Noget om helte

På ungdomsskolen hadde de fleste jentene i klassen skoledagbøker. Mine er fylt med lange hilsener og sitater fra venninner. Men skoledagbøkene inneholdt også ”vennesider” hvor en skulle fylle ut informasjon om seg selv. Én av linjene var som regel viet til ”mitt største forbilde”.

Den gang bladde jeg ofte for å se hvem de andre jentene hadde skrevet. Jeg tenkte at jeg også burde ha noen idoler å se opp til. Jeg leste jo de samme ungdomsbladene, hørte på den samme musikken (selv om jeg i dag er sjeleglad for at pappa holdt fast på at vi også skulle høre 60- og 70 talls musikk) og klipte ut de samme plakatene av de samme ungdomsstjernene. Men plakatene ble aldri hengt opp. I stedet var det plakater fra India, Malaysia og andre reisemål som fylte veggene på rommet mitt. Jeg klarte aldri helt å identifisere meg nok med noen av popikonene eller idrettsstjernene til at de fikk idolstatus hos meg.

Denne uken har elevene og jeg vært på seminar på Nesna med Stein P. Aasheim. Stein P. regnes for én av de ”største” nålevende eventyrere i Norge. Hans foredrag om sine ekspedisjoner over hele verden vekker opplevelseslysten, ikke bare hos friluftsfolk. Men som han selv påpeker er det hard konkurranse i ”eventyrerbransjen” i dag. Det er mange som vil leve av å gjøre det de har lyst til og deretter holde foredrag om det (det gjelder for så vidt ikke bare innenfor friluftsliv). Det meste er gjort, deretter er det gjort på en mer krevende måte eller via en vanskeligere rute, deretter igjen med en minimering av utstyr. Og nå, som Stein P. selv påpekte har vi kommet dit at det handler om å være de første til å repetere det de første gjorde første gang (som å gå i Amundsens fotspor nøyaktig 100 år etter).

Seminar på Nesna med Stein P. 

 Med alle disse eventyrerne burde jeg ha nok av friluftslivsidoler å velge imellom.

Men blir jeg bedt om å oppgi hvem jeg ser som mitt største forbilde sliter jeg fortsatt. Jeg har mange inspirasjonskilder, mange jeg beundrer og har respekt for. Men kanskje er det med forbilder som med det å være friluftslivsveileder? Til tross for at jeg er ferdig med studiene føler jeg ikke at jeg er ferdig ”dannet”, for å si det med folkehøgskolespråket. Jeg ser fortsatt nye veilederstiler som inspirerer meg, nye måter å opptre på, ferdigheter, kunnskaper og holdninger som er ønskverdige. Jeg plukker litt her og litt der hos forskjellige personer, og forsøker ut fra dette å sette sammen min egen veilederstil. Sånn er det kanskje med forbilder også?

Arne Næss påpekte i sin tid at vi skal ikke spørre: ”Hva vil du bli?”, men ”Hvem vil du være?”. Spørsmålet er sannsynligvis aktuelt gjennom hele livet, men jeg tenker i sær på folkehøgskoleelevene mine. De som vi forsøker å utruste så godt vi kan til de skal forlate deres trygge boble her på Toppen. De som skal fortsette å bryte barrierer, fortsette å strekke seg. Jeg håper de finner sine inspirasjonskilder, noen som får de til å se muligheter, som får de til å våge. For det er kanskje den viktigste oppgaven forbildene har; å inspirere til å drømme, og til å våge å følge drømmene.

Den gang jeg var eventyrer på "ekspedisjon" opp Kilimanjaro.

Statoil støtter morgendagens helter. Og de er så absolutt viktige, det være seg superhelter eller hverdagshelter. Men selv om vi skal fortsette å inspirere ungdommer og elever til å gå nye løyper, er det vel så viktig å vite noe om de som har tråkket sporene før oss. Jonas Gahr Støre formulerte det slik under åpningen av Nansen/Amundsen året i fjor: ” Vissheten om at økt innsikt for noen gir mer kunnskap for alle; vissheten om at oppdagelser gjort av noen få øker erfaringsgrunnlaget for flere.”

Jeg er sterkt redd for at jeg fortsatt bare vil finne tvetydige heltefigurer og ingen rene idoler. Men på sett og vis er disse tvetydige heltefigurene også en type forbilder. Gjennom å vise frem nyansene ved det å være menneske skaper de gjenkjennelighet for mange (på godt og vondt). Og ofte er det slik at nyansene trer tydeligere frem i pressede situasjoner, som ute i naturen. De beste eventyrere/foredragsholdere evner både å vekke eventyrlysten hos andre, samtidig som de krydrer sine opplevelser med livsfilosofi og menneskelige erfaringer som mange kan kjenne seg igjen i.