For noe som faktisk er en del år siden reiste
jeg til en liten landsby i Mexico for å gjøre feltarbeid i forbindelse med
bacheloroppgaven min. En uke før avreise spilte jeg studentmesterskap i
håndball, og brakk lillefingeren. Man skulle kanskje ikke tro en brekt
lillefinger ville gjør så stor forskjell, men det er nå engang sånn at det som
regel gipses over neste ledd, hvilket medførte gips opp til albuen. Gips eller
ikke, til Mexico skulle jeg. Det ble foretatt eksplosivprøver av den under
mellomlanding på Newark, det var unektelig tungvint å gjøre kvalitative
intervju uten å kunne notere noe som helst, men det verste var egentlig at jeg
ikke kunne bade i bølgene sammen med de andre når vi var på utflukt. Jeg
forstod derfor frustrasjonen til en av elevene mine da han fikk på gips på
armen mindre enn en uke før vi skulle på linjetur til Tyrkia for å klatre.
Men også denne gangen
skulle vi av sted, og jeg hadde tenkt meg å introdusere elevene for min måte å
reise på. Det innebar tog fra Mosjøen til Gardermoen, rutefly, busstransport i Tyrkia og 32 timer senere et backpacker hostel gjemt i en frodig
dal med klatreruter på alle kanter og havet for enden av elva.
The Lycian Way
Vi hadde bestemt at vi
skulle starte oppholdet med en vandretur langs ”The Lycian Way”, som er en
kulturhistorisk rute på halvøya mellom Antalya og Fethiye. Telt og primus var
tatt med fra Norge. Mat (vegetarmat, siden kjøtt holder dårlig i varmen) ble
kjøpt inn på veien fra Antalya til Olympos. Og under test av bensinprimusene
før avmarsj fra hostellet fant jeg ut at bensin brenner bra, også i Tyrkia. Det samme gjorde
bakken rundt dersom man kom til å søle litt.
Vi etterlot klatreutstyr
på hostellet (Kadirs toptree houses) i Olympos og la i vei over en åsrygg på
700 høydemetere, vestover mot Adrasan. Allerede etter en liten halvtime møtte
vi på både en slange og en skilpadde (riktignok hver for seg). Enkelte elever
var mer ivrige enn andre etter å snu steiner, og i løpet av reisen fikk vi også
bekreftet at det både var salamandere og skorpioner i nærheten. Første natt slo
vi leir langs en liten elv, noe som var perfekt for et morgenbad i kulpene
dagen etter. Vegetarmenyen bestod av spaghetti med saus, en stor mengde
grønnsaker samt bønner. Desserten var en fantastisk stjernehimmel.
Elevene ble overrasket
over hvor variert naturen var. Fra noe som minner om norsk urskog til ”jungel”
til noe som ligner våre furutrær. Vi var heldige som kom om våren hvor alt var
frodig og grønt rundt oss. Dessverre hadde nivået på grunnvannet vært altfor
lavt i løpet av vinteren, og vi tok ikke sjansen på å drikke vann fra springen
uten å koke det først. Neste dag skulle vi dessuten bevege oss opp i et område
uten tilgang til vann, og elevene ble pålagt å bære med seg minimum fire liter
vann hver til de to dagene. Det ble såre hofter og blemmer under føttene før vi
kom oss opp til Shepherds camp, men desto bedre smakte det med pasta, linser og
igjen, en hel haug med ferske grønnsaker. At vi kunne unne oss et bad i havet
ved lunsjtider neste dag, bidro også til jubel.
Backpackers paradise
For noen virket det
kanskje litt snodig å ta med seg 6 elever til et backpacker paradis, selv
utenfor sesong. De fleste trodde da også bare at vi var en vennegjeng på tur,
og eieren av Kadirs hadde nok ventet seg noe litt annet etter mange ukers
mailkorrespondanse med meg. Da vi endelig ankom var ikke reaksjonen vanskelig å
spore: ”I´m sorry to say this, but you don´t look like you are their teacher!”.
Mitt formål var likevel å vise elevene en annen side av Tyrkia, en annen måte å
reise på enn de hadde prøvd før, et annet møte med andre reisende. Og
befolkningen i Olympos takket meg også for å prøve å tegne et annet bilde enn
charter og all inclusive. For meg var det helt naturlig å reise på dette viset.
For elevene er det i hovedsak noe de ikke ville ha funnet på uten meg. De var
riktignok litt bekymret på forhånd. Hvordan ville det gå når vi ikke kunne
språket? Hvor lang tid ville det ta og hvor vanskelig ville det bli med
transport? Jeg håper jeg har klart å vise de at man kommer langt med et smil,
med å spørre seg frem og med å ta seg tid.
Det med transport ble
forresten gjort til skamme da vi skulle hjem fra vårt siste mål langs ”The
Lycian way”. I det vi ruslet inn i Mavikent kom en dolmus (slags minibuss)
kjørende. Vi hoppet om bord (i den grad 7 personer med 7 like store ryggsekker
kan hoppe om bord i en liten buss), og jeg håpet på at ”ana youl” faktisk
betydde hovedvei og at det var dit vi var på vei. Det var det, og der kom den
neste bussen kjørende slik at vi løp fra den ene til den andre. Og ved neste
kryss, hvor jeg egentlig trodde vi måtte gå de siste kilometerne, kom det
jammen meg en buss kjørende 10 minutter senere også. Vi brukte halvannen time
på å tilbakelegge den samme distansen vi hadde brukt fire dager på å gå.
Elevene høstet da også beundrene blikk rundt bålet på hostellet når de fortalte
om vår lille vandretur. ”You Norwegians all look so healthy and in good
shape!”.
Kadirs toptree houses
Kadirs toptree houses var
ett av få steder i Olympos som var åpent utenfor sesongen. Jeg priset meg
lykkelig for at de 150 gjestene de vanligvis har om sommeren var redusert til
20 (inkludert oss) om våren. Likevel var det nok personer der til at elevene
fikk oppleve litt av den atmosfæren som ofte er på slike steder. Hver morgen
møtes vi til frokost: ”Hei, hva skal dere i dag? Ha en fin dag!” og senere når
vi er tilbake til middag: ”Hei, hvordan var dagen, har dere noen klatreruter
dere anbefaler oss?”. Etter bare tre dagers bekjentskap fikk de et postkort ”To
the Norwegian climbers, from the German climbers”, med åpen invitasjon til
Tyskland når som helst. Selv ble jeg møtt med et: ”Hi Lise, how are you?” av
Kadir hver morgen. Om kvelden rundt bålet kommer de gode samtalene, historiene
fra hele verden, diskusjoner om språk og kulturer. Vi ble godt kjent med Adnan (freelance
journalist fra Canada) som har reist fra Tyrkia via Afghanistan og Pakistian
til Iran i en Rickshaw, og holdt sirkus underveis for barn i flyktningeleirer
(se www.rickshawcircus.com). I tillegg var det fire tyskere som drev med
sjonglering og som forsøkte å verve alle elevene til the international jugglers
association med sine ”contact balls”, sjongleringsballer og ikke minst poi. De
fleste vi møtte var nysgjerrige på denne spesielle skolen vi har i Norge. ”A
school of life” som en av elevene kalte det. Den siste kvelden vår fikk de til
og med overtalt eieren til å holde et ”danceparty” for oss. ”Since it is your
last evening”. Dancepartiet gikk riktignok over i sjongleringsparty hvor alle
på et tidspunkt løp rundt med sjongleringsballer på hodet. "You should try walking down the street with at red ball on top of your head, I assure you people will smile at you!" Innimellom sjongleringen briljerte
guttene med å danse swing.
Klatring i Olympos
Og så var det selvfølgelig
klatringen. De færreste av elevene hadde prøvd å klatre ute før vi kom til
Tyrkia. Jeg var veldig spent på om de ville like det, og hadde sett meg ut noen
ulike felt med gode nybegynnerruter. Første felt vi besøkte het da også
”Dershane”, som betegnende nok betyr klasserom på tyrkisk. Men jeg hadde ikke
treng å bekymre meg. Det tok ikke lang tid før det ble kamp om å få gå rutene
først, og jeg ble hensatt som fotograf. Allerede etter én dag kom det første
jubelropet: ”Jippi, jeg onsighta en 5c!”. Vi ble nødt til å ha noen diskusjoner
om grader og persing og pushing kontra noe så enkelt som gleden ved å være ute
og å klatre, ved å spise lunsj i solen, og ved å bade i havet etterpå (med pose
på gipsen).
Antalya og tyrkisk bad
Det nærmet seg slutten på
oppholdet vårt. Vi satt med følelsen av å ha vært av sted veldig lenge,
samtidig som tiden hadde gått utrolig fort. Det er et godt utgangspunkt for å
bevege seg hjemover. Jeg hadde bare én oppgave til foran meg. Jeg hadde lovet
elevene å ta de med til Antalya og et tyrkisk bad. Jeg tok derfor på meg
reiselederhatten siste dagen og loset elevene igjennom buss fra Olympos til
hovedveien, ny buss til Otogar busstasjon i Antalya, bagasjeoppbevaring på
Otogar, lokalbuss ned i Antalya sentrum, buss tilbake til Otogar (med en
rundtur rundt halve Antalya) og flybuss ut til flyplassen senere på kvelden.
Innimellom dette skulle
jeg altså finne denne ”hamamen” eller det tyrkiske badet hvor jeg hadde vært
for halvannet år siden. En lokal og delikat hamam uten andre utenlandske
turister. Problemet var bare at jeg ikke hadde noen adresse til dette stedet,
bare et bilde av inngangen på mobilen min, og et vagt bilde i hodet av hvordan
sidegaten dette lå i skulle se ut. Jeg valgte å stole på magefølelsen og vi tok
bussen ned til en gate i Antalya hvor jeg håpet å få en følelse av gjenkjennelse.
Det gjorde jeg også og strente av sted med elevene på slep. Men plutselig
stoppet sporet mitt. Jeg fant meg selv viftende med mobilbildet mitt foran en
rekke tyrkere som enten var forvirra eller forsøkte å ta oss med til noen helt
andre tyrkiske bad. ”Gi meg 20 minutter! Gå og se dere rundt”, sa jeg til
elevene. Og hadde følelsen av at jeg var på jakt etter en nål i en høystakk.
Jeg trålet gater opp og ned, men endte opp ved mitt første spor. Denne gangen
fulgte jeg gatene lenger innover, og der, plutselig dukket det opp. Lettet
nærmest svevde jeg tilbake til elevene, for sikkert femte gang forbi den samme
forvirrede butikkinnhaveren på hjørnet.
I hamamen er badene dekket
av bittesmå mosaikkfliser, og man starter med å ligge og slappe av på en stor
steinhelle midt i rommet. Det gjorde godt for slitne og ømme klatremuskler.
Deretter er det dampbadstue, vanlig badstue, peeling (les hard skrubbing slik
at alle skorper på diverse sår skrapes av), en fantastisk myk og deilig
såpemassasje og til slutt tyrkisk te og oljemassasje. Hvis man vil ha full
pakke da, og det ville vi jo. For første gang i løpet av året kom vi hjem fra
tur renere enn da vi dro! Deretter slapp jeg elevene løs i shoppingstrøket de
siste timene før vi skulle hente bagasjen.
Tidligere i uka hadde tre
av elevene var på ekskursjon til Ciralí, nabobyen til Olympos (hvor
luksushotellene ligger). De kom noe overrasket tilbake og fortalte at
menneskene der så så sure ut, sammenlignet med de i dalen vår. De resonnerte
seg frem til at vi hadde jo det vi trengte her i dalen, og mer luksus hjalp
tydeligvis ikke på smilet. Og når vi fikk låne en varm dusj innimellom av
Kadirs var det toppen av lykke. Etter to timer i turiststrøket i Antalya trakk
noen av guttene samme konklusjon: ”Så bra at vi ikke bodde her”. Kontrasten til
fredfylte Olympos (i hvert fall utenfor sesong, ryktene tilsier noe annet om
sommeren) var stor.
 |
| Klare til avmarsj på The Lycian Way. |
 |
| Det gjelder å utnytte de pausene man får! |
 |
| Første leir på vei opp. |
 |
| Guttenes tur til å lage middag:) |
 |
| Hvilepause blant blomster og steiner. |
 |
| Gips ingen hindring! |
 |
| I trygge hender hos jentene. |
 |
| Høner og haner over alt, selv i trærne! |
 |
| Jippi, ny onsight! |
 |
| Trenger jeg si mer....? |
 |
| Kadir´s! |
 |
| Naturlig lenestol i fjellveggen |
 |
| Ny rute på gang på Horguc sektoren. |
 |
| Rickshaw sirkus! |
 |
| Chimaera, de evige flammer er lommer av gass som antennes når de reagerer med oksygen. Men fenomenet har også en annen forklaring. Se nedest på siden! |
 |
| Sympatibading. |
 |
| Klatring ved kysten på Cennet sektoren. |
 |
| Veien er målet... |
 |
| Siste dag i Olympos. |
LEGENDEN OM CHIMAERA
Det finnes mange versjoner av lengden om Chimaera og Bellopheron. Denne ble jeg fortalt rundt bålet en av kveldene i Olympos.
En gang i tiden fantes det et ildsprutende monster som hadde hode som en løve, kropp som en geit og hale som en slange. Monsteret ble kalt Chimaera og var sønn av det fryktinngytende monsteret Typhon, som igjen var sønn av Gaia, moder jord. Chimaera hadde terrorisert befolkningen på Lycia over lenger tid, og befolkningen ønsket det dødt.
Kong Iobates av Lycia hadde en vakker datter. Da dette kom den modige krigeren Bellopheron for øre ville han gjøre kur til den vakre prinsessen. Kong Iobates var ikke spesielt begeistret for sin kommende svigersønn og bestemte seg for å sette han på prøve. For å få prinsessen av Lycia måtte han overvinne monsteret Chimaera som den første i historien.
Bellopheron stod rådvill foran den umulige oppgaven, og i fortvilelsen søkte han hjelp hos vindens gudinne. Hun rådet Bellopheron til å temme Pegasus, hesten med vinger, for deretter å få hjelp av den i kampen. Men, sa hun, Pegasus lar seg ikke temme frivillig. Du gjør best i å snike deg innpå henne når hun står uforstyrret og drikker av vannkulpen i skogen i lyset fra månen.
Som sagt, så gjort. Bellopheron snek seg innpå Pegasus neste natt, kastet en lasso rundt henne og dro henne til seg. Han temmet henne og sammen bekjempet de Chimaera fra luften. Kampen fikk hele fjellet til å briste og til slutt kollapset det over Chimaera. Kong Iobates kunne ikke annet enn å gi Bellopheron sin prinsesse. Men Chimaera var ikke død. Han ligger under fjellmassene og puster ild, og en gang i mellom når hulrommene når opp til overflaten ser vi flammene fra han på bakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar