Naturlig Jobb: Havkryss

Kristiansand – Stokken - Skagen

Etter noen urolige dager og netter i Kristiansand løyet endelig vinden såpass at vi kunne ta oss ut av havn. Vi evakuerte til Stokken, et friluftsområde i sørøstlig retning. Her var det deilig rolig og vi fikk tatt igjen litt tapt søvn og forberedt den kommende overfarten over Skagerak (hadde det ikke vært for at vår kjære epirb skulle mønstre på i Kristiansand hadde vi nok ikke gått inn til byen, og nå spørs det vel om det ble med den ene gangen…) Enkelte operasjoner om bord er unektelig litt lettere å gjennomføre når det ikke rykker så mye i fortøyningene at du skaller hodet inn i noe hver gang du ikke holder deg fast (og det er i havn…).

Vi hadde prøvde å ha is i magen og la bølgene legge seg mest mulig før vi startet kryssen over til Danmark, altså ventet vi til tidlig fredag morgen. Rundt halv fire på natta stod vi opp og gikk en siste tur med Aurora. For tente lanterner snek vi oss ut det smale sundet fra naturhavna vår og satte kursen utover. Det var fortsatt bra med dønninger, og innimellom kom det noen ordentlig svære rullende, men det verste var sånn sett at vi ikke gjorde fart. Bare 1,9 knop, vi måtte da ha en vanvittig motstrøm? Det virket som det ble bedre da vi satte kursen sørover fremfor østover, så det gjorde vi, og fikk opp storseilet for å stabilisere (en sjekk av havstrømmene i kartet bekreftet sånn sett forholdene, men da hadde vi jo alt funnet ut av det). Før vi kom så langt oppdaget vi at det var noe tull med styringsmekanismen vår og forholdet mellom girspak og motorkraft var helt på bærtur. Skipsmekaniker Pedersen måtte til pers og klarte, hengende på hodet nede i kassa, å fikse det sånn tålelig. Det koster å henge på hodet og han tilbragte den neste halvtimen med å mate krabbene.

Ingen vind til å hjelpe oss, store dønninger, en ustabil styringsmekanisme, motstrøm, ingen fart og passe uggene begge to. En stund var vi på nippet til å gi opp og gå inn til Lillesand. Men så kom endelig dagslyset, sørlig kurs ga mindre motstrøm, dønningene minket da vi kom lenger ut og Pedersen fikk seg en lur på dekk. Etter hvert koblet vi på autopiloten og kunne nyte solen litt begge to.

De første 12 timene kom og gikk uten vind, men så blåste den endelig opp og vi kunne seile til vi hadde passert Hirtshals før vinden falt igjen. Etter hvert kom mørket, og med det stjernene og månen. Jeg kom på at jeg ikke har sett stjerner siden i vinter! Det hadde begynte å lyne på begge sider av oss, vi så himmelen flerre både til babord og styrbord, men over oss holdt det seg klart og vi krysset fingre for at det ville forbli sånn.

Omtrent på den tiden vi hadde estimert at vi skulle være fremme skimtet vi Skagen fyr, og da var det fortsatt 6-7 timer igjen. Det er ikke lange biten når du runder rundt grenen, men vi var blitt advart mot den strie motstrømmen inn, og den holdt stikk. Midt mellom alle lasteskipene som trafikkerer Øresund, Skagerak og Kattegat navigerte vi oss sakte med sikkert rundt tuppen av land og krysset oss innover, for nå hadde vinden tatt seg opp. Egentlig var det helt ok å stå til rors i motvind, for jeg begynte å bli rimelig trøtt og hadde hatt noen 10 minutters intervaller hvor jeg krøllet meg sammen på hundematta i bunnen av cockpit, inntil et nytt lasteskip nærmet seg og vi måtte finne ut hvordan vi skulle styre klar av det.

Litt over klokka 5 om morgenen kunne vi endelig fortøye i Skagen lystbåthavn, godt fornøyde med vårt første havkryss, om enn noe lengre enn vi trodde. Og Skagen bød på ferske rundstykker fra bakeren, Mathilde kakaomelk, en etterlengtet dusj (den forrige var i Egersund), tur ut til grenen med lunsj mellom sanddynene på stranden, god middag under kalesjen (riktignok sendte jeg Martin ut etter Rødspettefilet og han kom hjem med fiskefrikadeller, men men…), Skagen museum, Bamsemuseum (jeg måtte bare), softis på havna og ikke minst søvn! Partysvenskene og de fulle nordmennene forsvant i takt med at været gradvis ble dårligere igjen. Vi har gått fra sommerferie til mer det å være på tur (riktignok fortsatt sammen med alle pensjonistene) og høstværet har visst for alvor kommet til Danmark!

Den ene åren til lilleøster fikk seg en knekk i stormen i Mandal, og ingen båtbutikker i Kristiansand kunne levere en ny... Martin tok saken i egne hender!