebørn”.  

Tog i jettegrytene i Telemark

Mari, Bodil og Martin leker "Vikingfødsel".

Og det er vi, til tross for at de fleste av oss har passert midten av 20-årene. Vi som er født på 80- og 90-tallet har fått merkelappene curlinggenerasjonen og glasurgenerasjonen. Vi har fått det meste servert på sølvfat, blitt sydd puter under armene på og kostet vei for. Dyttet opp og frem og bejublet for hver minste lille fis. Riktignok viser senere forskning at dette selvsagt er en generaliserende overforenkling. Og om det så skulle være en passende betegnelse for noen, så er vi fortsatt mange som stritter imot. 

Min mor maler hus, legger tak, snekrer, skifter dekk, fungerer som rørlegger og elektriker, i tillegg til at hun fikk toppkarakter i håndverk og har sydd ballkjoler både min søster og jeg har vunnet berømmelser for. Det er klart at med en slik mor er det bare å brette opp armene og være fornøyd om en får til omtrent halvparten (og det skjer som regel etter en telefon hjem). Vi er mange som vil klare oss selv, ordne opp selv, få til selv. Og langt de fleste av mine venner gjør også det.

Skøyteturen på slakklina endte opp-ned

Martin på slakkline

Det er likevel ikke til å komme bort fra at det innenfor denne friluftslivsverdenen finnes en god del ”hedonister”. Betegnelsen er kanskje satt litt på spissen, det er ikke slik at friluftsfolk nødvendigvis er umoralske personer. Ei heller er de late eller lite arbeidsvillige. Men mange vil helst gjøre noe vi trives med (og noen trekker det lenger enn andre). De fleste av oss er ute i naturen fordi det gir oss en eller annen form for nytelse. Et slags velvære. Nøyaktig hvilke prosjekter i naturen som gir denne livsnytelsen varierer jo fra person til person. Og selv om behovet for ”fred og ro” fortsatt danser høyest på listen over motivasjonen for å dyrke friluftsliv, så handler det også om leken, utfordringene, mestringen og ikke minst iscensettelsen for en stor andel unge (voksne). Det er ikke sikkert vi ønsker å få kostet banen klar foran oss, men vi forbeholder oss retten til å leke langs veien.

Markus i luftig svev

Et halvt år senere møttes vi igjen. Denne gangen til nyttårsfeiring på vår hytte i Trysil Knuts fjellverden. Tåke og snø gjorde sitt til at det ikke ble topptur, men hva gjør vel det når vi kan lage skileikanlegg i bakhagen? Årets siste dag ble viet til telemarksving, hopp og orgeltramp. Med Aurora som pipende tilskuer ble det nye året innviet med elleville grimaser over humpene og luftige backflip over både trær og snøkanter. 

Bodil lager de beste grimasene over orgeltrampen