Naturlig Jobb: Livet ombord i en Comfortina 32

Bergen – Fitjar – Austenesvågen – Fitjar – Sagvåg – Vedvika – Kvitsøy – Egersund – Mandal – Kristiansand.

Hverdagen i en Comfortina 32 handler mye om været, om navigasjon, om båtmekking og om en god porsjon uforutsette hendelser.

For sakte fart

Dialektene underveis forteller oss at vi har beveget oss sørover langs Norges kyst. Nå har vi nådd de sørligste byene og nærmer oss halvveis i våre tilmålte uker på sjøen. Vi har brukt fem uker til Mandal, og her dumpet vi rett ned i Skalldyrfestivalen. Vi stod opp i otta og hadde en tidlig start ut fra Egersund. Midt mellom en stiv kuling og liten storm var det en dag med lett bris. Den ville vi utnytte til å komme oss rundt både Lista og Lindesnes. Mandal var satt som dagens mål, men plutselig ble vi usikre på om det i det hele tatt var plass til oss i havna. Oppankring ute ved øyene var ikke så fristende i den vinden som var meldt. Vi fikk prøve lykken!

Underveis ble vi forbigått av samtlige seilbåter som skulle samme vei som oss. De fleste går dobbelt så fort for motor som vi gjør, og til slutt hadde vi havet og kveldssola for oss selv. Det er vanskelig å forklare for andre som ikke har (en eldre) seilbåt at en svipptur ikke bare er en svipptur og at en avstikker ofte betyr en ekstra dag når gjennomsnittsfarten er under 9 km/t. Og nå som vi har gått fra ekstrem varme og vindstille til ruskevær er det nødvendig å benytte godværsdagene til seiling. Sånn sett er vi fornøyde med at vi ikke har verdens raskeste båt. Det skal lite til før vi går fortere for seil enn for motor, og vi seiler gjerne mens andre seilbåter går forbi for motor.

I en seilbåt fjernt fra verden

Livet om bord i Anastasia flytter oss et stykke vekk fra resten av verden. Mye handler om rutiner samtidig som ingen dag er lik. Til de som har spurt, skal jeg likevel prøve å forklare hvordan dagene kan se ut. Normalt er vi oppe i åtte-tiden når vi ikke har landliggerdag. I det siste har vi hatt en del tidlige starter (les vekkerklokka har ringt mellom halv 5 og halv 6). Det er vinden og bølgene som bestemmer. Én av oss går tur med Aurora (noen få ganger løper vi begge en liten morgentur med henne), den andre gjør klar båten og lager kaffe. Kaffe og frokost i cockpit sammen med en bok, og så er vi klare til å heve ankeret eller kaste fortøyningene. Dette tar normalt to timer. Har vi satt garn kvelden før kan vi som regel legge til to timer til. Men da er det heller ingen stress under frokosten. Har vi en early start spiser vi som regel frokost underveis. Og så seiler vi! Inntil vi igjen kaster anker eller fortøyer. Vi har ikke hatt noe vaktsystem om bord, men har etter hvert funnet frem til hver våre oppgaver under seilingen. Vi begynner å bli ganske samkjørte. Aurora oppfører seg over all forventning. Hun ligger stort sett og sover, enten nede i salongen eller oppe ved føttene våre i cockpit. Av og til hvis bølgene tillater det tar hun seg en spasertur på dekk. Nå vi sakker farten skjønner hun at vi nærmer oss land, og da er lillesøster definitivt plassen med best utkikk.

Jeg trenger kanskje ikke nevne at mye av den tiden på døgnet hvor vi ikke seiler går med til båtmekking (og uansett hvor mye vi jobber med henne så ser nå Anastasia fortsatt ut som en båt med sjel, sammenlignet med alle de andre blankpolerte båtene vi møter på ferden).

Jeg vurderer å kaste paraply og sekk over bord, men tviler på at det hjelper siden det sånn sett også bringer ulykke å ha kvinner om bord, noe som gjør det litt vanskelig siden Anastasia har en kvinnelig kaptein. Av og til er det godt å krype inn under ullpleddet med en bok og glemme alt sammen en stund, og spesielt når vi ligger i naturhavner føler vi oss langt vekk fra det meste.

Vi hadde fått med oss at Israel fortsatte sitt bombetokt over Gaza og at ISIL bredde om seg. Vi hadde faktisk akkurat sittet og snakket om hvor heldige vi er i Norge, og hvor isolerte vi var fra alt sammen i vår lille båt, da moren til Martin ringte. Hun hadde sett på nyhetene i Danmark at det var full terrorberedskap over hele fjøla. Usikre på hvor mye vi skulle legge i dette gikk tankene likevel automatisk inn et forsøk på kartlegge hvor mine nærmeste befant seg. Virkeligheten kom plutselig nærmere selv om vi kanskje følte oss lenger vekk fra alt enn noen sinne, der vi satt duvende på en båt et godt stykke utenfor vestlandskysten. Vi prøver å få med oss litt nyheter når vi har god dekning og hører en del radio. To ganger i sommer har jeg skrudd på radioen og hørt kjente stemmer fra Høgskolen i Telemark. Det var spesielt å sitte på Silda midt i en båtmekking-session og høre om markeringen av tre årsdagen siden Utøya. Igjen følte vi oss langt langt vekk, som i en annen verden.

Fra Bergen til Kristiansand

Av høydepunktene mellom Bergen og Kristiansand vil jeg trekke frem Austenesvågen, Sagvåg, Vedvika og Kvitsøy.

Austenesvågen er en bukt på østsiden av Bømlo hvor vi la oss for anker da Martins søster, svoger og to nieser gjestet Anastasia noen dager. En idyllisk liten bukt med muligheter for både bading, fiske og tur.

Sagvåg ligger helt sør på Stord, og hit gikk vi primært fordi vi så at de hadde en forhandler av den komfyren vi innså at vi var nødt til å bytte ut. Forhandleren viste seg å være på sommerferie, men vi ble tatt godt imot av havnesjefen i det som jeg tror må være Norges luneste gjestehavn. Virkelig en perle å komme inn til!

Vedvika er et friluftsområde på sørøst siden av Bømlo. Egentlig hadde vi sett oss ut en naturhavn sør for Haugesund, men jeg hadde åpenbart glemt ”Sletta”. Her har vi hatt bølger alle tre gangene jeg har seilt her, og nå kom de midt imot sammen med frisk bris. Det blir i meste laget for oss, og vi hadde det ikke så travelt. Så vi dro tvers over fjorden i stedet og inn til Vedvika. Et godt tilrettelagt område med både sandstrand, bord og benker og grill på land. Det passet oss bra siden vi var uten komfyr og i manko på gass til primusen.

Kvitsøy er fortsatt en av de mange fine fyrøyene langs kysten vår. Her stoppet vi også sist år på vei oppover, så jeg nøyer meg å gjengi at Martin var så begeistret at han kunne tenke seg å flytte ut til de 500 andre fastboende der.

I Mandal ble vi hilst velkommen av at to unggutter skjøt av en serie fyrverkeri rett ved båten vår. Jeg hylte som en jente og søkte tilflukt i bunnen av cockpit. Politiet kom durende over sundet i ribben sin og løp etter de, men før det rakk de å smelle av en ny salve raketter så Aurora (som nettopp var gått på land med Martin) ble så redd at hun måtte bæres tilbake til båten (det ble ikke bedre da vi kom til Kristiansand og de skjøt av to runder med kanonene på Christiansholm festing som ligger 50 meter fra gjestehavna). I Mandal ble vi mens vær og vind blåste over oss. Det er sjelden jeg må holde meg fast fordi vi krenger inne i havn, men sånn var det da vi lå værfast (og noe utsatt til ytterst i havna). Med over 25 m/s inne i havnebassenget var vi fornøyde med beslutningen om å ikke ligge for anker. Da vi seilte videre var det flere som trodde vi hadde vært ute i stormen fordi Anastasia hadde fått en god porsjon krigsmaling (bildekksverte) etter oppholdet i Mandal (sånt kan heldigvis vaskes av). I Kristiansand venter vi nå på at en ny runde med stiv kuling skal fare forbi, og skjønt vi lå dårlig i Mandal vil jeg gå så langt som å betegne Kristiansand gjestehavn som en godværshavn. De kunne lære litt om molobygging av sine vestlandske søstre!

Vi undrer oss over at vi ikke har møtt en eneste seilbåt med mannskap på vår egen alder langs Norges kyst. I det hele tatt er det få unge (vi påberoper oss fortsatt retten til å kalle oss unge) ute i båt. De fleste vi møter er godt voksne og pensjonister. Kanskje er det bare vi som er alternative og de fleste andre er godt opptatt med hus og barn? Eller så flokker alle unge båteiere sørover til Danmark og Sverige om sommeren (og da går de virkelig glipp av noe). Vi får se når vi (forhåpentligvis) krysser over Skagerrak om noen dager!

Før vi forlot Mosjøen samlet vi sammen det vi fant av utgåtte datovarer!

Martin i kjent positur... det lekker fra skroggjennomføringen til dieseltanken!

Blåbærene har eksplodert utover kjøleboksen og da vi hadde vasket boksen ren og skulle helle ut vannet falt lokket (der kontakten sitter) av og ut i sjøen...

Sokken min blåste av "tørkesnora" på Sanna, og Martin fikk testet dykkerutstyret!

Ikke alle brygger er like hundevennlige!

Mange måter å fortære et måltid på!

Rørvik, og tusen prosjekter på en gang.

Kjøkkenhagen ombord. Plantene settes ut hver gang vi ligger stille litt mer enn én natt.

Parafiline egner seg best som tørkesnor og ikke som manntau.. og ble byttet til wire i Fitjar!

Kalesjekos i Kvennvær.

Dyktig skipshund!

Martin gjør nok et forsøk på ledningen i masta...

Vi prøvde det meste for å reparere komfyren vår, også å blåse igjennom hele systemet, men måtte til slutt gi tapt og pensjonere den (takk til søs som møtte oss med en ny i Egersund)!