Fra båltur til juletur!

Utfordringene som friluftslivsveileder kommer ikke nødvendigvis der en skulle tro. Det trenger ikke være logistikken på de lange turene, vanskelig orientering i ulendt terreng eller håndtering av småskader på tur. Det er like vanskelig å si til elevene at den turen vi egentlig skulle på ikke blir, men at vi har en plan B om de er klar for en utfordring. Og da er det ikke snakk om en fysisk oppgave!

”Jeg skal gi dere en utfordring av det vanskelige slaget”, begynte jeg. ”Dere skal ta de forestillingene dere hadde om den turen vi skal på, de forventningene dere hadde, pakke de sammen og legge de på is til over nyttår. Så skal dere møte med et åpent sinn det den turen vi nå skal på byr dere i stedet!”

”Dette har vært en helt merkelig høst!”, har jeg sagt mange ganger de siste månedene. Uten at jeg egentlig har mer enn én annen høst å sammenligne med her i Mosjøen, men den var til gjengjeld helt annerledes. Minus 20, helt tørt og ganske så vindstille. I år har det derimot regnet og blåst så mye at vi fortsatt ikke har kunnet sette opp presenningen over stativet på Anastasia. Mange uker med regn og vind i den mørkeste tida medfører også en del utfordringer som friluftslivsveileder. Etter en litt mer stille periode var elevene nemlig klare for å komme på tur igjen. Og i siste undervisningsuke før jul stod det ”Båltur” på planen.

Dette kom av at vi i fjor på samme tid, mer eller mindre spontant, dro på overnattingstur med tilhørende bålfyring og bålvakt. Det var en suksess! Men da var det altså tørt og kaldt og vindstille. Nå kunne det jo tenkes at det så bedre ut oppe der vi endte opp med å ha leir sist år. Væromslaget kom jo bare for to dager siden. Derfor tilbragte Martin, Aurora og jeg tre timer en formiddag delvis skliende på is, delvis vassende i råtten snø for å komme oss opp til bålplassen for å sjekke ut forholdene. Vi kunne raskt konkludere med at selv om vi befant oss i skogen ville ikke dette utgjøre en hyggelig avslutning på halvåret. Én ting er å sove under presenning når det regner, noe annet er det når det regner vannrett og blåser kuling.

Elevene har allerede kjent på dette med å være våte og kalde, sultne og slitne (og det kommer de helt sikkert til å gjøre igjen på et aller annet tidspunkt). Det var liten vits i å jage de ut bare fordi det stod på den opprinnelige planen. Det var dessuten helt ok om juleavslutningen ble en hyggelig opplevelse. Målet er jo at de skal synes det er kjekt å være ute.

Jeg håpet i det lengste at været skulle endre seg, men måtte til slutt hive meg rundt og iverksette plan B. Etter en telefonrunde i Vefsn kommune lenger enn den syvende far i huset, fikk jeg da også til slutt lov å låne Skihytta på Andås. Der er det ingen sengeplasser, men det er vedovn og tak over hodet, og det var så å si alt vi trengte. Vi ble enige om å kjøre så langt vi kom opp mot hytta og ha orienterings-dagsopplegg derfra. Da kunne jeg også reise ned og hente de to som hadde kjøkkentjeneste på kvelden. Den berømte bålturen var blitt en juletur.    

Kjøreturen til skihytta var riktignok et kapittel for seg. Da vi endelig hadde funnet riktig vei opp og jeg var riktig så fornøyd med å ha rygget bussen godt på plass opp i traktorveien, så viste det seg da vi begynte å gå at det var blitt anlagt en ny vei, og jeg kunne faktisk ha kjørt hele veien frem. Men så har det jo definitivt sin sjarm å måtte gå litt for å komme til en hytte også.

Stein P. Aasheim fortalte, sist vi møttes, at det hendte jo faktisk da døtrene hans var mindre at de stilte spørsmålstegn ved om det var mulighet for noe annet en søndag enn tur? Problemet var bare at bonusen med tur var jo pannekakene, og jentene konkluderte ganske raskt med at de smakte ikke like godt om man ikke hadde gjort seg fortjent til de. Jeg er derfor også overbevist om at juleavslutningen til Friluftsliv – Into the North ble langt hyggeligere enn om vi hadde blitt på skolen og hatt dagsoppleggene derfra. Det er noe med å komme seg litt bort fra det vante, være en gruppe på tur. Å bruke kvelden sammen rundt en varmekilde. Spille spill, synge sanger, dele historier. Og selv om maten ble laget i vedovnen og ikke på bålet så smakte den helst sikkert bedre enn om den var laget hjemme på kjøkkenet.

Da vi kom frem til skihytta fikk vi besøk!

Stearinlys, parafinlamper og fyr i ovnen gir god stemning.

Spillereglene gjennomgås!

Bakt potet, laks og grønnsaker gikk fint an å lage i ovnen.

"We are family!"

Orientering i regnvær.  Godt vi har en varm hytte!

Vi tar ut kurs.

Og dobbeltsjekker kursen! 

Sikt og gå! 

Det nære friluftslivet

Når du begynner som elev på en folkehøgskole er det ofte første gang du flytter hjemmefra. Det vil si, du flytter til et annet hjem. For det er det som er målet. At elevene på Toppen skal se på folkehøgskolen som hjemmet deres i ett år.  Selvsagt ikke som noe som erstatter «hjem-hjem», men like fullt som et hjem med de pliktene og den tryggheten det medfører. For meg som friluftslivslærer innebærer det i tillegg at jeg prøver å utvide dette andre hjemmet til elevene til også å omfatte det meste av naturen på Helgeland. Jeg ønsker at de skal se variasjonene, årstidene, kontrastene og hva de ulike naturtypene innbyr til av aktiviteter. At de skal få trent opp sansene sine til å oppdage potensialet i en steinheller eller et dødt tre. At de skal bli glad i å være ute i naturen. Men når du er elev på en skole hvor det foregår mye til enhver tid; konserter, teaterforestillinger, turneringer og valgfag, så er det godt å vite at det ikke alltid er nødvendig med en langtur for å få den gode ute-følelsen.

Etter en høst med nettopp mange og lange turer har elevene nå hatt en periode hvor de har vært mye mer hjemme sammen med resten av skolens elever. I mens har Hilde rast fra seg og her på det siste har det endelig kommet et fint lag med snø. Vi kjenner det klø i bein og armer etter å komme oss ut i det hvite.

Heldigvis er det sånn at vi aldri blir for gamle til å leke. Da vi hadde et par timer til rådighet en mandag formiddag tok vi derfor med oss akebrett og bega oss i vei opp til tårnet i Mosjøen. Nede i byen står sola for lavt på himmelen til at den kommer over de bratte fjellene rundt oss, men oppe ved tårnet fikk vi så vidt en solstripe foran oss. Når vi bare har noen få timer med dagslys på denne tiden av året var solstrålene et kjærkomment syn.

Ulike typer akebrett ble testet, og det var ingenting å utsette på farten. De 45 minuttene vi brukte opp ble kraftig redusert på vei ned igjen. «Det er så deilig å ikke ha kontroll», ropte en av elevene. Da er det til gjengjeld deilig for en friluftslivslærer at det er snøfonner på hver side som man kan kjøre inn i når nettopp kontrollen uteblir.

I disse dager hvor folkehelse, nærturer og dørstokkmiler er buzzwords, vil jeg absolutt forfekte at en aketur er en god måte å starte en ny uke på. Motivasjonen for å gå 45 minutter i oppoverbakke stiger ganske kraftig når man får lov til å hyle av skrekkblandet fryd hele veien ned igjen.  

Klar for morgentur til Tårnet!

Fine Vefsnfjorden i vinterlys!

Toppen!

Klare for nedkjøringen!

Full fart!

Full fart ut i snøfonna.

Litt dytting på veien.

Sol!!!

Vi nyter det!