Naturlig Jobb: Tre ukers vandring på Grønlands østkyst

Verdens største øy byr på mektige fjorder, kalvende breer og fargerike bygder. Hvert år kommer turistene for å oppleve innlandsisen og den grønlandske vennligheten på nært hold. Mens langt de fleste fortsatt finner veien til vestkysten lot vi oss lokke av de spisse tindene i øst og bestemte oss for å bruke tre uker på å vandre langs Grønlands østkyst.

Første kveld ved Sermilikkfjorden.

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke visste konsekvensene av det jeg gjør fullt så godt. Dessverre var jeg svært klar over at vi ikke ville klare oss særlig lenge dersom vi havnet i vannet og at redningsvestene i beste fall ville det gjøre det lettere å trekke folk opp på nærmeste isflak. Noe frosne og rimelig letta kløv vi i land fra den åpne båten som hadde fraktet oss fra Tasiilaq til Kulusuk. Vi var enige om at dette nok var det mest risikofylte vi hadde gjort på hele turen vår på Øst-Grønland. Turen over fjordene er ikke lang, men denne morgenen lå tåka tjukk. I tillegg hadde vi motlys, fortalte føreren av båten meg, det gjorde det vanskelig å se isen som lå i vannet.

Vi brukte MYE tid på å finne næringsrik mat til turen som veier lite. Her er frokost in the making!

Skytetrening med Kari og Ole Petter før avreise fra Norge - tusen takk!

Første møte med Grønland fra vårt lille Air Iceland Connect fly.

Bagasjebåndet på Kulusuk lufthavn (rullebanen fungerer også som fotballbane når det lokale laget skal trene).

Og is var det fortsatt nok av. Da jeg ringte fra Norge en uke før avreise hadde isen i fjorden enda ikke sprukket opp, og det var uframkommelig med båt. Øst-Grønland nås med fly fra Island eller med båt. Så lenge isen ligger, er fly eneste mulighet for å få fraktet inn varer til området som huser omtrent seks prosent av Grønlands befolkning. Når isen sprekker opp betyr det ikke bare at turister kan fraktes rundt med båt, men også at lasteskip med tiltrengte forsyninger kommer inn fjordene. Dette året kom vinteren sent. Vanligvis er hundeslede fremkomstmiddelet vinterstid og når menneskene i de fem små omkringliggende bygdene skal til østkystens «hovedstad» Tasiilaq, er det hundene som sørger for transporten. Men om noen merker Grønland klimaendringene og i år frøs ikke isen skikkelig før i mars. Det betydde at transport ble vanskelig med for mye is for båt enkelte steder, men samtidig for ustabilt for hundesleder.

Man må passe på hvor man går - om sommeren ligger det hunder så og si over alt i nærheten av bebyggelsen!

Hunder i sommermodus!

Vi var heldige og da vi ankom Kulusuk en uke senere, hadde isen sprukket opp nok til at båtene kom seg frem på fjordene igjen. De siste dagene hadde vært hektiske, og med tre timer søvn på to døgn måtte jeg innrømme at jeg var litt nervøs der jeg sent på kveld befant meg ytterst på et svaberg med en rifle vi hadde leid. Jeg har stor respekt for våpen og selv med skytetrening før vi reiste fra Norge, måtte jeg trekke pusten dypt et par ganger ekstra før jeg la an og siktet meg inn på et isfjell ute i fjorden. Vi hadde gått noen kilometere vekk fra bebyggelsen, men likevel satte alle hundene i gang hylekoret da det første skuddet smalt. Å prøveskyte geværet var det siste på listen over ting vi måtte få på plass når vi kom til Kulusuk. Snublebluss, signalpistol, renset bensin, ammunisjon og rifle, også båttransport for neste dag vel og merke.

Kulusuk

Befolkningen på Øst-Grønland, ble vi fortalt, har et helt annet språk enn de som bor på vestsiden. Det skulle kanskje også bare mangle for det er like langt til Nuuk, som er Grønlands hovedstad og ligger på vestkysten, som til Reykjavik. Vi snakker ikke grønlandsk, men i motsetning til de mange andre turister (og turoperatører) har vi den fordel av vi snakker dansk. Om ikke alle grønlendere snakker dansk, eller det vil si grønlandsk-dansk, så forstår de alle fall mye og få snakker uansett engelsk. Dermed hadde vi fått avtalt båttransport med en av de lokale innbyggerne i Kulusuk. Først skulle vi til Quinngertivaq-fjorden og legge igjen et matdepot der. Deretter skulle vi så langt inn i Tasiilaq-fjorden som det gikk an å komme med båt. Herfra hadde vi syv dagers vandring foran oss før vi ville nå matdepotet vårt. Totalt hadde vi satt av 17 dager til turen vår.

Vi er på vei! Inne i fjordene var isen nesten forsvunnet, lenger ut måtte vi sikksakke!

Far og sønn forlater oss innerst i fjorden - nå er vi helt på egenhånd de neste ukene!

Vi beveget oss gjennom landskap tydelig preget av breenes ferdsel.

Øst-Grønland kan kanskje minne litt om Norge, det er bare veldig mye større og langt mer øde. Her er lyng og mose, blokkmark, endeløse morener, klipper, svaberg, dype gjel og kløfter. Her er rødsildre og issoleie og blåklokker. Men så er det all isen. Etter tre dagers vandring gjennom en lang dal stod vi på toppen av en gigantisk midtmorene og skimtet Sermilikfjorden i det fjerne. Sermilikfjorden er muligens stjernen i landskapet. Vannet er turkisgrønt og fjorden er full av isfjell fra breer som strekker seg helt ned til vannet og kalver. På motsatt side av fjorden fulgte vi hvelvingen av innlandsisen med øynene.

Første utsikt til Sermilikfjorden.

Innerst i Sermilikfjorden

Isstrømnett av breer mellom spisse tinder

Innlandsisen på motsatt side av fjorden.

Vi befant oss rett sør for polarsirkelen, og det var fortsatt mer eller mindre lyst hele døgnet. Det hadde jeg det helt fint med. For det første kunne vi legge opp dagen uten å måtte ta hensyn til når det ble mørkt. For det andre var vi nå kommet til Isbjørnens rike. Jeg hadde ikke trodd at det skulle ta så mye av nattesøvnen som det endte opp med å gjøre i begynnelsen. Kanskje handlet det om at samme dag som vi kom til Grønland var det blitt skutt en isbjørn i det området vi snart skulle begi oss inn i? To uker tidligere hadde det trasket en bjørn rundt i gatene i Kulusuk. Årlig er det lov å skyte 25 isbjørner, og i år var alle 25 skutt da vi startet turen vår. Vi hadde lite kjennskap til isbjørnens vandringer, og de lokale sa det uansett var vanskelig å forutsi. Vi måtte bare ta de forhåndsreglene vi kunne og håpe på det beste. Trofast lempet vi store stein på til sammen 400 kilo hver dag for å sette opp snublebluss rundt det lille teltet vårt, men det skulle vise seg at etter en ukes tid var det et helt annet dyr enn isbjørnen som bød på de største utfordringene.

Martin leker fjellrev og sjekker at critter gitteren virker!

Hver dag lempet vi til sammen rundt 400 kg stein til snubleblussene.

Middagene ble inntatt et stykke fra teltet (og her ble mat og utstyr lagt igjen for natta)

I noen dager vandret vi langs den vakre Sermilikfjorden før vi igjen krysset innover i landet mot Laksesøen og vårt matdepot. De første dagene hadde vært preget av regn og tåke, men nå kom sola og varmen for fullt. Dermed våknet også store horder med mygg og knott til live. Vi priste oss lykkelige for at vi hadde husket myggnettene til å dekke ansiktet, for etter hvert som varmen steg og vinden forsvant ble alle daglige gjøremål fra matinntak til tannpuss foretatt innunder nettene våre. Inntil jeg hadde utviklet en god teknikk for å vifte med armene bak meg mens jeg satt på huk var jeg til tider noe misunnelig på Martin’s uanstrengte tissepauser.

Langs Sermilik sitt turkisgrønne vann.

Jeg var inderlig takknemlig for at vi husket myggnettene!

Det var sparsomt med stier og merking, men av og til så vi tråkk som vitnet om at folk har ferdes her før oss. Det siste oppdaterte kartet med tilhørende rutebeskrivelser er over 20 år gammelt. Spesielt har breene trukket seg merkbart tilbake på disse årene. Etter å ha hentet matdepotet vårt, hadde vi bestemt oss for å legge turen over et pass som tidligere innebar brevandring. Nå hadde breen trukket seg et godt stykke tilbake, men ingen hadde vært der de siste seks årene. Der det før lå bre ligger det nå stein på stein, og vi sneglet oss av sted med turens tyngste ryggsekker, vel vitende om at det var langt til hjelp dersom vi tråkket feil i blokkmark-landskapet.

Henting av matdepot - heldigvis hadde ingen forsynt seg før oss!

Klare for avgang fra Laksesøen med turens tyngste ryggsekker

Hver dag krysset vi elver, bekker og deltaer, men nå stod vi for første gang overfor en elv vi var usikker på om vi skulle komme oss over. Vi lette nesten en time oppover og nedover. Det trakk opp til regnvær, og vi måtte komme oss over mens vannstanden fortsatt var overkommelig. Spørsmålet var bare hvor. Det var kraft i elva hele veien, mest lenger opp hvor den var smalere. Lenger ned var den dypere og bredere. Til slutt valgte vi en plass ganske langt ned, og arm i arm beveget vi oss sakte skritt for skritt sidelengs, én stav eller én fot av gangen til vi stod trygt på den andre elvebredden.

Første vading kom ikke lenge etter at vi hadde begynt turen opp gjennom dalen

Noen steder måtte vi time det med tidevannet sånn at vi kunne gå en bit langs stranden for å komme videre langs fjorden.

Og noen ganger måtte vi time det med tidevannet for å kunne vade over et utløp eller et delta.

Smaker isen salt, fersk, søtt eller surt?

Etter nesten to uker på vandring kom vi frem til Tinitequilaaq eller Tinit, som lokalbefolkningen sier. Det første vi hører er hundene. Allerede da vi står oppe ved vardene varsler de vår ankomst. Tinit er en liten bygd hvor folketallet har sunket fra 250 til 100 innbyggere i løpet av få år. Det er få jobber, og mange velger heller å bosette seg i Tasiilaq eller flytte helt til Nuuk. Likevel var det mye liv mellom husene denne formiddagen, og nede ved stranda klatret noen barn rundt på en liten gravemaskin som holdt på med veiarbeid.

Turens lengste etappe var til Tinit med 11 timer vandring. Her møtte vi på et par store varder.

Fra Tinit var vi avhengige av båttransport over sundet og redningen ble et møte med Gert og barnebarnet hans. Gert kom flyttende til Tinit for bare noen år siden, og fortalte at han har bodd i alle bygdene på Øst-Grønland. Han drev flere overnattingssteder for turister og sa han klarte seg ganske godt, for selv om lokalbefolkningen flytter, så kommer det flere og flere organiserte turistgrupper til Tinit.

Vi fikk båtskyss med Gert og barnebarnet!

Tinit!

Fra Tinit til Tasiilaq var vi igjen på egenhånd, kun fulgt av mygg og innimellom en nysgjerrig fjellrev. Først da vi nærmet oss bebyggelsen siste dagen møtte vi noen eldre damer som var ute og sanket fra naturens spiskammers. Turen langs Grønlands østkyst ga oss muligheten til å bevege oss i mer eller mindre urørt landskap, men gjennom å oppleve naturen ble vi også kjent med livsgrunnlaget til befolkningen som lever der. I tre uker hadde vi i all hovedsak forholdt oss til vær, vind, tidevann og dyrene som lever i området. Opplevelsene gjorde oss ydmyke overfor naturkreftene. Og kanskje er det nettopp det å måtte forholde seg til noe som er så uendelig mye større enn en selv som gjør at flere og flere finner veien til Grønland eller andre steder med større sammenhengende naturområder. Her ute senkes pulsen og det handler i hovedsak om å få dekket basisbehov som å holde seg tørr, varm og mett. Lykken er en rolig morgenstund på liggeunderlaget med dagens rasjon kaffe, godt beskyttet bak myggnettet, mens solstrålene varmer på teltet.