”Kanskje vi kan bygge noe i Finnvika?” sa en av
andreårselevene ved skolestart sist høst. ”Vi kunne lage et sted som kan være
friluftslivslinjas utendørsklasserom!”
Et lite stykke historie
Finnvika er elevenes
badeplass i fjorden nedenfor skolen. Da jeg ryddet meg en skrivebordsplass oppe
på loftet sist høst kom jeg over et notat om området. I følge notatet var
Finnvika avmerket som sted for Finnemarknaden i det eldste kjente kart over
Vefsn fra 1690. Etter opplysninger på 1730 tallet tok samene turen til
marknaden på Halsøy to ganger hver sommer. Under marknaden holdt samene trolig
til i Finnvika, som er en lun og avskjermet oppholdsplass.
Under 2. Verdenskrig
(1943-1944) startet tyskerne oppmuring av en slipp for mindre båter i Finnvika.
Alle veggene ble murt ferdig i gråsteinmur, og det ble gjort klart for å legge
skinnegang ned til sjøen. Under et uvær høsten 1944 blåste noe av murveggen
ned. Tyskerne var nok klar over at krigen snart var slutt, og arbeidet ble
derfor ikke gjenopptatt, men deler av muren etter slippen står fortsatt i
Finnvika. Nå ville altså elevene bygge en gapahuk rett ved de gamle ruinene.
En gapahuk blir til
Jeg har stor sans for å
lage og bygge ting, men jeg måtte innrømme overfor elevene at jeg nok ikke
hadde bygget så mange gapahuker i mitt liv. Så hvordan starter man et sånt
prosjekt?
Det viktigste var å få
tegnet en skisse og målt opp nede i Finnvika slik at vi kunne støpe
fundamentene før frosten kom. Dette var en utfordring i seg selv, for bakken var
langt fra jevn og noen steder var steinene i grunnen så store at de ikke kunne spas vekk. Vi søkte hjelp hos vår kjære vaktmester Per Tore, som beleilig nok
har hatt sitt eget snekkerfirma tidligere. Jeg har dessuten stor tro på at også
det praktiske personalet på folkehøgskolen har mye å tilføre elevene, og at det
er fruktbart å trekke de med i undervisningen i mange sammenhenger.
Imidlertid ble jeg nødt
til å klare støpingen selv. ”Jeg har lagt frem verktøy til deg og så kjøper du
bare noe sementblanding,” forklarte Per Tore på telefon. Og jeg kunne krysse av
nok en boks på listen ”Lise lærer bort ting hun egentlig ikke kan”. Men
fundamenter ble det, og vi kunne gå i gang med rundstokkene som skulle være
skjelettet til gapahuken vår. Avbarking, høvling, måling (og måling igjen),
lafting og finjustering. Elevene har lagt ned mange mange timer med arbeid. Til
tider har det vært en tålmodighetsprøve (avbarking er et noe ensformig og tidkrevende arbeid, spesielt for hånd), og jeg er mektig imponert over hvordan
de har stått på.
Til slutt mente vi det
begynte å ligne på noe. Vi hadde laftet ferdig taket oppe på skolen før vi tok
det fra hverandre og bar det ned til Finnvika. Det gjenstod bare én utfordring;
det er omtrent 200 meter ned til Finnvika fra skolen, hvordan skulle vi få boret hull i
sementfundamentene når vi ikke hadde en batteridrevet drill som var sterk nok?
Redningen ble Lyd Lys
Scene. Der vi står og klør oss i hodet er de handlekraftigheten selv og før vi
visste ordet av det hadde de rullet ut en mengde kabler i ulike dimensjoner og
koblet de sammen med sentraler i overgangene. Hullene ble boret og vi kunne
begynne reisverket. Neste spenningsmoment var om taket som hadde passet så bra
sammen oppe på skolen, fortsatt ville passe like bra sammen når vi flytta det
opp på de bærende hjørnestokkene. Det viste seg at det var ingen grunn til bekymring, og selv Per Tore var imponert
over nøyaktigheten.
Vår visning på Friluftslivslinja
Fra nå av gikk det fort.
Skråband ble satt på, veggene kledd og taket lagt. Målet var å få gapahuken så
ferdig som mulig mens elevene fortsatt var her, men de siste ukene på skolen er
en travel tid. Det er mye fellesopplegg for elevene, og jeg måtte fri til min hjelpsomme samboer på kveldstid. Vi kom så langt at det faktisk lignet en gapahuk, og
nest siste skoledag kunne friluftslivsgjengen stolt invitere hele skolen på
vafler, kaffe og pinnebrød i Finnvika.
Friluftsliv har verken kamper,
teaterforestillinger eller konserter hvor vi kan vise frem hva vi holder på med
resten av året. Det betydde mye for elevene at de andre linjene fikk et lite
innblikk i noe av det vi driver med på friluftsliv også. Med gapahuken har de
satt et fysisk synlig preg på folkehøgskolen. Jeg tror det er viktig for mange
i dette ellers så flytende postmoderne samfunnet at man får lov til å sette
spor, se resultater, kunne si der var vi, vi lagde dette, det står til og med skrevet i
sement!
Miljøprosjektet Finnvika
Finnvika ligger på østsida av
Vefsnfjorden. Inn fjorden driver det mye søppel, og en del kommer også med
båtene som går her ute. Litt av tanken bak gapahukprosjektet var derfor at vi
skulle få ryddet opp skikkelig rundt badeplassen og stien som går ned dit.
Dette er langt fra noe som er gjort i én håndvending, og den kontinuerlige
strømmen av ny søppel sikrer jobb for mange folkehøgskolekull fremover. Dermed
er det også en god måte å bevisstgjøre hvor mye dritt vi mennesker faktisk
kaster fra oss (eller lar ligge og slenge slik at det blåser/flør) på havet. Å
anspore til et kollektivt ansvar for naturen vår er slettes ingen dum tanke. Og
ofte er det enklest å begynne med det helt konkrete i nærmiljøet. Hvis alle
bare gjorde litt…
Hundreåringen i Finnvika
Da elevene hadde reist
fortsatte Martin og jeg arbeidet med gapahuken. Noe kan vente til høsten, men
det var greit å få lagt taket ferdig og i det minste malt ett strøk utvendig.
Det gjenstod ett spørsmål før sommerferien kunne komme. Hva skal vi døpe
gapahuken vår?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar