Eventyrerspirenes eventyrekspedisjon med eventyreren Stein P. Aasheim

Jobber du på Toppen? (altså Vefsn Folkehøgskole), spurte ordføreren i Hemnes kommune og ekspedisjonens høye beskytter. Det er litt væravhengig, svarte jeg, og trodde han spurte om vi hadde tenkt oss på toppen (altså Oksskolten). Første dag på ekspedisjon var i gang.

Okstindan rundt

”Jeg har egentlig ikke tenkt meg å jobbe så mye”, innrømmet en venn av meg for en stund siden. Vi diskuterte fremtidsplaner og hvordan vi ønsket at hverdagen skulle se ut. Skal vi tro undersøkelsen fra Manpower som ble publisert tidligere i år er han ikke alene om å ville leve ut ”barnet” i seg. Det noe uspesifiserte yrket ”eventyrer” kommer på fjerdeplass som drømmejobb blant norske menn (at det ikke engang fantes på listen til norske kvinner krever nok et innlegg for seg).

Og nå skulle vi altså på eventyr med en av Norges mest garvede eventyrere, Stein P. Aasheim. Ekspedisjonen (som det ble kalt) skulle gå ”Okstindan rundt”, en distanse på omtrent 38 km fordelt på tre dager. Forskjellen fra tidligere turer var at vi denne gangen skulle tilbringe dagene sammen med 25 andre turdeltakere fra Høgskolen i Nesna og Polarsirkelen videregående skole. Onsdag kveld var det derfor oppmøte på Karihaugen leirsted i Bleikvasslia for at gruppa skulle bli kjent og gjøre de siste forberedelsene til ekspedisjonen.

Hele ekspedisjonen startet tidligere samme dag med at vi hadde lastet minibussen full av ski, pulker og sekker. Elevene var om bord, og jeg hoppet inn i førersetet. Det var bare det at det luktet så rart i bussen. Etter å ha anklaget elevene for både å lukte hund og det ene med det andre, fant jeg til slutt ut av at jeg hadde dratt med meg en av Auroras etterlatenskaper inn på gulvet. Noe flau måtte jeg til med en bussvask før vi kunne sette kurs mot Bleikvasslia og eventyret.

På Karihaugen ble vi møtt av Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd, ekspedisjonens organisator. Dit kom også Per Jomar Hoel og holdt foredrag for oss om Okstindan, Norges 8. største bre og Nord Norges tak med Nord Norges høyeste topp, Oksskolten (1916 moh). Etter litt busslogistikk ble kvelden avsluttet med at Stein P. delte av sine erfaringer om hvordan han forbereder seg til en ekspedisjon. Vi ble enige om at det var litt i seneste laget å gjøre forbedringer på den fysiske fronten, men vi kunne enda rekke å gjøre noe med innstillingen og holdningene våre til turen. Tørre å bevege oss ut av komfortsonen, som det heter. Kort oppsummert handler det om å tro på at det sprekker opp fremfor at det skyer over når du ser en enslig blå flekk på himmelen. Hvis du samtidig imiterer Vegard Ullvangs høylytte begeistring over de små gleder er du kommet godt på vei.

Stein P. Aasheim filosofi.

På tur med facebook 

Jobber du på Toppen? (altså Vefsn Folkehøgskole), spurte ordføreren i Hemnes kommune og ekspedisjonens høye beskytter. Det er litt væravhengig, svarte jeg, og trodde han spurte om vi hadde tenkt oss på toppen (altså Oksskolten). Første dag på ekspedisjon var i gang, og jeg hadde vært oppe kvart over seks for å hjelpe kjøkkenpersonalet med å koke vann til hele bølingen. Nå hadde vi gått 200 meter opp i lia. En fotograf og altså ordføreren fulgte oss på veien, og her var det duket for én av turens mange tilrettelagte fotoshoot.

Klar for ekspedisjon Okstindan Rundt.

Den store forskjell nummer to fra våre tidligere turer var mediadekningen på denne ekspedisjonen. Det var intervjuer, bilder, film og facebookoppdateringer minimum en gang i timen. Det kan godt tenkes at det var Stein P. Aasheim som var ekspedisjonslederen på ”Okstindan rundt”, men det var uten tvil Knut Berntsen som var den store orkestratoren. Berntsen er et fyrverkeri uten sidestykke, med en beundringsverdig (og smittende) entusiasme. Alltid klar med iphonen for å fange opp et gnagsår eller et bakkefall. Får man ikke det man trenger så iscenesetter man det i stedet. (Det mest kjente bildet av Amundsen fra Sørpolekspedisjonen er jo tross alt også tatt på Hardangervidda).

Berntsen er orkestrator når bildene skal tas.

Når fotografen har brukket hånda og ikke kan følge oss hele veien må bildene tas på starten.

Det er mye og mangt som kalles for en "ekspedisjon" i dag. Så mye at jeg etter hvert lurer litt på forskjellen mellom tur og ekspedisjon (det meste kan jo være et eventyr, så det får stå som en egen benevnelse). Hvis det er logistikkapparat og mediadekning som avgjør om noe kvalifiserer til benevnelsen ekspedisjon ligger vi i det minste godt innenfor på denne turen. Jeg må likevel innrømme at jeg underveis tok meg selv i å forherlige friheten ved å være på tur utenfor dekning. Friheten ved å ikke skulle rekke noe til et bestemt tidspunkt slik at man må bruke GPS i klarvær for å beregne gjennomsnittsfart og tid til ankomststed. 

Det var uten tvil en tettpakket opplevelsesekspedisjon hvor både Statsskog, Fjelltjenesten og reineiere møtte oss og delte av sine erfaringer fra området. Det var bare å innstille seg på at dette var et eventyr utenom det vanlige. Det eneste som kanskje minte om tidligere turer var rutinene rundt leirslagning. Mens de andre sov i hyttene bar vi med oss telt og primus. Elevene høstet da også ros og anerkjennende kommentarer fra de andre ungdommene. De har blitt en sammensveiset gjeng med stor omsorg for hverandre, og det ble lagt merke til.

Å lede og å veilede

Endelig var vi så på vei innover Speltfjelldalen. Vi var mange, og vi var mange med ulike forutsetninger og erfaringer. Spennet strakte seg fra de som var oppvokst i hardbarka friluftslivsfamilier til de som hadde kjøpt sine første ski med tanke på denne ekspedisjonen. Det krever sitt av vi som er med som lærere, veiledere og ekspedisjonsledere. Og det er til tider krevende når også vi har ulike oppfatninger av hva som skal vektlegges på tur.

Det kan ikke være helt enkelt å gå fra å være "en skarve eventyrer" (som han selv sier) til å skulle lede en gjeng med 26 elever og studenter. Kanskje er det her forskjellen mellom det å jobbe med friluftsliv (hvor det er menneskene man jobber med som er i sentrum og friluftsliv som er rammen) og det å ha friluftsliv som jobb (hvor det i større grad dreier seg om å reise på tur/ekspedisjon/eventyr, og så skrive om det og/eller holde foredrag) kommer til uttrykk. Det er uten tvil noe annet å være eventyrer på ekspedisjon alene eller sammen med likesinnede og det å være veileder, lærer eller pedagog for en sammensatt gruppe unge mennesker.

Jeg vet ikke hvilke mentale forberedelser Stein P. gjorde seg i forkant av turen, men vi ble møtt av en sympatisk mann. Ydmyk, selvironisk, men likevel full av erfaringer og historier. 60 år med friluftsliv setter spor, som en av elevene bemerket: ”Han går utrolig jevnt, han Aasheim”.

Som ekspedisjonens leder var det naturlig at Stein P. gikk først i rekka. Det passet meg utmerket. Min jobb består i hovedsak i å vekke glede og begeistring ved det å være ute i naturen. Jeg går sjelden fremst, med mindre situasjonen krever det, når jeg jobber med elever eller studenter (det blir noe annet når jeg guider på bre, og her kommer da den berømte forskjellen mellom å lede og å veilede til uttrykk). For det første er det liten læring i at jeg forteller elevene hvor de skal gå og for det andre er det ofte de som går sist som trenger litt ekstra oppmuntring. Jeg fikk derfor også plukket med meg forholdvis mange elever og studenter på min vei som syntes det var vanskelig å fortsette, at sekken var tung, skiene bakglatte og lunsjen på overtid. Den store forskjell nummer tre må være at på denne ekspedisjonen ble elevene mine i større grad tatt med på tur, fremfor at de skulle lære å orientere seg frem selv slik de hadde gjort på turene tidligere i år.

Endelig på vei inn Speltfjelldalen.

Været skifter fort ved breen.

Vinnere av "Guts-prisen" sammen med Statsskog og Fjelltjenesten.

”Bretur” eller eventuelt tur til breen

Ekspedisjonens første etappe var på rundt 15 km. Dag to skulle vi gå omtrent halvparten. Dermed var det mulighet for å legge inn andre aktiviteter for de som ønsket det. Noen dro på isfiske sammen med Tom Sandberg, læreren for elevene ved Polarsirkelen videregående og Olympisk mester i kombinert. Fisk ble det også. Fire flotte ovnsbakte røyer servert med flattbrød og smør til kveldsmat.

Stein P. og undertegnede tok seg av gjengen som ville på topptur (4 av 5 var mine egne elever). Været var riktignok forholdsvis skiftende, fra sol og t-skjortevær til fullstendig white out. Dermed ble det ikke topptur, men det ble bretur. Det vil si tur inn til foten av breen. Og en liten fin nedkjøring tilbake igjen. Føret var vanskelig med våt og kald nysnø. Det betød klabber under skiene hvis man gikk med feller og bakglatte ski nesten uansett hva man smurte med hvis man gikk uten. Det våte føret gjorde nok sitt til at gnagsårprosenten innad i gruppa steg betraktelig sammenlignet med tidligere turer.

Bretur med Stein P. 

Første isfiske-fisk! 

Vonde hæler ber om hjelp før siste dag på ekspedisjon.

Vi skal bruke dagen

Derfor proklamerte jeg også overfor mine tre mannlige ”kollegaer” på turen at vi skulle starte tidlig siste dagen. Vi er nødt til å ha god tid og kunne bruke dagen, sa jeg og følte at jeg nok en gang albuet meg vei blant alle mannfolkene. Vi skulle starte siste dagen med en oppstigning på 300 høydemetere. Intet stort problem, alle kom til å klare det, men det ville helt klart være en fordel å ha dagen foran seg. Tom og jeg startet derfor med første pulje, mens noen få ”sprintere” ble igjen for å rydde opp i hytta. 

Jeg hadde fått trumfet igjennom start klokken 9, hvilket betød at vi innad i gruppa avtalte riving av telt klokka halv 9. Da skulle alle være ferdige med sitt personlige utstyr. Men så var det disse gnagsårene da. Klokka ble kvart på 9 og jeg satt og klippet liggeunderlag og teipet hæler på elevene for harde livet. Jeg ser at vi ikke er klar til tida, sa Tom. Teltene stod fortsatt. Vi får se, sa jeg, og håpet at rutinene vi hadde jobbet med i hele år endelig skulle komme til uttrykk. Det gjorde de også. Teltene ble pakket på rekordtid, og vi stod klare for siste dag på eventyr.

Etter 300 høydemetere opp og litt bortover begynte vi på de 500 høydemeterne vi skulle ned igjen. Tom, Knut og jeg dannet baktropp og ble enige om at det uten tvil er morsommere å gå bakerst. Det ble mange prisverdige fall og nesten-fall før vi alle var trygt nede i Leirskardalen. En siste liten nedkjøring i den våte snøen måtte til før vi nådde bussene og takket for oss. Den siste ”lange” turen for elevene på Toppen var overstått. Og selv om avslutningen på skoleåret er et ikke-tema nærmer det seg ubønnhørlig. Forhåpentligvis var det ikke det siste eventyret for elevene. Men det er lov å skru av telefonen underveis.

Vannhenting tidlig om morgenen.

Leir nummer to i kveldssol. 

Lang lang rekke. På vei ned mot Leirskardalen. 

Ruta vår i Okstindan.

Med Kajakk i Vintervær på Helgelandskysten

Snødrevet møtte oss etter første sving ut fra Mosjøen. Jeg hadde hatt mosjon for noen av elevene på skolen tidligere samme morgen, mens friluftslivselevene hadde pakket minibussen. Nå var vi endelig på vei for å padle havkajakk på Helgelandskysten. Martin skulle være med som timelærer, så Aurora skulle i kennel for første gang. Men nå møtte altså snøen oss. Fra ett øyeblikk til et annet lå det 20 cm på veibanen, og det fortsatte å lave ned. Vi skulle rekke en ferge over til Nesna, og hadde avtalt med kenneleieren at vi skulle møtes på veien. Nå ringte han og beklaget at han var snødd inne. Dermed var det bare å ta med Aurora videre.

Jeg hadde bestemt at vi skulle starte med en dag i bassenget på Høgskolen i Nesna, og priste meg lykkelig for innendørspadlingen mens vinterkaoset stod på ute. Vi øvde tilvenning til kajakken, intro til padletak, kameratredning og selvredning. Magne, vår mann på Nesna, kom kjørende med en tilhenger ferdig lastet med kajakker og alt annet nødvendig utstyr vi trenger når vi padler så tidlig på året. Han hadde måttet grave frem diverse naust for å få tak i padleutstyret til oss. Så mye snø hadde de ikke hatt på Nesna i april før. Magne var da også noe bekymret for å sende oss over Sjonfjellet i uværet (og ringte også senere for å høre om det var oss som hadde kjørt ut, men det var det heldigvis ikke). Vi skulle over fjellet og ut til Stokkvågen. Der skulle vi ta enda en ferge for å komme ut til øyparadiset Sleneset.

I utgangspunktet skulle vi bo i telt på Sleneset, og uka før turen ringte jeg utover for å forhøre meg om gode leirplasser. Det viste seg at det var ikke bare på Nesna det lå mye snø. Ute på øyene lå det mellom en halv og en meter snø. Det var ikke fullt så fristende å skulle tørke våte padleklær i telt med snø på alle kanter. Igjen var det denne balansen mellom å la elevene få prøve seg litt, pushe litt grenser, samtidig som det ikke skal bli en så dårlig opplevelse at de verken vil bo i telt eller padle kajakk igjen. Vi kom til Sleneset utenfor sesong og jeg fikk leie en rorbu forholdsvis rimelig. Det var ren luksus på slutten av skoleåret. Som en av elevene henrykt utbrøt da hun løp inn: ”Det er jo do her!”.

Været klarna opp da vi tok ferga utover, og fra total white out kom nå de nydelige snødekte toppene på Helgelandskysten til syne. Rett vest for Sleneset finner vi Lovunden (hvor lundefuglene kommer tilbake 14. April hvert år), og nordvest for Sleneset ser vi over mot Træna. Her vi befinner oss nå er det en mengde småøyer, og en kan velge om en vil padle ut i det mer åpne eller bli i kanalene mellom øyene. ”Det er bare å ta frem kartet og forsøke å holde styr på hvor man er,” sa Magne. Og det skulle vise seg ikke bare enkelt når man sitter nede i en kajakk og fullstendig mangler oversikten.

Første dagen var det meldt 17 m/s, og vi var spente på om vi ville finne le inne blant øyene. Martin og jeg var ute på en rekognoseringstur mens de elevene spiste frokost, og hadde i løpet av et kvarter kjørt på de veiene som var å kjøre på. Vi fant et lite sund hvor vannet var forholdsvis rolig, skjønt helt vindstille ble det jo ikke. Vi var nødt til å padle på og holde kajakken opp mot vinden for å ikke bli blåst baklengs enkelte steder. Snøen på land var sånn sett en god påminnelse om at temperaturen i vannet var noe kaldere enn inne i bassenget. Ull fra topp til tå, gjerne flere lag, padlebukser og –anorakker, våtsko med plass til ullsokker og pogies (etter hvert ble jeg venner med disse padleluffene jeg også).

Fordelen med å være to veiledere på tur er at man har muligheten til å være to steder på én gang. Når en av elevene tar seg en svømmetur på starten av dagen kan den ene av oss (det vil si hun med minibussførerkort) kjøre tilbake for en varm dusj og skifting, mens den andre  drar ut med resten av gjengen for å sette garn så lenge. Avstandene er som sagt små på øyene, og det tok ikke lang tid før vi var tilbake igjen. At det er store forskjeller mellom flo og fjære (i hvert fall så store at de er av betydning) fikk vi en tydelig påminnelse om da vi hentet garnene rett før sengetid. Men vi hadde jo et par dager til på oss.

Vinden minket noe utover i uka, og neste dag satte vi av hele dagen til en lengre padletur. Matpakke, termos og ekstra skift ble pakket i pakkposene. Vi fikk etter hvert teken på organiseringen ved sjøsetting, og det tok kortere og kortere tid fra kajakkene var på hengeren til vi satt padleklare på vannet. Noen av kanalene (eller valene som det heter) er kun padlebare når det er flo. Der fant vi ofte ly for vinden og passet på å komme dit når vannet var på vei opp. Vannet er utrolig klart, ofte med en turkisblå gjennomsiktighet som kan forlede deg til å tro at du befinner deg i varmere strøk. Et blikk på snøen rundt fikk deg på andre tanker, men så er jo snø heldigvis også noe av det morsomste som finnes. Pausene ble derfor utnyttet til snøleik, det ble til og med bygget snømenn ute på noen av de små holmene.

Siste dagen på tur hentet vi garnene tidlig om morgenen. Vi lurte litt på om det i det hele tatt var noen fisk inne mellom øyene. Det viste seg å være i hvert fall én. En enslig sei (og et par kråkeboller og en sjøstjerne) hadde satt seg fast i garnet vårt. Det var nok til en smakebit til hver av oss. (Vi er ikke storforlangende). Vår smakebit av Sleneset ga også mersmak. Dessuten er det jo noen tusen andre øyer på Helgelandskysten som venter på besøk.

Bassengtrening

Snømannen som kajakkvokter i lunsjpausen

Supermann! 

Snøleik 

Hvor er vi og hvor skal vi? 

Fisk i garnet!!!

Pogies!

Med Lovunden i bakgrunnen

På langs - fenomenet

”Du vet det går an å gå Reinfjellet på langs også?”. Mannen så ivrig på meg. Her hadde han funnet lyttere som villig søkte hans lokalkunnskap om fjellområdet. ”Jada, jeg er klar over det”, sa jeg. ”Men samboeren min skal på nattevakt, så i dag blir det topptur.” Jeg følte jeg måtte forklare hvorfor vi ”bare” gikk på toppen av Ølløvtuva og ikke videre over resten av fjellpartiet. Det slo meg at det ikke lenger er nok å nå toppen. Du må gjøre noe mer, forsere en travers eller gå noe på langs, kanskje til nød på tvers.

Jeg kjenner det jeg også. En dragning mot de lange turene. Vet det er der jeg finner roen, der friheten er størst. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er de lange turene som rommer de mektigste naturopplevelsene. Så hvorfor er det likevel slik at vi strekker oss mer og mer mot det ekstreme? Er det noe ”naturlig” som ligger i meg, et ønske om å dra det litt lenger for å se om jeg kan? Eller er henger det sammen med nok et forventningspress fra samfunnet rundt meg?

Etter ti dager i Tyrkia landet elevene og jeg på Gardermoen like før påske. Jeg stod overfor ett av livets dilemma. Skulle jeg reise nordover, pakke pulk og telt, tørke mat og plotte inn en langtur på kartet? Eller skulle mann og hund komme sørover og vi kunne ha hytta i Trysil Knuts fjellverden som base for dagsturer?

Jeg veide for og imot. Det var nok av områder i nord jeg kunne tenke meg å utforske. Hva med Sarek, Sulitjelma eller kanskje et gjensyn med Børgefjell? Jeg hadde et ønske om å utnytte fridagene maksimalt (uten at det vel finnes én fasit på hva det vil si), og i tillegg kjente jeg jo et press om å komme hjem og fortelle om nok en langtur. Om å ha gjort det vanskelige med et smil, som Nalle sier.

Det var derfor meningen at jeg skulle ta nattoget nordover mandag. Det var bare det at værmeldingen ble bedre og bedre i sør, mens det lovet dårligere og dårligere for langtur i nord. Dessuten fristet det faktisk med en fast base for en gangs skyld. Å ikke skulle forflytte seg hver dag med full oppakning. Tvilen kom likevel snikende. Er dette bra nok for en friluftslivsveileder? Skal ikke jeg helst ville sove ute og bære så tungt og langt som mulig?

Randulf Valle skriver på lederplass i magasinet friluftsliv: ”Å ligge i lyngen, koke en kjele kaffe på primusen og rusle hjem etterpå, er akkurat like mye friluftsliv som å henge etter lillefingeren i en loddrett fjellvegg” (for de som nå får til det). Folk har likevel til alle tider sett opp til de som har turt mer, presset seg mer, fått til mer. I noen epoker foregikk heltedyrkingen i smug, noen ganger i ærefrykt og andre ganger i åpenlys beundring. Citius, altius, fortius har for lengst sneket seg inn i friluftslivet også. Det blir en utfordring hvis det innebærer en forventning om at dette er den eneste riktige måten å drive friluftsliv på.

Riktignok, om vi måler anerkjennelsen av ens friluftsliv ut i fra antall likes på facebook kan bålkaffe faktisk høste like mye oppmerksomhet som klatring, så lenge bildet er appellerende nok. For det hjelper lite om du har foretatt om en klatreekspedisjon av de sjeldne hvis ”ingen” (les facebook) vet om det. At alt vi gjør skal dokumenteres, noe som kanskje medfører et enda større krav om å mestre og prestere, fikk jeg nok en bekreftelse på da jeg beveget meg inn på de sosiale mediers arena etter Tyrkia-turen.

Etter nesten to uker med fri vegret jeg meg for å gjenoppta forholdet med facebook. Da jeg til slutt lot det stå til var det bokstavelig talt en vegg av påskebilder som møtte meg (før påsken hadde begynt). ”Alle” skulle på fjellet, og selv bekjente som tidligere aldri viet naturen særlig interesse hadde pakket sekken. Friluftsliv er på moten som aldri før, og iveren etter å laste opp det mest fantastiske påskebildet var stor. Muligens har NRKs radioreporter rett når han påpeker at de fleste vil ha det så travelt med å følge med på antall ”likes” på sitt eget bilde at de ikke engang rekker å kaste et blikk på hva andre laster opp.

Nå kan en jo argumentere for at det å blogge gjør en selv til en del av dette selviscenesettelseshysteriet. Det får så være ett av hverdagens dilemma. Jeg tror det illustrerer ganske godt hva det vil si å livnære seg av friluftsliv i dag. For friluftsliv har endret form og karakter de siste årene. Til at det har oppstått en rekke spesialiserte undergrupper enkelte vil ha seg frabedt å kalle friluftsliv, men som kanskje er mer i tråd med fri-luft-liv enn søndagsturens gjenoppstandelse som motefenomen, tett fulgt av facebook og instagram.

Som blant annet Ida Sollie påpeker, er erfaring til salgs. Du kan kjøpe deg til et toppforsøk på Everest eller en weekendtur til Sørpolen. At flere og flere vil ut i fjellene uten den nødvendige kunnskapen, ferdighetene eller erfaringen får tale for seg. Skyhøye rednings- og utrykningstall fra røde kors i Sør Norge i påsken vitner om at flere og flere legger ut på langtur, men ikke alltid med den nødvendige treningen. Kombinasjonen av at de færreste av oss er tilpasset et liv i naturen på samme måte som tidligere, og at flere og flere oppsøker fjellene våre gjør sitt til at redningsmannskapene får det travelt.

Nesten like skummelt er trenden med å foreta ”ekspedisjoner” for å kunne ”krysse de av på lista”. Naturen er så absolutt en utmerket arena for å utfordre seg selv, teste grenser, strekke seg litt lenger, se om det er mulig. Samtidig må vi verne om den frisonen naturen kan og bør representere. Trekker vi prestasjonspresset med inn i friluftslivet får det være selvvalgt fra den enkeltes side. I det lange løp er det flest hverdager for de fleste av oss. Kanskje bør vi heller etterstrebe gode naturopplevelser i flertall fremfor en merittliste med avkrysningsbokser?

Det ble hyttepåske. Like fullt med topptur, rundtur om Kampflåhøgda, løpetur med Aurora til Munkbeitsetra og Eltdalsryggen på langs (for vi måtte jo ha en ”på langs” å slå i bordet med vi også, riktignok i miniatyrklassen). Siste dag på fjellet er det nesten tomt for mennesker. Jeg får følelsen av at de hvite toppene er våres alene. Sola varmer fremdeles, istappene er lange og det smelter fra hyttetaket. Det er 750 km å kjøre neste dag. Det meste er fortsatt nord.

  

På løpetur.

Lek i matpausen.

Topptur med hund er innimellom ekstremsport i seg selv. I hvert fall enkelte nedkjøringer!

Med Rendalssølen i bakgrunnen.

Fotolek.

Jeppestua by night.

Påskefølelse.

Hiking The Lycian Way & Climbing in Olympos - Turkey

For noe som faktisk er en  del år siden reiste jeg til en liten landsby i Mexico for å gjøre feltarbeid i forbindelse med bacheloroppgaven min. En uke før avreise spilte jeg studentmesterskap i håndball, og brakk lillefingeren. Man skulle kanskje ikke tro en brekt lillefinger ville gjør så stor forskjell, men det er nå engang sånn at det som regel gipses over neste ledd, hvilket medførte gips opp til albuen. Gips eller ikke, til Mexico skulle jeg. Det ble foretatt eksplosivprøver av den under mellomlanding på Newark, det var unektelig tungvint å gjøre kvalitative intervju uten å kunne notere noe som helst, men det verste var egentlig at jeg ikke kunne bade i bølgene sammen med de andre når vi var på utflukt. Jeg forstod derfor frustrasjonen til en av elevene mine da han fikk på gips på armen mindre enn en uke før vi skulle på linjetur til Tyrkia for å klatre.

Men også denne gangen skulle vi av sted, og jeg hadde tenkt meg å introdusere elevene for min måte å reise på. Det innebar tog fra Mosjøen til Gardermoen, rutefly, busstransport i Tyrkia og 32 timer senere et backpacker hostel gjemt i en frodig dal med klatreruter på alle kanter og havet for enden av elva.

The Lycian Way

Vi hadde bestemt at vi skulle starte oppholdet med en vandretur langs ”The Lycian Way”, som er en kulturhistorisk rute på halvøya mellom Antalya og Fethiye. Telt og primus var tatt med fra Norge. Mat (vegetarmat, siden kjøtt holder dårlig i varmen) ble kjøpt inn på veien fra Antalya til Olympos. Og under test av bensinprimusene før avmarsj fra hostellet fant jeg ut at bensin brenner bra, også i Tyrkia. Det samme gjorde bakken rundt dersom man kom til å søle litt.

Vi etterlot klatreutstyr på hostellet (Kadirs toptree houses) i Olympos og la i vei over en åsrygg på 700 høydemetere, vestover mot Adrasan. Allerede etter en liten halvtime møtte vi på både en slange og en skilpadde (riktignok hver for seg). Enkelte elever var mer ivrige enn andre etter å snu steiner, og i løpet av reisen fikk vi også bekreftet at det både var salamandere og skorpioner i nærheten. Første natt slo vi leir langs en liten elv, noe som var perfekt for et morgenbad i kulpene dagen etter. Vegetarmenyen bestod av spaghetti med saus, en stor mengde grønnsaker samt bønner. Desserten var en fantastisk stjernehimmel.

Elevene ble overrasket over hvor variert naturen var. Fra noe som minner om norsk urskog til ”jungel” til noe som ligner våre furutrær. Vi var heldige som kom om våren hvor alt var frodig og grønt rundt oss. Dessverre hadde nivået på grunnvannet vært altfor lavt i løpet av vinteren, og vi tok ikke sjansen på å drikke vann fra springen uten å koke det først. Neste dag skulle vi dessuten bevege oss opp i et område uten tilgang til vann, og elevene ble pålagt å bære med seg minimum fire liter vann hver til de to dagene. Det ble såre hofter og blemmer under føttene før vi kom oss opp til Shepherds camp, men desto bedre smakte det med pasta, linser og igjen, en hel haug med ferske grønnsaker. At vi kunne unne oss et bad i havet ved lunsjtider neste dag, bidro også til jubel.

Backpackers paradise

For noen virket det kanskje litt snodig å ta med seg 6 elever til et backpacker paradis, selv utenfor sesong. De fleste trodde da også bare at vi var en vennegjeng på tur, og eieren av Kadirs hadde nok ventet seg noe litt annet etter mange ukers mailkorrespondanse med meg. Da vi endelig ankom var ikke reaksjonen vanskelig å spore: ”I´m sorry to say this, but you don´t look like you are their teacher!”. Mitt formål var likevel å vise elevene en annen side av Tyrkia, en annen måte å reise på enn de hadde prøvd før, et annet møte med andre reisende. Og befolkningen i Olympos takket meg også for å prøve å tegne et annet bilde enn charter og all inclusive. For meg var det helt naturlig å reise på dette viset. For elevene er det i hovedsak noe de ikke ville ha funnet på uten meg. De var riktignok litt bekymret på forhånd. Hvordan ville det gå når vi ikke kunne språket? Hvor lang tid ville det ta og hvor vanskelig ville det bli med transport? Jeg håper jeg har klart å vise de at man kommer langt med et smil, med å spørre seg frem og med å ta seg tid.

Det med transport ble forresten gjort til skamme da vi skulle hjem fra vårt siste mål langs ”The Lycian way”. I det vi ruslet inn i Mavikent kom en dolmus (slags minibuss) kjørende. Vi hoppet om bord (i den grad 7 personer med 7 like store ryggsekker kan hoppe om bord i en liten buss), og jeg håpet på at ”ana youl” faktisk betydde hovedvei og at det var dit vi var på vei. Det var det, og der kom den neste bussen kjørende slik at vi løp fra den ene til den andre. Og ved neste kryss, hvor jeg egentlig trodde vi måtte gå de siste kilometerne, kom det jammen meg en buss kjørende 10 minutter senere også. Vi brukte halvannen time på å tilbakelegge den samme distansen vi hadde brukt fire dager på å gå. Elevene høstet da også beundrene blikk rundt bålet på hostellet når de fortalte om vår lille vandretur. ”You Norwegians all look so healthy and in good shape!”.

Kadirs toptree houses

Kadirs toptree houses var ett av få steder i Olympos som var åpent utenfor sesongen. Jeg priset meg lykkelig for at de 150 gjestene de vanligvis har om sommeren var redusert til 20 (inkludert oss) om våren. Likevel var det nok personer der til at elevene fikk oppleve litt av den atmosfæren som ofte er på slike steder. Hver morgen møtes vi til frokost: ”Hei, hva skal dere i dag? Ha en fin dag!” og senere når vi er tilbake til middag: ”Hei, hvordan var dagen, har dere noen klatreruter dere anbefaler oss?”. Etter bare tre dagers bekjentskap fikk de et postkort ”To the Norwegian climbers, from the German climbers”, med åpen invitasjon til Tyskland når som helst. Selv ble jeg møtt med et: ”Hi Lise, how are you?” av Kadir hver morgen. Om kvelden rundt bålet kommer de gode samtalene, historiene fra hele verden, diskusjoner om språk og kulturer. Vi ble godt kjent med Adnan (freelance journalist fra Canada) som har reist fra Tyrkia via Afghanistan og Pakistian til Iran i en Rickshaw, og holdt sirkus underveis for barn i flyktningeleirer (se www.rickshawcircus.com). I tillegg var det fire tyskere som drev med sjonglering og som forsøkte å verve alle elevene til the international jugglers association med sine ”contact balls”, sjongleringsballer og ikke minst poi. De fleste vi møtte var nysgjerrige på denne spesielle skolen vi har i Norge. ”A school of life” som en av elevene kalte det. Den siste kvelden vår fikk de til og med overtalt eieren til å holde et ”danceparty” for oss. ”Since it is your last evening”. Dancepartiet gikk riktignok over i sjongleringsparty hvor alle på et tidspunkt løp rundt med sjongleringsballer på hodet. "You should try walking down the street with at red ball on top of your head, I assure you people will smile at you!" Innimellom sjongleringen briljerte guttene med å danse swing.

Klatring i Olympos

Og så var det selvfølgelig klatringen. De færreste av elevene hadde prøvd å klatre ute før vi kom til Tyrkia. Jeg var veldig spent på om de ville like det, og hadde sett meg ut noen ulike felt med gode nybegynnerruter. Første felt vi besøkte het da også ”Dershane”, som betegnende nok betyr klasserom på tyrkisk. Men jeg hadde ikke treng å bekymre meg. Det tok ikke lang tid før det ble kamp om å få gå rutene først, og jeg ble hensatt som fotograf. Allerede etter én dag kom det første jubelropet: ”Jippi, jeg onsighta en 5c!”. Vi ble nødt til å ha noen diskusjoner om grader og persing og pushing kontra noe så enkelt som gleden ved å være ute og å klatre, ved å spise lunsj i solen, og ved å bade i havet etterpå (med pose på gipsen).

Antalya og tyrkisk bad

Det nærmet seg slutten på oppholdet vårt. Vi satt med følelsen av å ha vært av sted veldig lenge, samtidig som tiden hadde gått utrolig fort. Det er et godt utgangspunkt for å bevege seg hjemover. Jeg hadde bare én oppgave til foran meg. Jeg hadde lovet elevene å ta de med til Antalya og et tyrkisk bad. Jeg tok derfor på meg reiselederhatten siste dagen og loset elevene igjennom buss fra Olympos til hovedveien, ny buss til Otogar busstasjon i Antalya, bagasjeoppbevaring på Otogar, lokalbuss ned i Antalya sentrum, buss tilbake til Otogar (med en rundtur rundt halve Antalya) og flybuss ut til flyplassen senere på kvelden.

Innimellom dette skulle jeg altså finne denne ”hamamen” eller det tyrkiske badet hvor jeg hadde vært for halvannet år siden. En lokal og delikat hamam uten andre utenlandske turister. Problemet var bare at jeg ikke hadde noen adresse til dette stedet, bare et bilde av inngangen på mobilen min, og et vagt bilde i hodet av hvordan sidegaten dette lå i skulle se ut. Jeg valgte å stole på magefølelsen og vi tok bussen ned til en gate i Antalya hvor jeg håpet å få en følelse av gjenkjennelse. Det gjorde jeg også og strente av sted med elevene på slep. Men plutselig stoppet sporet mitt. Jeg fant meg selv viftende med mobilbildet mitt foran en rekke tyrkere som enten var forvirra eller forsøkte å ta oss med til noen helt andre tyrkiske bad. ”Gi meg 20 minutter! Gå og se dere rundt”, sa jeg til elevene. Og hadde følelsen av at jeg var på jakt etter en nål i en høystakk. Jeg trålet gater opp og ned, men endte opp ved mitt første spor. Denne gangen fulgte jeg gatene lenger innover, og der, plutselig dukket det opp. Lettet nærmest svevde jeg tilbake til elevene, for sikkert femte gang forbi den samme forvirrede butikkinnhaveren på hjørnet.

I hamamen er badene dekket av bittesmå mosaikkfliser, og man starter med å ligge og slappe av på en stor steinhelle midt i rommet. Det gjorde godt for slitne og ømme klatremuskler. Deretter er det dampbadstue, vanlig badstue, peeling (les hard skrubbing slik at alle skorper på diverse sår skrapes av), en fantastisk myk og deilig såpemassasje og til slutt tyrkisk te og oljemassasje. Hvis man vil ha full pakke da, og det ville vi jo. For første gang i løpet av året kom vi hjem fra tur renere enn da vi dro! Deretter slapp jeg elevene løs i shoppingstrøket de siste timene før vi skulle hente bagasjen.

Tidligere i uka hadde tre av elevene var på ekskursjon til Ciralí, nabobyen til Olympos (hvor luksushotellene ligger). De kom noe overrasket tilbake og fortalte at menneskene der så så sure ut, sammenlignet med de i dalen vår. De resonnerte seg frem til at vi hadde jo det vi trengte her i dalen, og mer luksus hjalp tydeligvis ikke på smilet. Og når vi fikk låne en varm dusj innimellom av Kadirs var det toppen av lykke. Etter to timer i turiststrøket i Antalya trakk noen av guttene samme konklusjon: ”Så bra at vi ikke bodde her”. Kontrasten til fredfylte Olympos (i hvert fall utenfor sesong, ryktene tilsier noe annet om sommeren) var stor.

 Vi landet på Gardermoen rundt midnatt. Til over 30 graders temperaturforskjell. Det ble vanskelig å si hadet for å reise hjem på påskeferie, hvert til sitt. Etter ti dager oppå hverandre. Snakking i søvne, høylytt snorking, ei som hoppet ut av senga i søvne (i soveposen), høytlesning, spontan synging rundt middagsbordet, livet og kjærligheten (og for noen en ferieflørt). En føler seg privilegert som folkehøgskolelærer når en kan ta seks elever vekk fra resten av skolen og jobbe bare med akkurat denne gruppen!  

Klare til avmarsj på The Lycian Way.

Det gjelder å utnytte de pausene man får!

Første leir på vei opp.

Guttenes tur til å lage middag:) 

Hvilepause blant blomster og steiner. 

Gips ingen hindring!

I trygge hender hos jentene.

Høner og haner over alt, selv i trærne!

Jippi, ny onsight!

Trenger jeg si mer....?

Kadir´s! 

Naturlig lenestol i fjellveggen

Ny rute på gang på Horguc sektoren.

Rickshaw sirkus! 

Chimaera, de evige flammer er lommer av gass som antennes når de reagerer med oksygen. Men fenomenet har også en annen forklaring. Se nedest på siden!

Sympatibading.

Klatring ved kysten på Cennet sektoren.

Veien er målet...

Siste dag i Olympos.

LEGENDEN OM CHIMAERA

Det finnes mange versjoner av lengden om Chimaera og Bellopheron. Denne ble jeg fortalt rundt bålet en av kveldene i Olympos.  

En gang i tiden fantes det et ildsprutende monster som hadde hode som en løve, kropp som en geit og hale som en slange. Monsteret ble kalt Chimaera og var sønn av det fryktinngytende monsteret Typhon, som igjen var sønn av Gaia, moder jord. Chimaera hadde terrorisert befolkningen på Lycia over lenger tid, og befolkningen ønsket det dødt.

Kong Iobates av Lycia hadde en vakker datter. Da dette kom den modige krigeren Bellopheron for øre ville han gjøre kur til den vakre prinsessen. Kong Iobates var ikke spesielt begeistret for sin kommende svigersønn og bestemte seg for å sette han på prøve. For å få prinsessen av Lycia måtte han overvinne monsteret Chimaera som den første i historien.

Bellopheron stod rådvill foran den umulige oppgaven, og i fortvilelsen søkte han hjelp hos vindens gudinne. Hun rådet Bellopheron til å temme Pegasus, hesten med vinger, for deretter å få hjelp av den i kampen. Men, sa hun, Pegasus lar seg ikke temme frivillig. Du gjør best i å snike deg innpå henne når hun står uforstyrret og drikker av vannkulpen i skogen i lyset fra månen.

Som sagt, så gjort. Bellopheron snek seg innpå Pegasus neste natt, kastet en lasso rundt henne og dro henne til seg. Han temmet henne og sammen bekjempet de Chimaera fra luften. Kampen fikk hele fjellet til å briste og til slutt kollapset det over Chimaera. Kong Iobates kunne ikke annet enn å gi Bellopheron sin prinsesse. Men Chimaera var ikke død. Han ligger under fjellmassene og puster ild, og en gang i mellom når hulrommene når opp til overflaten ser vi flammene fra han på bakken.

For mer informasjon om trekking og klatring i Tyrkia

http://www.kadirstreehouses.com/default.asp?lang=EN

http://cultureroutesinturkey.com/c/lycian-way/