Naturlig Jobb: Med Kajakk i Vintervær på Helgelandskysten

Snødrevet møtte oss etter første sving ut fra Mosjøen. Jeg hadde hatt mosjon for noen av elevene på skolen tidligere samme morgen, mens friluftslivselevene hadde pakket minibussen. Nå var vi endelig på vei for å padle havkajakk på Helgelandskysten. Martin skulle være med som timelærer, så Aurora skulle i kennel for første gang. Men nå møtte altså snøen oss. Fra ett øyeblikk til et annet lå det 20 cm på veibanen, og det fortsatte å lave ned. Vi skulle rekke en ferge over til Nesna, og hadde avtalt med kenneleieren at vi skulle møtes på veien. Nå ringte han og beklaget at han var snødd inne. Dermed var det bare å ta med Aurora videre.

Jeg hadde bestemt at vi skulle starte med en dag i bassenget på Høgskolen i Nesna, og priste meg lykkelig for innendørspadlingen mens vinterkaoset stod på ute. Vi øvde tilvenning til kajakken, intro til padletak, kameratredning og selvredning. Magne, vår mann på Nesna, kom kjørende med en tilhenger ferdig lastet med kajakker og alt annet nødvendig utstyr vi trenger når vi padler så tidlig på året. Han hadde måttet grave frem diverse naust for å få tak i padleutstyret til oss. Så mye snø hadde de ikke hatt på Nesna i april før. Magne var da også noe bekymret for å sende oss over Sjonfjellet i uværet (og ringte også senere for å høre om det var oss som hadde kjørt ut, men det var det heldigvis ikke). Vi skulle over fjellet og ut til Stokkvågen. Der skulle vi ta enda en ferge for å komme ut til øyparadiset Sleneset.

I utgangspunktet skulle vi bo i telt på Sleneset, og uka før turen ringte jeg utover for å forhøre meg om gode leirplasser. Det viste seg at det var ikke bare på Nesna det lå mye snø. Ute på øyene lå det mellom en halv og en meter snø. Det var ikke fullt så fristende å skulle tørke våte padleklær i telt med snø på alle kanter. Igjen var det denne balansen mellom å la elevene få prøve seg litt, pushe litt grenser, samtidig som det ikke skal bli en så dårlig opplevelse at de verken vil bo i telt eller padle kajakk igjen. Vi kom til Sleneset utenfor sesong og jeg fikk leie en rorbu forholdsvis rimelig. Det var ren luksus på slutten av skoleåret. Som en av elevene henrykt utbrøt da hun løp inn: ”Det er jo do her!”.

Været klarna opp da vi tok ferga utover, og fra total white out kom nå de nydelige snødekte toppene på Helgelandskysten til syne. Rett vest for Sleneset finner vi Lovunden (hvor lundefuglene kommer tilbake 14. April hvert år), og nordvest for Sleneset ser vi over mot Træna. Her vi befinner oss nå er det en mengde småøyer, og en kan velge om en vil padle ut i det mer åpne eller bli i kanalene mellom øyene. ”Det er bare å ta frem kartet og forsøke å holde styr på hvor man er,” sa Magne. Og det skulle vise seg ikke bare enkelt når man sitter nede i en kajakk og fullstendig mangler oversikten.

Første dagen var det meldt 17 m/s, og vi var spente på om vi ville finne le inne blant øyene. Martin og jeg var ute på en rekognoseringstur mens de elevene spiste frokost, og hadde i løpet av et kvarter kjørt på de veiene som var å kjøre på. Vi fant et lite sund hvor vannet var forholdsvis rolig, skjønt helt vindstille ble det jo ikke. Vi var nødt til å padle på og holde kajakken opp mot vinden for å ikke bli blåst baklengs enkelte steder. Snøen på land var sånn sett en god påminnelse om at temperaturen i vannet var noe kaldere enn inne i bassenget. Ull fra topp til tå, gjerne flere lag, padlebukser og –anorakker, våtsko med plass til ullsokker og pogies (etter hvert ble jeg venner med disse padleluffene jeg også).

Fordelen med å være to veiledere på tur er at man har muligheten til å være to steder på én gang. Når en av elevene tar seg en svømmetur på starten av dagen kan den ene av oss (det vil si hun med minibussførerkort) kjøre tilbake for en varm dusj og skifting, mens den andre drar ut med resten av gjengen for å sette garn så lenge. Avstandene er som sagt små på øyene, og det tok ikke lang tid før vi var tilbake igjen. At det er store forskjeller mellom flo og fjære (i hvert fall så store at de er av betydning) fikk vi en tydelig påminnelse om da vi hentet garnene rett før sengetid. Men vi hadde jo et par dager til på oss.

Vinden minket noe utover i uka, og neste dag satte vi av hele dagen til en lengre padletur. Matpakke, termos og ekstra skift ble pakket i pakkposene. Vi fikk etter hvert teken på organiseringen ved sjøsetting, og det tok kortere og kortere tid fra kajakkene var på hengeren til vi satt padleklare på vannet. Noen av kanalene (eller valene som det heter) er kun padlebare når det er flo. Der fant vi ofte ly for vinden og passet på å komme dit når vannet var på vei opp. Vannet er utrolig klart, ofte med en turkisblå gjennomsiktighet som kan forlede deg til å tro at du befinner deg i varmere strøk. Et blikk på snøen rundt fikk deg på andre tanker, men så er jo snø heldigvis også noe av det morsomste som finnes. Pausene ble derfor utnyttet til snøleik, det ble til og med bygget snømenn ute på noen av de små holmene.

Siste dagen på tur hentet vi garnene tidlig om morgenen. Vi lurte litt på om det i det hele tatt var noen fisk inne mellom øyene. Det viste seg å være i hvert fall én. En enslig sei (og et par kråkeboller og en sjøstjerne) hadde satt seg fast i garnet vårt. Det var nok til en smakebit til hver av oss. (Vi er ikke storforlangende). Vår smakebit av Sleneset ga også mersmak. Dessuten er det jo noen tusen andre øyer på Helgelandskysten som venter på besøk.