Naturlig Jobb: Men det aller smukkeste, det er nå havet!

Siden sist har vi seilt Måløy – Runde via Ålesund – Kristiansund.

Matias mønstret av i Måløy, pappa hoppet av i Ålesund (på vei mellom Runde og Kristiansund), og Anders og Ingvild var med over Hustadvika til Kristiansund. Nå kommer Mari og Isak straks ombord og skal være med oss noen dager videre nordover.

Mamma har alltid hatt en forkjærlighet for bøkeskogen, eller bøgeskoven rettere sagt. Hvis hun fikk til en tur til Danmark om våren mens hvitveisen blomstret i det mystiske grønne lyset som bare finnes under bøketrærne, kom utrop som ”ih” og ”næh” og ”åh” til sin rett. Jeg synes også bøkeskogen har sin sjarme, men som min danske bestemor siterer meg på så uttalte jeg som ganske liten at ”havet, det er nok det aller smukkeste!”. Og fortsatt er havet og bølger en av mine største fasinasjoner. Store mektige bølger som kaster seg mot steile klipper, lange slake dønninger som løfter båten opp og ned i bølgedaler, krappe bølger som du prøver å treffe fra riktig vinkel og mindre bølger til å leke i inne langs strendene. På en seiltur som denne langs norskekysten får du det hele.

Mens vi venter på Stadt

Måløy er kanskje ikke Norges vakreste by, og egentlig hadde vi tenkt oss å gå videre til Selje. Sist vi kom sørover la vi oss på Silda, en liten øy rett innforbi Stadt som absolutt er verdt et besøk. Så fant vi ut at vi kunne leie bil i Måløy og dermed få anledning til å besøke Kråkenes fyr og Refviksanden. Sistnevnte er en perle blant norske strender med kritthvit sand, krystallklart vann og ikke minst bølger. Ikke det verste stedet å være mens man venter på at vinden snur rundt Stadt.

Vi bestemte oss for å starte tidlig neste dag, og Martin, Aurora og jeg var på beinene klokka seks om morgenen. Det var en nydelig morgen med sol og jeg kastet ullstilongsen og tenkte at det var ikke så verst å ta første vakt likevel. Det var inntil vi kom et kvarter ut i sundet og tåka omhyllet oss som et tett teppe. Vi fikk hengt opp radarreflektoren i håp om å være litt mer synlige og jeg snek oss langs land så langt det gikk for å unngå møtende båter. Typisk morgentåke tenkte jeg, den letter nok om en time eller to… Men den gang ei, og vi måtte helt til Runde før tåka letta noe for en liten stund. Først om kvelden når lufta ble kjøligere klarna det opp rundt oss. Jeg antar at det ikke er siste gang vi møter tåke på denne turen.

Gjensyn med Runde

Da tåka tetnet til på Runde var det liten vits i fjelltur, så vi beveget oss noen kilometer langs fjæra. På vår vei møtte vi både en død gås, to minkunger og en flokk med kuer. De var omtrent like nysgjerrige på Aurora som hun var på de. Heldigvis for oss var tåka borte neste morgen og det som skulle bli en liten morgentur på øya ble fort til seks timer. (Sist vi var her på vei sørover stod vi også og speidet ut over Stadt, den gang før vi gikk ut og rundt). Runde er Norges sørligste fuglefjell og vi så både Havsuler, Havhester og Lundefugler. På vei tilbake til båten ble vi også kjeppjaget av en gedigen måke som nok hadde lagt redet sitt litt for nærme stien. Etter et deilig bad i havet (utrolig klart vann og jippi, ingen brennmaneter) seilte vi fra Runde til Ålesund, en kremseilas i følge Anders, med lett bris nesten fra tvers.

Kjære Hustadvika, nå møtes vi igjen!

Etter å ha satt av pappa i Ålesund gikk vi videre nordover. Vinden løyet betraktelig etter solgangsbrisen og vi bestemte oss for en ny nattseilas. Sist jeg krysset Hustadvika var det opp i liten kuling medvind og opp til 3 meter høye bølger (nok til å slå oss over ende noen ganger hvis vi ikke fikk de rett inn bakfra). Nå møtte vi nesten havblikk, og den huskestuen vi hadde forberedt oss på med nordlig vind kom aldri. Vi kom inn til Kristiansund på formiddagen, i god tid til å kjøpe kart videre nordover og diverse smådeler vi har manglet en stund. Hittil har jeg vært på kjente ”stier”, men når vi nå beveger oss nord fra Trondhjemsfjorden begynner det virkelige eventyret. Tusen takk til matroser og mentorer for turen så langt!