Naturlig Jobb: Eventyrerspirenes eventyrekspedisjon med eventyreren Stein P. Aasheim

Okstindan rundt

”Jeg har egentlig ikke tenkt meg å jobbe så mye”, innrømmet en venn av meg for en stund siden. Vi diskuterte fremtidsplaner og hvordan vi ønsket at hverdagen skulle se ut. Skal vi tro undersøkelsen fra Manpower som ble publisert tidligere i år er han ikke alene om å ville leve ut ”barnet” i seg. Det noe uspesifiserte yrket ”eventyrer” kommer på fjerdeplass som drømmejobb blant norske menn (at det ikke engang fantes på listen til norske kvinner krever nok et innlegg for seg).

Og nå skulle vi altså på eventyr med en av Norges mest garvede eventyrere, Stein P. Aasheim. Ekspedisjonen (som det ble kalt) skulle gå ”Okstindan rundt”, en distanse på omtrent 38 km fordelt på tre dager. Forskjellen fra tidligere turer var at vi denne gangen skulle tilbringe dagene sammen med 25 andre turdeltakere fra Høgskolen i Nesna og Polarsirkelen videregående skole. Onsdag kveld var det derfor oppmøte på Karihaugen leirsted i Bleikvasslia for at gruppa skulle bli kjent og gjøre de siste forberedelsene til ekspedisjonen.

Hele ekspedisjonen startet tidligere samme dag med at vi hadde lastet minibussen full av ski, pulker og sekker. Elevene var om bord, og jeg hoppet inn i førersetet. Det var bare det at det luktet så rart i bussen. Etter å ha anklaget elevene for både å lukte hund og det ene med det andre, fant jeg til slutt ut av at jeg hadde dratt med meg en av Auroras etterlatenskaper inn på gulvet. Noe flau måtte jeg til med en bussvask før vi kunne sette kurs mot Bleikvasslia og eventyret.

På Karihaugen ble vi møtt av Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd, ekspedisjonens organisator. Dit kom også Per Jomar Hoel og holdt foredrag for oss om Okstindan, Norges 8. største bre og Nord Norges tak med Nord Norges høyeste topp, Oksskolten (1916 moh). Etter litt busslogistikk ble kvelden avsluttet med at Stein P. delte av sine erfaringer om hvordan han forbereder seg til en ekspedisjon. Vi ble enige om at det var litt i seneste laget å gjøre forbedringer på den fysiske fronten, men vi kunne enda rekke å gjøre noe med innstillingen og holdningene våre til turen. Tørre å bevege oss ut av komfortsonen, som det heter. Kort oppsummert handler det om å tro på at det sprekker opp fremfor at det skyer over når du ser en enslig blå flekk på himmelen. Hvis du samtidig imiterer Vegard Ullvangs høylytte begeistring over de små gleder er du kommet godt på vei.

Stein P. Aasheim filosofi.

På tur med facebook

Jobber du på Toppen? (altså Vefsn Folkehøgskole), spurte ordføreren i Hemnes kommune og ekspedisjonens høye beskytter. Det er litt væravhengig, svarte jeg, og trodde han spurte om vi hadde tenkt oss på toppen (altså Oksskolten). Første dag på ekspedisjon var i gang, og jeg hadde vært oppe kvart over seks for å hjelpe kjøkkenpersonalet med å koke vann til hele bølingen. Nå hadde vi gått 200 meter opp i lia. En fotograf og altså ordføreren fulgte oss på veien, og her var det duket for én av turens mange tilrettelagte fotoshoot.

Klar for ekspedisjon Okstindan Rundt.

Den store forskjell nummer to fra våre tidligere turer var mediadekningen på denne ekspedisjonen. Det var intervjuer, bilder, film og facebookoppdateringer minimum en gang i timen. Det kan godt tenkes at det var Stein P. Aasheim som var ekspedisjonslederen på ”Okstindan rundt”, men det var uten tvil Knut Berntsen som var den store orkestratoren. Berntsen er et fyrverkeri uten sidestykke, med en beundringsverdig (og smittende) entusiasme. Alltid klar med iphonen for å fange opp et gnagsår eller et bakkefall. Får man ikke det man trenger så iscenesetter man det i stedet. (Det mest kjente bildet av Amundsen fra Sørpolekspedisjonen er jo tross alt også tatt på Hardangervidda).

Berntsen er orkestrator når bildene skal tas.

Når fotografen har brukket hånda og ikke kan følge oss hele veien må bildene tas på starten.

Det er mye og mangt som kalles for en "ekspedisjon" i dag. Så mye at jeg etter hvert lurer litt på forskjellen mellom tur og ekspedisjon (det meste kan jo være et eventyr, så det får stå som en egen benevnelse). Hvis det er logistikkapparat og mediadekning som avgjør om noe kvalifiserer til benevnelsen ekspedisjon ligger vi i det minste godt innenfor på denne turen. Jeg må likevel innrømme at jeg underveis tok meg selv i å forherlige friheten ved å være på tur utenfor dekning. Friheten ved å ikke skulle rekke noe til et bestemt tidspunkt slik at man må bruke GPS i klarvær for å beregne gjennomsnittsfart og tid til ankomststed.

Det var uten tvil en tettpakket opplevelsesekspedisjon hvor både Statsskog, Fjelltjenesten og reineiere møtte oss og delte av sine erfaringer fra området. Det var bare å innstille seg på at dette var et eventyr utenom det vanlige. Det eneste som kanskje minte om tidligere turer var rutinene rundt leirslagning. Mens de andre sov i hyttene bar vi med oss telt og primus. Elevene høstet da også ros og anerkjennende kommentarer fra de andre ungdommene. De har blitt en sammensveiset gjeng med stor omsorg for hverandre, og det ble lagt merke til.

Å lede og å veilede

Endelig var vi så på vei innover Speltfjelldalen. Vi var mange, og vi var mange med ulike forutsetninger og erfaringer. Spennet strakte seg fra de som var oppvokst i hardbarka friluftslivsfamilier til de som hadde kjøpt sine første ski med tanke på denne ekspedisjonen. Det krever sitt av vi som er med som lærere, veiledere og ekspedisjonsledere. Og det er til tider krevende når også vi har ulike oppfatninger av hva som skal vektlegges på tur.

Det kan ikke være helt enkelt å gå fra å være "en skarve eventyrer" (som han selv sier) til å skulle lede en gjeng med 26 elever og studenter. Kanskje er det her forskjellen mellom det å jobbe med friluftsliv (hvor det er menneskene man jobber med som er i sentrum og friluftsliv som er rammen) og det å ha friluftsliv som jobb (hvor det i større grad dreier seg om å reise på tur/ekspedisjon/eventyr, og så skrive om det og/eller holde foredrag) kommer til uttrykk. Det er uten tvil noe annet å være eventyrer på ekspedisjon alene eller sammen med likesinnede og det å være veileder, lærer eller pedagog for en sammensatt gruppe unge mennesker.

Jeg vet ikke hvilke mentale forberedelser Stein P. gjorde seg i forkant av turen, men vi ble møtt av en sympatisk mann. Ydmyk, selvironisk, men likevel full av erfaringer og historier. 60 år med friluftsliv setter spor, som en av elevene bemerket: ”Han går utrolig jevnt, han Aasheim”.

Som ekspedisjonens leder var det naturlig at Stein P. gikk først i rekka. Det passet meg utmerket. Min jobb består i hovedsak i å vekke glede og begeistring ved det å være ute i naturen. Jeg går sjelden fremst, med mindre situasjonen krever det, når jeg jobber med elever eller studenter (det blir noe annet når jeg guider på bre, og her kommer da den berømte forskjellen mellom å lede og å veilede til uttrykk). For det første er det liten læring i at jeg forteller elevene hvor de skal gå og for det andre er det ofte de som går sist som trenger litt ekstra oppmuntring. Jeg fikk derfor også plukket med meg forholdvis mange elever og studenter på min vei som syntes det var vanskelig å fortsette, at sekken var tung, skiene bakglatte og lunsjen på overtid. Den store forskjell nummer tre må være at på denne ekspedisjonen ble elevene mine i større grad tatt med på tur, fremfor at de skulle lære å orientere seg frem selv slik de hadde gjort på turene tidligere i år.

Endelig på vei inn Speltfjelldalen.

Været skifter fort ved breen.

Vinnere av "Guts-prisen" sammen med Statsskog og Fjelltjenesten.

”Bretur” eller eventuelt tur til breen

Ekspedisjonens første etappe var på rundt 15 km. Dag to skulle vi gå omtrent halvparten. Dermed var det mulighet for å legge inn andre aktiviteter for de som ønsket det. Noen dro på isfiske sammen med Tom Sandberg, læreren for elevene ved Polarsirkelen videregående og Olympisk mester i kombinert. Fisk ble det også. Fire flotte ovnsbakte røyer servert med flattbrød og smør til kveldsmat.

Stein P. og undertegnede tok seg av gjengen som ville på topptur (4 av 5 var mine egne elever). Været var riktignok forholdsvis skiftende, fra sol og t-skjortevær til fullstendig white out. Dermed ble det ikke topptur, men det ble bretur. Det vil si tur inn til foten av breen. Og en liten fin nedkjøring tilbake igjen. Føret var vanskelig med våt og kald nysnø. Det betød klabber under skiene hvis man gikk med feller og bakglatte ski nesten uansett hva man smurte med hvis man gikk uten. Det våte føret gjorde nok sitt til at gnagsårprosenten innad i gruppa steg betraktelig sammenlignet med tidligere turer.

Bretur med Stein P.

Første isfiske-fisk!

Vonde hæler ber om hjelp før siste dag på ekspedisjon.

Vi skal bruke dagen

Derfor proklamerte jeg også overfor mine tre mannlige ”kollegaer” på turen at vi skulle starte tidlig siste dagen. Vi er nødt til å ha god tid og kunne bruke dagen, sa jeg og følte at jeg nok en gang albuet meg vei blant alle mannfolkene. Vi skulle starte siste dagen med en oppstigning på 300 høydemetere. Intet stort problem, alle kom til å klare det, men det ville helt klart være en fordel å ha dagen foran seg. Tom og jeg startet derfor med første pulje, mens noen få ”sprintere” ble igjen for å rydde opp i hytta.

Jeg hadde fått trumfet igjennom start klokken 9, hvilket betød at vi innad i gruppa avtalte riving av telt klokka halv 9. Da skulle alle være ferdige med sitt personlige utstyr. Men så var det disse gnagsårene da. Klokka ble kvart på 9 og jeg satt og klippet liggeunderlag og teipet hæler på elevene for harde livet. Jeg ser at vi ikke er klar til tida, sa Tom. Teltene stod fortsatt. Vi får se, sa jeg, og håpet at rutinene vi hadde jobbet med i hele år endelig skulle komme til uttrykk. Det gjorde de også. Teltene ble pakket på rekordtid, og vi stod klare for siste dag på eventyr.

Etter 300 høydemetere opp og litt bortover begynte vi på de 500 høydemeterne vi skulle ned igjen. Tom, Knut og jeg dannet baktropp og ble enige om at det uten tvil er morsommere å gå bakerst. Det ble mange prisverdige fall og nesten-fall før vi alle var trygt nede i Leirskardalen. En siste liten nedkjøring i den våte snøen måtte til før vi nådde bussene og takket for oss. Den siste ”lange” turen for elevene på Toppen var overstått. Og selv om avslutningen på skoleåret er et ikke-tema nærmer det seg ubønnhørlig. Forhåpentligvis var det ikke det siste eventyret for elevene. Men det er lov å skru av telefonen underveis.