Naturlig Jobb: Vi som seiler med Husky!

Siden sist har vi seilt Arendal – Ny Hellesund – Farsund – Kirkehamn på Hidra. Martin og jeg gjorde unna litt over 180 nautiske sammen til Farsund. Mens Martin reiste en tur til Danmark lå jeg noen dager i havn og ventet på nytt mannskap. Nå har Ingvild, Anders og Matias kommet om bord og vi har seilt videre fra Farsund til Kirkehamn på Hidra.

På P3 spilte de fredagsdisco til ære for de som stod med rettetangen, med grillen eller blenderen, for de som var på vei til vors eller på vors. De sa ikke noe om oss som står på hodet ned i en kasse (riktignok i kjole) med fingrene innsmurt i silikon i et forsøk på å sette fast rørene til Wallasen. Vi ligger nemlig ikke på latsiden selv om vi har kastet loss. Listen over ”ting som kan vente til vi ligger på vannet” begynner å bli noe kortere, med litt hjelp fra et par dager i Farsund og en ekstra dag i Arendal mens vi venta på deler til kjølesystemet vårt. Til gjengjeld blir listen over ”ting som kan vente til vi er i Mosjøen” lenger og lenger… Men vi er i det minste underveis.

”Anastasia Anastasia Anastasia, dette er Karmen. Vi skulle hilse fra Magne og ønske god tur!” Det var første gang jeg ble kalt opp på VHFen og et øyeblikk måtte jeg tenke meg om før jeg skjønte at det faktisk var oss de snakket til. Dagen før hadde vi blitt innhentet av en seilbåt rett før Kristiansand som jeg syntes var litt vel nærgående. Etter en stund skjønte jeg jo hvorfor for en av mennene ombord ropte over til meg om jeg hadde kjøpt båten i Trøndelag? Han kjente han som hadde hatt båten før meg, og jeg ropte tilbake at han fikk hilse Magne. De forsvant for oss og vi gikk til Ny Hellesund og la oss for anker i Olavssundet. Morgenen etter stod vi opp halv seks for å rekke rundt Lindesnes i medvind. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de seilbåtene vi så den dagen, og den første av den kom altså tett opptil oss igjen, for så å kalle oss opp på VHFen.

Og det er flere som legger merke til Anastasia. Spesielt når man har en skipshund på dekk er det mange som kommer forbi for å snakke litt og mange på sjøen som snur seg og peker. Vi er langt fra de eneste som seiler med hund om bord, men det er nok kun den store leonbergeren i motorbåten som har overgått Auroras størrelse sett i forhold til båtens størrelse (leonbergeren var til gjengjeld også dobbelt så stor som Aurora). Det skorter ikke på lekekamerater når vi kommer i land, og det er godt å få brent av litt energi.

Aurora fikk nok litt lite oppmerksomhet mens vi holdt på som verst med Anastasia i Son. At det hølja ned en god del av dagene gjorde også sitt til at turene ikke ble så lange som de burde ha vært. På slutten hadde hun fått nok av å bo i bilen og Martin sine høretelefoner, ledningen til kjøleboksen og et par sko gikk med i dragsuget. Vi var enige om at det kom til å bli bedre når vi kom oss på sjøen, da ville hun tross alt være sammen med oss hele tiden.

Og frem til Farsund gikk det overraskende bra. Halen var riktignok langt inn mellom beina den første tiden. Spesielt da andre dag på sjøen bestod av motvind og motsjø. Når vi en gang i mellom beveget oss nedenunder lå det en sjøsyk husky og så på oss med øyne som sa: ”er dette virkelig nødvendig?”. Og vi prøvde å trøste med et ”du venner deg til det om noen uker…” uten at hun helt skjønte hva vi mente.

Etter hvert ble hun tøffere, og som ettåringer flest er hun ufattelig nysgjerrig. Den minste forandring i lyd medfører at hun vil opp på dekk og se hva som skjer. Og for tiden spankulerer hun frem og tilbake langs skutesiden når sjøen er forholdsvis rolig. Utkikkspost og koseplass er foran sprayhooden. Det beste er likevel fortsatt å komme i havn og på land. Etter at vi har ligget for anker noen netter hvor hun har måtte blitt rodd i land har hun begynt å forbinde lillesøster (jolla) med land. Det er nesten så er hun er på vei til å hoppe uti henne mens vi er fart også. (Det holdt også på å gå galt da jeg i et ubetenksomt øyeblikk kastet en nektarinstein over bord).

Å bli løftet på er nok fortsatt det hun misliker mest. Selv om hun, som den utbryterdronningen hun er, har klart å karre seg under rekkenettingen diverse ganger prøver vi å beholde den som et gjerde for hvor hun kan bevege seg. Da er det kjekt med håndtak i redningsvesten. Vi trodde også at leideren ned fra cockpit skulle fungere som et stengsel slik at hun ble nede hvis hun skulle være nede, men dessverre er spensten såpass god at hun kommer seg både opp og ned selv om hun vil.

Vi har forsøkt å holde oss til seiling på dagtid slik at det kunne bli en luftetur på land både morgen og kveld. Når vi nå skulle videre vest og nord stod vi overfor en liten værutfordring. Det blåste frisk bris og liten kuling midt imot, men det så ut som om det skulle løye litt på natta. Vi tok sjansen på en nattseilas rundt Lista og det ble uten tvil en ”bumpy ride”. I mørket er det også vanskelig å se hvor bølgene kommer fra og jeg var lykkelig da det lysnet litt og jeg kunne forsøke styre unna de verste av sorten. Aurora trivdes riktignok ganske så dårlig og jeg fløy opp og ned i mange timer for å berolige henne. Til slutt medførte det at jeg måtte kaste inn håndkle selv (som den andre av oss) og matrosene frydet seg over å overta skuta selv. Det hjalp litt da vi endret kurs og kunne hale ut litt seil, men det var uten tvil en heftig ilddåp for Ingvild som førstegangsseiler. Aurora falt heldigvis til ro da jeg ble nede med henne i bølgekaoset.

Inntil nå har Aurora hatt god plass i båten. Vi får se hvordan det går når vi om en liten stund skal være seks mennesker og en hund om bord. Det blir ny rekord for Anastasia i vår felles historie.