Vi som husker OL i 1994!

Jeg har alltid vært yngst. Til tross for at jeg er storesøster er jeg veldig ofte yngst (og blir også tatt for å være yngre enn min lillesøster til tider).  I dansemiljøet i sin tid var mine venner eldre enn meg, i SAS var det liten tvil om at jeg dro ned gjennomsnittsalderen ganske kraftig. Jeg var som regel nederst i hierarkiet ombord. Og nå, på Toppen, er jeg igjen yngst blant personalet. Faktisk har ganske mange jobbet her omtrent like lenge som jeg har levd. Det er derfor heller ikke så fryktelig mange år som skiller elevene og meg. De første dagene ble jeg også spurt gjentatte ganger hvilken linje jeg skulle gå på i år.

Men det går en viktig skillelinje mellom meg og de fleste elevene. Jeg husker nemlig OL på Lillehammer i 1994. Jeg var der selv. Jeg kjente ei som bar flagg under åpningsseremonien, jeg husker dramaet mellom Nancy Kerrigan og Tonya Harding og jeg kan assosiere meg med den magiske folketemningen som har blitt kjennetegnet for vinterlekene i Norge. Mine elever var ett-to år under OL på Lillehammer. De har ingen forutsetninger for å skulle huske dette. For de kunne det like gjerne vært OL i 52 det er snakk om. Og det var da jeg innså at jeg tross alt er noen år eldre.

Da jeg var fem år fikk jeg en walkman av pappaen min. Jeg har den fortsatt og jeg tror til og med den virker. Hvor suksessfullt det var med to småjenter bak i bilen som hørte på hver sin kassett på hver sin walkman, og dertil sang på hver sine sanger, høyt, kan vel kanskje diskuteres. Men jeg husker kassettenes tidsalder. Og hver advent hører jeg på julekalender som en venninne har spilt inn ved å sette to kassettspillere mot hverandre og spille av via høytalere. Det er vel neppe slik de foregår i studioene til Lyd Lys Scene på Toppen!

Da jeg var 19 år, det vil si omtrent like gammel som elevene våre er nå, reiste jeg et halvt år til Latin Amerika uten mobil. All korrespondanse hjem til Norge foregikk når jeg bestemte meg for å oppsøke en internettcafé. I dag er dette nærmest et utenkelig scenario. På vei hjem til Norge stoppet jeg en uke i New York, og fikk besøk av en kompis fra Norge. Vi besøkte et ”Open air museum” på Staten Island, hvor blant annet en treskjærer holdt til. Han holdt opp en klesklype av den gamle sorten og spurte om vi visste hva dette var. Det gjorde vi jo. Det var ingen selvfølge, kunne han fortelle. I dag er det svært få barn i New York som vet hva en ”clothespin” er, fordi alle familier bruker tørketromler.

Mine elever vet nok hva en klesklype brukes til. Men mye praktisk kunnskap står i ferd med å gå tapt om vi ikke passer på. Den teknologiske utviklingen går så raskt at jeg også hoppet over minidiscen og gikk rett fra discman til mp3 spiller. Jeg håper det er en fordel at friluftslivselevene må være på tur med en som bare er ti år eldre enn de selv, men som av og til oppfører seg om hun er 80 når hun holder på sine danske ”old school” uttrykk, drikker portvin og sverger til stoffservietter. Jeg håper min forkjærlighet for å lære av andre (eldre generasjoner) vil smitte over på elevene på Toppen.   

Jeg kunne sannsynligvis løpt ut på banen under elevenes innebandyturnering forrige uke, og ingen ville trodd noe annet enn at jeg var en del av Vefsn Folkehøgskole sitt jentelag. Men jeg har tross alt en Walkman, jeg har reist et halvt år uten telefon, jeg vet hva en clothespin er og sist, men ikke minst, jeg husker OL på Lillehammer i 1994! 

Nyt livet, uansett alder!