Naturlig Jobb: Seks sommere som Sommerfugl

For litt over et år siden hadde jeg med meg en gjeng høgskolestudenter på en fem dagers skitur gjennom Rondane. Underveis ble ulike gnagsårpreventiver diskutert, og det ble også bemerket at enkelte produkter egner seg godt for jenter når de går på høye hæler. ”Men du ser ikke ut som en jente som går på høye hæler akkurat”, sa en av studentene til meg. Jeg veide for og imot, var det nå jeg skulle fortelle at jeg har jobbet som flyvertinne i SAS de siste seks årene ved siden av friluftslivsstudiene? Jeg lot det være. Selv om vi var kommet til nest siste dag hadde jeg tross alt et ”image” å opprettholde.

Normalt på denne tiden av året har jeg nemlig pleid å befinne meg langt oppe i skyene (bokstavelig talt), i 30 000 fots høyde. Som sommerfugl, som vi ble kalt i SAS, selv om vi også jobbet deltid resten av året. For det var jo nettopp det det var, en deltidsjobb, først ved siden av utviklingsstudiene og deretter mens jeg studerte friluftsliv i Bø. Og det er kanskje aller mest i forhold til det siste at kommentarene har kommet. Mange i Bø har stusset over at jeg jobbet som flyvertinne, og mange i SAS har sett spørrende på meg når jeg har fortalt at jeg til vanlig studerer friluftsliv. Enkelte vil nok hevde at de to verdenene kolliderer ikke så rent lite, ikke bare i forhold til uniform, men kanskje like mye miljømessig. Glamouren er det riktignok så som så med, selv om enkelte henger fast i charterturismens glansdager (og ikke minst hierarkiet internt i besetningen om bord). Og kanskje har de noe rett, disse kritiske røstene? At kontrastene har vært store er det i hvert fall ingen tvil om.

Da jeg studerte friluftsliv i Bø hadde vi en rekke natur- og kulturdager, ofte med innslag av bål og bær. Én dag hadde vi i tillegg laget kullstifter, og selv om jeg løp igjennom dusjen før jeg tok toget til Gardermoen følte jeg at jeg kom på jobb med blåbær på tenna, bålrøyk i håret og sot under neglene. Man kan vel si at jeg har vært en noe utradisjonell flyvertinne. Kombinasjonen av å bo i seilbåt, med utgang via badeplattform til islagt brygge vinterstid, og å skulle på jobb med trillekoffert, trangt skjørt og høye hæler er nok et syn for de fleste. Det er vel heller ikke så mange flyvertinner som deretter stropper fast trillekofferten på bagasjebrettet på sykkelen, henger veska på styret og sykler 20 minutter til nærmeste flytogstasjon. Eller for den saks skyld som dusjer utendørs i cockpit i begynnelsen av oktober.

Så kan man jo argumentere for at det å være kabinpersonale (som det heter på likestillingsspråket) ikke var så utdanningsrelevant for min del. Jeg er allikevel av den oppfatning at ingenting er bortkastet (og hadde i tillegg en hel del friluftslivsjobber ved siden av). Dessuten fant jeg ut at hvis man bare vil så finner man nok av overførbare erfaringer og tema mellom flybransjen og friluftslivsveiledningen. Jeg er vel kanskje også den eneste som har levert inn eksamen på høgskolen i Telemark med kildehenvisning til SAS manualen for crew.

Begreper som ”closed loop” og ”shared situatuation awareness”, ”treath error management” og ”crew resource management” er for meg like relevante i forhold til sikkerhet, ulykkeshåndtering og det å jobbe sammen som et team enten man er et crew om bord i en 737 eller en gruppe ute i naturen.

Det er mange som har jobbet om bord i SAS lenger enn jeg har levd. Flere skulle bare fly ett år før de skulle videre med studier og karriere. Du ville blitt overrasket hvis du visste hvor mange som sitter på diverse lange utdannelser, men som trives for godt ute på linjene til å ville gi opp flyverdenen. Tiden flyr når dagene deles inn i slinger, fridager og hviletimer. 30 år senere er en del av de samme menneskene her fortsatt. I likhet med de var jeg også fast bestemt på at jeg ikke skulle være flyvertinne på heltid, men det var en helt genial deltidsjobb.

Jeg har tilbrakt mange lange dager og timer innestengt i en hermetikkboks hver sommer de siste seks årene. Sånn sett henger ikke dette helt sammen for en som helst vil være ute så mye som mulig. Men jobben i SAS ga meg også muligheten til å se mye av Norge. Jeg ble god på å finne egne turer i/utenfor byen jeg skulle på stopp til. Så fort vi hadde landet dro jeg ut til Blindleia i Kristiansand, Breiavatnet og Mosvatnet i Stavanger, Vidden i Bergen, Eivindsvatnet i Haugesund, Sukkertoppen og byfjellet i Ålesund, mang en gang opp i Moldeheia, ut til Klubba i Kristiansund, Prestvatnet i Tromsø og Komsa i Alta. På mitt aller siste stopp fikk jeg til og med endelig besøkt Tromsdalstinden (1238 moh) før jeg fløy ned til Gardermoen for siste gang.

Det er noen fordeler med å være yngst og nederst på rangstigen. Blant annet tror pilotene fortsatt at du etter nesten seks år aldri har sittet i cockpit under landing. Hvis det går opp med crewet i kabinen er det derfor store muligheter for å få litt bedre utsikt under innflygningen. Derfor fikk jeg sitte med pilotene da vi landet i Tromsø på den siste slingen min. Vi hadde utsikt over Tromsdalen og toppene, og jeg fikk høre at det var altfor mye snø til å prøve seg på Tromsdalstinden… Jeg måtte selvfølgelig undersøke det på nært hold. Det går jo an å gå til man ikke kommer lenger, eller?

Da vi fløy siste tur ned til Gardermoen ropte pilotene plutselig på meg: ”Lise, du må komme og se. Der er Svartisen, der er Okstindene og der, der er Mosjøen, dit skal du!” Det var nesten så tårene tok meg da jeg gikk ut fra flyet. For siste gang i uniform. Og fortsatt er det sånn at jeg kjenner det litt i magen hver gang jeg går om bord i SAS fly. For en som er vant til å bo i en bag/sekk/trillekoffert er det litt som å komme hjem. Jeg lurer på hvor lenge det skal være sånn?

Som regel jobbet jeg med nye mennesker hver gang jeg var på jobb i SAS. Da kan man ikke bruke lang tid på å bli kjent. Tusen takk til de fine kollegaene ombord som gjorde min siste tur så fin.