Første halvår på Helgeland

For omtrent et år siden var pulken, hodelykta og jeg på treningstur i Svartholtet. Denne jula er det Aurora og jeg som har vært på ettermiddagsturer mens sola allerede har begynt sin retur for dagen. Turene har stort sett innehold trening på kommandoer, x antall lag med ullklær, en pose hundegodt og en stor porsjon tålmodighet. Juleferien går fort, og om ikke så lenge skal jeg sette meg på toget nordover igjen. Vanligvis pleier jeg å gjøre opp status for meg selv rundt bursdagstider. Men bursdagen min i år kom og gikk midt i den travleste turtiden. Elevene, Martin og jeg befant oss på kanotur langt utenfor dekning mens tallet ble skiftet ut. Jeg har ikke tenkt å slenge meg med på bølgen av kåringer som ”beste øyeblikk 2012” eller ”råeste naturopplevelser 2012”, men jeg vil likevel driste meg til en liten oppsummering av mitt første halvår på Helgeland.

Aurora og Lise på tur i Svartholtet

Et folkehøgskoleår er noe komprimert i forhold til et vanlig skoleår, for ikke å snakke om et kalenderår. Og i og med at mørket og kulda kommer fort nordpå er ikke barmarksesongen så altfor lang. Vi hadde omtrent en måned på oss før det var høstferie og det potensielt kunne komme snø.

Jeg hadde lest og hørt om Okstindene, Nord Norges tak. Et breområde som fagmiljøet mener det er stor sannsynlighet for at ikke har smeltet vekk etter forrige istid. Disse spisse tindene og dette brelandskapet ville jeg oppleve på nært hold. Hit gikk derfor første turen med elevene, og vi hadde omtrent en og en halv dag der oppe før vinteren innhentet oss på 800 meters høyde.

Vel nede i lavlandet var jeg på jakt etter padlevennlige vann og elver. I og med at hele Vefsnaregionen med tilhørende vann hadde blitt rotenonbehandlet tidligere i høst fikk vi streng beskjed på å holde oss langt vekk derfra. Jeg reiste derfor sørover på jakt etter nye områder. Vi endte opp på Mellingsvatnet, langt vekk fra allfarvei og helt stille. Et nydelig område. Siste dagen prøvde vi oss på Namsen. Og i øvre del av elva stiftet vi nærmere bekjentskap med et utall steiner. Etter noen bæringer, en veltet matgryte og en siste halvtime med hodelyktpadling kom vi endelig frem til Namsskogan.

Klar for kanoredningsøvelse på Mellingsvatnet

Elevene hadde ytret ønske om en topptur, og i vest stod søstrene og ventet. Vi besøkte den nordligste, Botnkrona, og dro dagen etter ut for å hilse på Dønnamannen. Men han var i dårlig humør med mørke skyer rundt nesen, så det ble med en leir ved foten i stedet.

Den lange høstturen vår gikk til Lomsdal og Visten Nasjonalpark. Vi skulle bruke de to første dagene på å hjelpe til med opprydding og tilrettelegging. Blant annet skulle vi kveile gammel telefonstreng som hadde falt ned etter at Televerket løp fra det hele på 70 tallet. Etter en praktisk innføring i friluftslivsforvaltningen gjenstod en tre dagers vandretur på tvers gjennom nasjonalparken tilbake til Mosjøen. Lomsdal og Visten er en forholdsvis uberørt nasjonalpark uten nevneverdig grad av varder, merking og hytter. Vi møtte ingen mennesker, men i stedet en flokk fjellryper og 4 elger. Gjett om sørvestlendingen vår var fornøyd!

Innføring i friluftslivsforvaltning

Så kom snøen, og en stund var det aking og ski. Så forsvant snøen igjen, og vi gikk over til førstehjelp og ulykkeshåndtering, håndverk, friluftslivsfilosofi og ekspedisjonsseminar. Og plutselig var det jul. Elevene skulle hjem på juleferie, men trøstet seg med at denne gang var det andre gang de reiste hjem. Det var ikke like skummelt å forlate Toppen nå som til høstferien. Jeg trøster meg med at de forsikret oss om at det tar bare to dager, så vil de gjerne tilbake og at juleferien skal være over! 

Min julegave til elevene var en ferdig tilrettelagt natt i lavo med tilhørende mat, drikke og selvfølgelig høytlesning. 

En lang Togtur og Barndommens Skispor

Klokka 15.30 slukket og låste vi døra til leiligheten og begynte på første etappe sørover. Med sekk på ryggen, sekk på magen, en felles skipose, en ekstra bag og en hund var vi nok litt av et syn der vi vandret de 3 km ned til togstasjonen. Planen var at Aurora skulle få gå litt før den lange reisen, men jeg tror nok Martin og jeg var de som var mest slitne da vi endelig kunne sette fra oss bagasjen. Det er ikke første gang vi bærer oss i hjel, og hver gang spør vi hverandre hvorfor vi ikke bare gjør som andre normale folk og tar en taxi?

Klokka var halv seks neste morgen da toget rullet inn på Hamar stasjon. Martin hjalp meg med å kaste av store deler av bagasjen vår og så stod vi der, Aurora og jeg, litt forvirra begge to, og så på at toget rulla videre mot Gardermoen med Martin. Vi hadde igjen en liten kjøretur før vi var fremme i Elverum, og på veiene var det allerede det tradisjonelle jule-snø-kaoset.

Men selv om det ikke er særlig festlig å kjøre når snøen laver, så har jo nettopp snø vært mangelvare i Mosjøen. Både Aurora og jeg var henrykte! Et par timers hvile, og vi var klare for å innta Svartholtet og nysnøen. I Svartholtet ligger Knerten-skogen, men det er det bare mamma og jeg (samt noen få innvidde) som vet. Da jeg var liten bodde alle søsknene til Knerten her. Aurora syntes det var over måtelig mye spennende å snuse på her, og jeg tror kanskje noen fra Knerten-familien ble tygd litt på også.

Aurora vil helst ha snø! 

Det er noe eget med å komme ”hjem”. Og kanskje spesielt med å komme hjem til jul. Skjønt, våre elever begynte bemerkelsesverdig raskt å kalle folkehøgskolen for sitt hjem. Vi hadde derfor en diskusjon her om dagen på hva ”hjem” egentlig er. Jeg er nok litt yrkesskadet og har mange ganger kalt hotellet jeg bodde på for ”hjem” der og da. Og det sier seg kanskje selv at når en har flytta minst 13 ganger på 8 år så blir ”hjem” en noe upresis betegnelse.

I stedet tror jeg at jeg vil skille mellom barndomshjem og hjem. Den følelsen når du kjører over Glomma og vet at du snart er hjemme. Den følelsen når du kan spenne på deg skiene på gårdsplassen og labbe av gårde i velkjent skog. Den følelsen kommer visst bare når jeg skal hjem dit jeg har tilbrakt de fleste av mine år (ennå). Men jeg er ikke så sikker på om det hadde vært sånn for meg om det ikke var for at jeg reiste vekk igjen også.

På tur i Knerten-skogen.

I-planen: skøyteprinsesser og bålvoktere

Jeg er forholdvis god på å planlegge. Så god at mange mener at det å planlegge og organisere er noe av det jeg er best på (uten at dette nødvendigvis alltid er en fordel). Det er derimot ikke så ofte at planene mine går helt etter planen. Det hender jo en gang i mellom, men det er vel kanskje heller regelen enn unntaket. Heldigvis blir aktivitetene jeg hadde planlagt som regel like bra selv om jeg det ikke går helt som jeg hadde tenkt, men tvert imot krever litt improvisasjon underveis. Kanskje til og med bedre.

For å få jobben på Vefsn Folkehøgskolen ble jeg (blant annet) nødt til å lage en årsplan for friluftslivslinja. For den siste skoleuka i desember satte jeg opp skileik og førjulstur i vinterskogen. Planen ble laget innimellom innspurten på masteroppgaven rundt påsketider, og jeg befant meg i Bø i Telemark. For meg virket det som et fornuftig årshjul. Det er bare det at her i Mosjøen kom snøen i oktober i stedet for i desember. Det innebar at grotteturen jeg hadde planlagt i oktober måtte utsettes til våren, og i stedet ble det ski- og aketur. To måneder senere er snøen borte, og vi har i stedet hatt intens kulde uten noen form for nedbør de siste ukene. Det blir med andre ord ingen skileik før jul. Så hva gjør vi?

Skøytetur på Fustvatnet

Joda, med 40 cm stålis på både vann og elv er det bare å finne frem skøytene. Sist jeg hadde på skøyter hadde jeg med meg en gruppe barn fra et asylmottak. De minste ble satt til å dytte bruskasser rundt på skøytebanen i Frognerparken, og jeg var strålende fornøyd med de litt større jentene som fort fant teknikken og balansen. Et isdekket Fustvatn i Nordland er noe mer storslagent enn Frognerparken, jeg må innrømme det. Med et areal på nesten 11 kvadratkilometer, og fjell og åser på alle kanter føles det som om en bare kan gå og gå. Ut i Fustvatnet renner også Herringelva, og denne dro Martin og jeg tilbake for å utforske sammen med noen kollegaer. I følge idrettslæreren på folkehøgskolen er 20 år siden man sist kunne gå oppover elva på skøyter. Vi kjempet oss fem kilometer oppover i motvind, men nøt hvert et skøytetak. Desto raskere gikk de fem kilometerne tilbake.

Hva folkehøgskolelærere gjør når de har fri!  

Se filmen Martin har laget fra vår skøytetur opp Herringelva på: http://www.youtube.com/watch?v=jrbHCADy6eo

Dagene er korte her i nord. Det gjelder å utnytte det lyset vi har, og det bør helst skje utendørs. Derfor holdt jeg fast på min plan om en førjulsovernattingstur. Og den ble i vinterskogen, men i en vinterskog uten særlig mye snø. Det ble derfor en fottur fremfor en skitur. Vi rakk frem akkurat i tide til å få spent opp gapahukene (presenningene) våre, og pekt oss ut de døde trærne vi trengte til nyingen vår. Så kom mørket. Og det skulle gå nesten 19 timer før det igjen ble litt dagslys for oss. 

Elevene bestemte seg for at de ville ha bålvakt gjennom natten og fordelte timene mellom seg. Det er noe eget med å sitte et par timer alene med bålet mens resten av gruppen sover rundt omkring. En rekker å tenke tankene ferdig. Eller som en av elevene selv formulerte det: ”plutselig har du sittet der i halvannen time og egentlig ikke tenkt på noen ting.” Førjulstid er både en koselig og travel tid, selv på en folkehøgskole. Derfor er det ekstra deilig å rømme ut i skogen. Til bålet, stjernene og en slags tidløshet. Latteren sitter løst rundt bålet, og samtidig er det ett av de få stedene mennesker fortsatt kan sitte sammen i stillhet uten at det blir en kleint. Jeg tror alle har godt av litt ”båltranse” innimellom!

Det er vanskelig å ikke la seg fasinere av bål! 

Vi som husker OL i 1994!

Jeg har alltid vært yngst. Til tross for at jeg er storesøster er jeg veldig ofte yngst (og blir også tatt for å være yngre enn min lillesøster til tider).  I dansemiljøet i sin tid var mine venner eldre enn meg, i SAS var det liten tvil om at jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig. Jeg var som regel nederst i hierarkiet ombord. Og nå, på Toppen, er jeg igjen yngst blant personalet. Faktisk har ganske mange jobbet her omtrent like lenge som jeg har levd. Det er derfor heller ikke så fryktelig mange år som skiller elevene og meg. De første dagene ble jeg også spurt gjentatte ganger hvilken linje jeg skulle gå på i år.

Men det går en viktig skillelinje mellom meg og de fleste elevene. Jeg husker nemlig OL på Lillehammer i 1994. Jeg var der selv. Jeg kjente ei som bar flagg under åpningsseremonien, jeg husker dramaet mellom Nancy Kerrigan og Tonya Harding og jeg kan assosiere meg med den magiske folketemningen som har blitt kjennetegnet for vinterlekene i Norge. Mine elever var ett-to år under OL på Lillehammer. De har ingen forutsetninger for å skulle huske dette. For de kunne det like gjerne vært OL i 52 det er snakk om. Og det var da jeg innså at jeg tross alt er noen år eldre.

Da jeg var fem år fikk jeg en walkman av pappaen min. Jeg har den fortsatt og jeg tror til og med den virker. Hvor suksessfullt det var med to småjenter bak i bilen som hørte på hver sin kassett på hver sin walkman, og dertil sang på hver sine sanger, høyt, kan vel kanskje diskuteres. Men jeg husker kassettenes tidsalder. Og hver advent hører jeg på julekalender som en venninne har spilt inn ved å sette to kassettspillere mot hverandre og spille av via høytalere. Det er vel neppe slik de foregår i studioene til Lyd Lys Scene på Toppen!

Da jeg var 19 år, det vil si omtrent like gammel som elevene våre er nå, reiste jeg et halvt år til Latin Amerika uten mobil. All korrespondanse hjem til Norge foregikk når jeg bestemte meg for å oppsøke en internettcafé. I dag er dette nærmest et utenkelig scenario. På vei hjem til Norge stoppet jeg en uke i New York, og fikk besøk av en kompis fra Norge. Vi besøkte et ”Open air museum” på Staten Island, hvor blant annet en treskjærer holdt til. Han holdt opp en klesklype av den gamle sorten og spurte om vi visste hva dette var. Det gjorde vi jo. Det var ingen selvfølge, kunne han fortelle. I dag er det svært få barn i New York som vet hva en ”clothespin” er, fordi alle familier bruker tørketromler.

Mine elever vet nok hva en klesklype brukes til. Men mye praktisk kunnskap står i ferd med å gå tapt om vi ikke passer på. Den teknologiske utviklingen går så raskt at jeg også hoppet over minidiscen og gikk rett fra discman til mp3 spiller. Jeg håper det er en fordel at friluftslivselevene må være på tur med en som bare er ti år eldre enn de selv, men som av og til oppfører seg om hun er 80 når hun holder på sine danske ”old school” uttrykk, drikker portvin og sverger til stoffservietter. Jeg håper min forkjærlighet for å lære av andre (eldre generasjoner) vil smitte over på elevene på Toppen.   

Jeg kunne sannsynligvis løpt ut på banen under elevenes innebandyturnering forrige uke, og ingen ville trodd noe annet enn at jeg var en del av Vefsn Folkehøgskole sitt jentelag. Men jeg har tross alt en Walkman, jeg har reist et halvt år uten telefon, jeg vet hva en clothespin er og sist, men ikke minst, jeg husker OL på Lillehammer i 1994! 

Nyt livet, uansett alder!