Men det aller smukkeste, det er nå havet!

Siden sist har vi seilt Måløy – Runde via Ålesund – Kristiansund.

Matias mønstret av i Måløy, pappa hoppet av i Ålesund (på vei mellom Runde og Kristiansund), og Anders og Ingvild var med over Hustadvika til Kristiansund. Nå kommer Mari og Isak straks ombord og skal være med oss noen dager videre nordover.

Mamma har alltid hatt en forkjærlighet for bøkeskogen, eller bøgeskoven rettere sagt. Hvis hun fikk til en tur til Danmark om våren mens hvitveisen blomstret i det mystiske grønne lyset som bare finnes under bøketrærne, kom utrop som ”ih” og ”næh” og ”åh” til sin rett. Jeg synes også bøkeskogen har sin sjarme, men som min danske bestemor siterer meg på så uttalte jeg som ganske liten at ”havet, det er nok det aller smukkeste!”. Og fortsatt er havet og bølger en av mine største fasinasjoner. Store mektige bølger som kaster seg mot steile klipper, lange slake dønninger som løfter båten opp og ned i bølgedaler, krappe bølger som du prøver å treffe fra riktig vinkel og mindre bølger til å leke i inne langs strendene.  På en seiltur som denne langs norskekysten får du det hele.

Mens vi venter på Stadt

Måløy er kanskje ikke Norges vakreste by, og egentlig hadde vi tenkt oss å gå videre til Selje. Sist vi kom sørover la vi oss på Silda, en liten øy rett innforbi Stadt som absolutt er verdt et besøk. Så fant vi ut at vi kunne leie bil i Måløy og dermed få anledning til å besøke Kråkenes fyr og Refviksanden. Sistnevnte er en perle blant norske strender med kritthvit sand, krystallklart vann og ikke minst bølger. Ikke det verste stedet å være mens man venter på at vinden snur rundt Stadt.

Vi bestemte oss for å starte tidlig neste dag, og Martin, Aurora og jeg var på beinene klokka seks om morgenen. Det var en nydelig morgen med sol og jeg kastet ullstilongsen og tenkte at det var ikke så verst å ta første vakt likevel. Det var inntil vi kom et kvarter ut i sundet og tåka omhyllet oss som et tett teppe. Vi fikk hengt opp radarreflektoren i håp om å være litt mer synlige og jeg snek oss langs land så langt det gikk for å unngå møtende båter. Typisk morgentåke tenkte jeg, den letter nok om en time eller to… Men den gang ei, og vi måtte helt til Runde før tåka letta noe for en liten stund. Først om kvelden når lufta ble kjøligere klarna det opp rundt oss. Jeg antar at det ikke er siste gang vi møter tåke på denne turen.

Gjensyn med Runde

Da tåka tetnet til på Runde var det liten vits i fjelltur, så vi beveget oss noen kilometer langs fjæra. På vår vei møtte vi både en død gås, to minkunger og en flokk med kuer. De var omtrent like nysgjerrige på Aurora som hun var på de. Heldigvis for oss var tåka borte neste morgen og det som skulle bli en liten morgentur på øya ble fort til seks timer. (Sist vi var her på vei sørover stod vi også og speidet ut over Stadt, den gang før vi gikk ut og rundt). Runde er Norges sørligste fuglefjell og vi så både Havsuler, Havhester og Lundefugler. På vei tilbake til båten ble vi også kjeppjaget av en gedigen måke som nok hadde lagt redet sitt litt for nærme stien. Etter et deilig bad i havet (utrolig klart vann og jippi, ingen brennmaneter) seilte vi fra Runde til Ålesund, en kremseilas i følge Anders, med lett bris nesten fra tvers.

Kjære Hustadvika, nå møtes vi igjen!

Etter å ha satt av pappa i Ålesund gikk vi videre nordover. Vinden løyet betraktelig etter solgangsbrisen og vi bestemte oss for en ny nattseilas. Sist jeg krysset Hustadvika var det opp i liten kuling medvind og opp til 3 meter høye bølger (nok til å slå oss over ende noen ganger hvis vi ikke fikk de rett inn bakfra). Nå møtte vi nesten havblikk, og den huskestuen vi hadde forberedt oss på med nordlig vind kom aldri. Vi kom inn til Kristiansund på formiddagen, i god tid til å kjøpe kart videre nordover og diverse smådeler vi har manglet en stund. Hittil har jeg vært på kjente ”stier”, men når vi nå beveger oss nord fra Trondhjemsfjorden begynner det virkelige eventyret. Tusen takk til matroser og mentorer for turen så langt! 

Skvalpeskjær ved Kråkenes fyr.

Mot Stadt.

Full fart på land!

Hviledag på Refviksanden.

Aurora versus kuer på Runde.

Morgen i Runde havn. 

Fuglefjell!

Kremseilas med kurs rett på Sukkertoppen. 

Solnedgang på vei ut fra Ålesund. 

Man må sørover for å komme nordover!

Siden sist har vi seilt Kirkehamn – Gyrahavn – Kvitsøy – Mosterhavn – Bulandet – Måløy.

På en og samme tid går tiden fort og langsomt når man er underveis med seilbåt. Fort fordi tiden måles i vakter, posisjoner, lykter, fyr og steder. Og fordi ingen dager er like. Langsomt fordi dagene er flytende og mettede, men med innslag av visse rutiner. Vi sover, vi seiler, vi spiser. Og en gang i mellom går vi på tur.

Noe av det sjarmerende med å bevege seg sjøveien er alle de små hyggelige stedene man kommer til, og alle de vennlige menneskene man møter underveis. I Farsund var vi nesten en hel gjeng som lå til kai over helgen. De fleste på helgebesøk, noen av oss i påvente av bedre vær rundt Lista. Aurora og jeg ble godt kjent med våre hyggelige båtnaboer som hadde fulgt oss hele veien fra Son og ikke minst de andre parene som seilte med hund.

Gyrahavn (WP 58°27,86´N 05°53,23´E).

Litt vest for Egersund, ut Nordresundet, ligger Gyrahavn, en idyllisk liten vik med brygge. Her fikk vi lov å legge oss utenpå en dansk båt som kom hele veien fra Skottland via Orknøyene, Færøyene og Shetland. I Stavanger hadde nytt og yngre mannskap mønstret på, og som svigersønnen ombord uttrykte det var han omtrent like glad for å være på land som Aurora.  Selv om vi av og til kommer vel sent i havn (eller ankerdrammen trekker ut) må vi opp på de toppene som er for å se oss rundt. Du skal ikke så høyt før du har nydelig utsikt ut og oppover Jæren.

Kvitsøy fyr og Ystadbøhamn (WP 59°03,64´N 05°24,16´E).

Det ble en herlig morgen ut fra Gyrahavn. Ingen seilevind, men til gjengjeld en helt rolig dag på sjøen hvor man kunne sitte i baugen og vifte med tærne (eller ligge på bommen) når man ikke var på vakt. Vi bestemte oss for å besøke Kvitsøy rett sør for Skudeneshavn. Kvitsøy er et hyggelig lite øysamfunn med grønne sletter og mange mange sauer. Det visste heldigvis ikke Aurora da hun stakk av fra oss mens vi var opptatt med fortøyningene. Det ble nok litt for fristende med land rett ved siden av ripa. Den første fyrstasjonen på Kvitsøy ble bygget på 1700 tallet da Heinrich Pettersen under et forlis lovet Gud at han ville bygge et fyr om han bare overlevde. Fortsatt sveiper fyret over alle mastene som ligger langs bryggene når mørket senker seg over Kvitsøy.

Mosterhamn (WP 59°41,90´N 05°23,50´E).

Den siste tiden har vi vært fire mennesker og en hund om bord, men nå stod også pappa og Martin klare til å mønstre på (igjen for sist vedkommende). Vi ble enige om å møtes i Mosterhamn sør i Bømlafjorden, og da vi ankom ved ni-tiden på kvelden hadde Martin sine foreldre disket opp med middag til  oss. Det er lite som smaker bedre etter en lang dag på sjøen. Vi følger med på værmeldingene både på nett og på VHF og forsøker å planlegge strekkene lenger nordover selv om ting forandrer seg hele tiden. Etter avgang fra Mosterhamn ble vi enige om å forlenge dagen med en nattseilas. Det vil si, med vinden midt imot var det ikke så mye seiling vi fikk til. Men det ble et bra langt strekk på 26,5 timer. Selv om vi var inne i Hjellestad en time om kvelden slik at Aurora fikk vært litt på land så var faktisk den siste etappen så lang at hun lærte seg å gjøre sitt fornødne på dekk. Til stor applaus fra alle om bord!

Bulandet (WP 61°17,1´N 04°38,2´E).

Vi bestemte oss for å gå til Bulandet, også kaldt Nordens Venezia med sine 365 øyer. På turen sørover for tre år siden besøkte vi naboøygruppen Værlandet og Alden. Etter litt over et døgn på sjøen fristet det med landkjenning for noen og enhver. I følge havneguiden for Bergen – Kirkenes (til sammenligning må det tre havneguider til for å dekke Oslo – Bergen…) begynner eventyret nord for Bergen. Her skal perlene ligge som på en snor. Vi jubler over å befinne oss nord for Oslo, og over å være kommet så langt som vi har allerede. Matros Matias mønstrer av i Måløy i kveld etter å, ironisk nok, ha gjentatt nøyaktig den samme strekningen om bord som for tre år siden – bare motsatt vei. Det er langt dette landet, det meste er fortsatt nord! 

Anastasia har ankommet Kvitsøy

Ydstebøhamn og Kvitsøy

Anders og Ingvild på vakt

På vei fra Kirkehamn til Egersund.

Bommen er koseplass!

Ingvild til rors!

Anastasia med sin danske venninne i Gyrahavn.

Kjærestepar ombord!

Ankomst Mosterhavn. Foto: Ole Jonny Trangsrud.

Matros Ingvild vasker dekk! Foto: Ole Jonny Trangsrud.

Planlegging av dagens strekk. Foto: Ole Jonny Trangsrud.

Værmelding på VHFen. Foto: Ole Jonny Trangsrud.

Longboarding på Bulandet. Foto: Martin Pedersen. 

På vei inn til Måløy. 

Vi som seiler med Husky!

Siden sist har vi seilt Arendal – Ny Hellesund – Farsund – Kirkehamn på Hidra. Martin og jeg gjorde unna litt over 180 nautiske sammen til Farsund. Mens Martin reiste en tur til Danmark lå jeg noen dager i havn og ventet på nytt mannskap. Nå har Ingvild, Anders og Matias kommet om bord og vi har seilt videre fra Farsund til Kirkehamn på Hidra.

På P3 spilte de fredagsdisco til ære for de som stod med rettetangen, med grillen eller blenderen, for de som var på vei til vors eller på vors. De sa ikke noe om oss som står på hodet ned i en kasse (riktignok i kjole) med fingrene innsmurt i silikon i et forsøk på å sette fast rørene til Wallasen. Vi ligger nemlig ikke på latsiden selv om vi har kastet loss. Listen over ”ting som kan vente til vi ligger på vannet” begynner å bli noe kortere, med litt hjelp fra et par dager i Farsund og en ekstra dag i Arendal mens vi venta på deler til kjølesystemet vårt. Til gjengjeld blir listen over ”ting som kan vente til vi er i Mosjøen” lenger og lenger… Men vi er i det minste underveis.

”Anastasia Anastasia Anastasia, dette er Karmen. Vi skulle hilse fra Magne og ønske god tur!” Det var første gang jeg ble kalt opp på VHFen og et øyeblikk måtte jeg tenke meg om før jeg skjønte at det faktisk var oss de snakket til. Dagen før hadde vi blitt innhentet av en seilbåt rett før Kristiansand som jeg syntes var litt vel nærgående. Etter en stund skjønte jeg jo hvorfor for en av mennene ombord ropte over til meg om jeg hadde kjøpt båten i Trøndelag? Han kjente han som hadde hatt båten før meg, og jeg ropte tilbake at han fikk hilse Magne. De forsvant for oss og vi gikk til Ny Hellesund og la oss for anker i Olavssundet. Morgenen etter stod vi opp halv seks for å rekke rundt Lindesnes i medvind. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de seilbåtene vi så den dagen, og den første av den kom altså tett opptil oss igjen, for så å kalle oss opp på VHFen.

Og det er flere som legger merke til Anastasia. Spesielt når man har en skipshund på dekk er det mange som kommer forbi for å snakke litt og mange på sjøen som snur seg og peker. Vi er langt fra de eneste som seiler med hund om bord, men det er nok kun den store leonbergeren i motorbåten som har overgått Auroras størrelse sett i forhold til båtens størrelse (leonbergeren var til gjengjeld også dobbelt så stor som Aurora). Det skorter ikke på lekekamerater når vi kommer i land, og det er godt å få brent av litt energi.

Aurora fikk nok litt lite oppmerksomhet mens vi holdt på som verst med Anastasia i Son. At det hølja ned en god del av dagene gjorde også sitt til at turene ikke ble så lange som de burde ha vært. På slutten hadde hun fått nok av å bo i bilen og Martin sine høretelefoner, ledningen til kjøleboksen og et par sko gikk med i dragsuget. Vi var enige om at det kom til å bli bedre når vi kom oss på sjøen, da ville hun tross alt være sammen med oss hele tiden.

Og frem til Farsund gikk det overraskende bra. Halen var riktignok langt inn mellom beina den første tiden. Spesielt da andre dag på sjøen bestod av motvind og motsjø. Når vi en gang i mellom beveget oss nedenunder lå det en sjøsyk husky og så på oss med øyne som sa: ”er dette virkelig nødvendig?”. Og vi prøvde å trøste med et ”du venner deg til det om noen uker…” uten at hun helt skjønte hva vi mente.

Etter hvert ble hun tøffere, og som ettåringer flest er hun ufattelig nysgjerrig. Den minste forandring i lyd medfører at hun vil opp på dekk og se hva som skjer. Og for tiden spankulerer hun frem og tilbake langs skutesiden når sjøen er forholdsvis rolig. Utkikkspost og koseplass er foran sprayhooden. Det beste er likevel fortsatt å komme i havn og på land. Etter at vi har ligget for anker noen netter hvor hun har måtte blitt rodd i land har hun begynt å forbinde lillesøster (jolla) med land. Det er nesten så er hun er på vei til å hoppe uti henne mens vi er fart også. (Det holdt også på å gå galt da jeg i et ubetenksomt øyeblikk kastet en nektarinstein over bord).

Å bli løftet på er nok fortsatt det hun misliker mest. Selv om hun, som den utbryterdronningen hun er, har klart å karre seg under rekkenettingen diverse ganger prøver vi å beholde den som et gjerde for hvor hun kan bevege seg. Da er det kjekt med håndtak i redningsvesten. Vi trodde også at leideren ned fra cockpit skulle fungere som et stengsel slik at hun ble nede hvis hun skulle være nede, men dessverre er spensten såpass god at hun kommer seg både opp og ned selv om hun vil.

Vi har forsøkt å holde oss til seiling på dagtid slik at det kunne bli en luftetur på land både morgen og kveld. Når vi nå skulle videre vest og nord stod vi overfor en liten værutfordring. Det blåste frisk bris og liten kuling midt imot, men det så ut som om det skulle løye litt på natta. Vi tok sjansen på en nattseilas rundt Lista og det ble uten tvil en ”bumpy ride”. I mørket er det også vanskelig å se hvor bølgene kommer fra og jeg var lykkelig da det lysnet litt og jeg kunne forsøke styre unna de verste av sorten. Aurora trivdes riktignok ganske så dårlig og jeg fløy opp og ned i mange timer for å berolige henne. Til slutt medførte det at jeg måtte kaste inn håndkle selv (som den andre av oss) og matrosene frydet seg over å overta skuta selv. Det hjalp litt da vi endret kurs og kunne hale ut litt seil, men det var uten tvil en heftig ilddåp for Ingvild som førstegangsseiler. Aurora falt heldigvis til ro da jeg ble nede med henne i bølgekaoset.

Inntil nå har Aurora hatt god plass i båten. Vi får se hvordan det går når vi om en liten stund skal være seks mennesker og en hund om bord. Det blir ny rekord for Anastasia i vår felles historie.

Er dere snart klar til avgang? (Indianerhunden på brygga i Son før avgang)

Litt tøffere ombord nå!

Utkikk på vei til Portør!

En vanlig kveld ombord... (Olavssundet i Ny Hellesund).

Er dette nødvendig? 

 

Tur på Hidra. 

Lise og Aurora på tur rundt Kirkehamn.

Anders, Ingvild og Matias.

Småhytter!!!

Beste plassen! 

Pigen og Dansken

Vi er på vei fra Son til Helgeland. For tiden har vi gjort unna strekningen Son – Vestre Bolærne – Stavern – Haslumkilen/Portør – Arendal.

”Han der er dansk, han må du passe deg for! Og båten den står på et kvinnemenneske”. Det ble ikke lagt noen ting i mellom av mennene som arbeider på havna i Son. Men til forskjell fra en rekke andre menn(esker) jeg møter i forbindelse med Anastasia ser havnearbeiderne på meg når de snakker til meg, og de svarer til og med meg når det er jeg som spør om noe.

Jeg begynner etter hvert å skjønne at seilingens verdenen muligens er én av de mest mannsdominerte områdene jeg til nå har beveget meg inn på. Og da tenker jeg ikke bare på at det er langt flere menn enn kvinner som seiler, og at det i langt de fleste tilfellene er mannen som står til rors og kommanderer kona rundt på dekk. Jeg skjønner jo hvor de fleste har sine fordommer fra. Men disse fordommene gjelder også for slående mange av de som jobber med noe innenfor seilingens verden. Og når man har holdt med en båtrenovering i noen uker rekker man møte på en god del av disse menn(eskene).

Noen vil nok hevde at det har sin fordel å være jente innen seilingen. Det mangler ikke på (bedrevitende) menn som kommer forbi med gode råd eller hjelp. Noe goodwill kan kanskje også tilskrives de blonde lokkene. Som den gang vi klarte å kutte landstrømmen på hele brygga i Ålesund, men møtte stor forståelse og hjelp hos havnesjefen (jordfeilbryteren kom raskt på plass etter det). Enkelte hevder også at vi jenter vil ha både i pose og sekk. Vi vil ha samme respekt og behandles på like vilkår som gutta, men samtidig forventer vi en ekstra bonus for å være jente og gjøre det samme som ”gutta”. Jeg vil nå hevde at det er god folkeskikk uansett kjønn å se på den som snakker til deg, og ikke minst besvare den som stilte spørsmålet.

Første gang jeg satte min bein i en båtbutikk i Moss ble jeg sørgelig skuffet. Martins pappa var på besøk og vi skulle handle lader og ladeseparator til båten. I ettertid har jeg blitt forklart at de nok ikke var vant til at det kom inn en jente og to menn, men at det var jenta som førte samtalen. I og med at det var jenta som trakk kortet også, hadde jeg i grunn forventet en helt annen behandling. De neste gangene vi var innom var det kun Martin og meg, og til tross for at det fortsatt var jeg som førte ordet var det Martin som fikk alle rådene om hvordan han skulle montere ditt eller datt. Og jammen meg, da jeg dro dit alene en gang stod faktisk ekspeditøren og så på mannen ved siden av meg mens han snakket ”til” meg. Å snakke med de på telefon var kanskje det beste, da hadde de ikke så mange muligheter.

Det minner meg om en episode for tre år siden da vi seilte Anastasia sørover. Vi var ikke kommet så langt før styringsmekanismen vår streika. Vel i havn fikk jeg bestilt en mekaniker, som ankom båten og spurte en av guttene (matrosene) om problemet, hvorpå guttene påpekte at han fikk snakke med kapteinen og nikket mot meg.

På den andre siden kan man si at det er da også Martin som får skylden når noe går galt. Også selv om det er jeg som kommer tilbake med dysfunksjonelle deler og må be om nye er beskjeden ”han som har montert det her har gjort sånn og sånn feil…”. Det kunne jo ikke vært jeg hadde kløna det til. (Hvem som faktisk kløner det til av oss er en helt annen sak, og også ganske kjønnsuavhengig).

”Du er jolleseiler du. Det er som regel det når det står en madam ved roret!”. Vi var kommet inn til Stavern sent på kvelden og slet med å finne plass. Men det er sommer og folk er hjelpsomme, vi fikk lov å ligge utenpå to litt større seilbåter. Unektelig noe strevsomt med en hund som skal fraktes på land, men langt bedre enn å måtte gå videre til neste havn.

Først tenkte jeg at bemerkningen fra båten innerst var et kompliment, men så kom jeg på at mannen hadde jo ikke akkurat sett meg seile og kunne vanskelig bedømme mine ferdigheter ut fra en tillegging i Stavern marina. Som Martin så vennlig påpekte var det nok heller et uttrykk for enda en fordom. Det måtte jo finnes en ekstra grunn til at en jente hadde seilbåt og stod til rors. At hun faktisk bare hadde interesse for det og ikke engang kommer fra kysten, det var visst en overraskelse.

Anastasia og Lise. Foto: Martin Pedersen.