Fra båltur til juletur!

Utfordringene som friluftslivsveileder kommer ikke nødvendigvis der en skulle tro. Det trenger ikke være logistikken på de lange turene, vanskelig orientering i ulendt terreng eller håndtering av småskader på tur. Det er like vanskelig å si til elevene at den turen vi egentlig skulle på ikke blir, men at vi har en plan B om de er klar for en utfordring. Og da er det ikke snakk om en fysisk oppgave!

”Jeg skal gi dere en utfordring av det vanskelige slaget”, begynte jeg. ”Dere skal ta de forestillingene dere hadde om den turen vi skal på, de forventningene dere hadde, pakke de sammen og legge de på is til over nyttår. Så skal dere møte med et åpent sinn det den turen vi nå skal på byr dere i stedet!”

”Dette har vært en helt merkelig høst!”, har jeg sagt mange ganger de siste månedene. Uten at jeg egentlig har mer enn én annen høst å sammenligne med her i Mosjøen, men den var til gjengjeld helt annerledes. Minus 20, helt tørt og ganske så vindstille. I år har det derimot regnet og blåst så mye at vi fortsatt ikke har kunnet sette opp presenningen over stativet på Anastasia. Mange uker med regn og vind i den mørkeste tida medfører også en del utfordringer som friluftslivsveileder. Etter en litt mer stille periode var elevene nemlig klare for å komme på tur igjen. Og i siste undervisningsuke før jul stod det ”Båltur” på planen.

Dette kom av at vi i fjor på samme tid, mer eller mindre spontant, dro på overnattingstur med tilhørende bålfyring og bålvakt. Det var en suksess! Men da var det altså tørt og kaldt og vindstille. Nå kunne det jo tenkes at det så bedre ut oppe der vi endte opp med å ha leir sist år. Væromslaget kom jo bare for to dager siden. Derfor tilbragte Martin, Aurora og jeg tre timer en formiddag delvis skliende på is, delvis vassende i råtten snø for å komme oss opp til bålplassen for å sjekke ut forholdene. Vi kunne raskt konkludere med at selv om vi befant oss i skogen ville ikke dette utgjøre en hyggelig avslutning på halvåret. Én ting er å sove under presenning når det regner, noe annet er det når det regner vannrett og blåser kuling.

Elevene har allerede kjent på dette med å være våte og kalde, sultne og slitne (og det kommer de helt sikkert til å gjøre igjen på et aller annet tidspunkt). Det var liten vits i å jage de ut bare fordi det stod på den opprinnelige planen. Det var dessuten helt ok om juleavslutningen ble en hyggelig opplevelse. Målet er jo at de skal synes det er kjekt å være ute.

Jeg håpet i det lengste at været skulle endre seg, men måtte til slutt hive meg rundt og iverksette plan B. Etter en telefonrunde i Vefsn kommune lenger enn den syvende far i huset, fikk jeg da også til slutt lov å låne Skihytta på Andås. Der er det ingen sengeplasser, men det er vedovn og tak over hodet, og det var så å si alt vi trengte. Vi ble enige om å kjøre så langt vi kom opp mot hytta og ha orienterings-dagsopplegg derfra. Da kunne jeg også reise ned og hente de to som hadde kjøkkentjeneste på kvelden. Den berømte bålturen var blitt en juletur.    

Kjøreturen til skihytta var riktignok et kapittel for seg. Da vi endelig hadde funnet riktig vei opp og jeg var riktig så fornøyd med å ha rygget bussen godt på plass opp i traktorveien, så viste det seg da vi begynte å gå at det var blitt anlagt en ny vei, og jeg kunne faktisk ha kjørt hele veien frem. Men så har det jo definitivt sin sjarm å måtte gå litt for å komme til en hytte også.

Stein P. Aasheim fortalte, sist vi møttes, at det hendte jo faktisk da døtrene hans var mindre at de stilte spørsmålstegn ved om det var mulighet for noe annet en søndag enn tur? Problemet var bare at bonusen med tur var jo pannekakene, og jentene konkluderte ganske raskt med at de smakte ikke like godt om man ikke hadde gjort seg fortjent til de. Jeg er derfor også overbevist om at juleavslutningen til Friluftsliv – Into the North ble langt hyggeligere enn om vi hadde blitt på skolen og hatt dagsoppleggene derfra. Det er noe med å komme seg litt bort fra det vante, være en gruppe på tur. Å bruke kvelden sammen rundt en varmekilde. Spille spill, synge sanger, dele historier. Og selv om maten ble laget i vedovnen og ikke på bålet så smakte den helst sikkert bedre enn om den var laget hjemme på kjøkkenet.

Da vi kom frem til skihytta fikk vi besøk!

Stearinlys, parafinlamper og fyr i ovnen gir god stemning.

Spillereglene gjennomgås!

Bakt potet, laks og grønnsaker gikk fint an å lage i ovnen.

"We are family!"

Orientering i regnvær.  Godt vi har en varm hytte!

Vi tar ut kurs.

Og dobbeltsjekker kursen! 

Sikt og gå! 

Det nære friluftslivet

Når du begynner som elev på en folkehøgskole er det ofte første gang du flytter hjemmefra. Det vil si, du flytter til et annet hjem. For det er det som er målet. At elevene på Toppen skal se på folkehøgskolen som hjemmet deres i ett år.  Selvsagt ikke som noe som erstatter «hjem-hjem», men like fullt som et hjem med de pliktene og den tryggheten det medfører. For meg som friluftslivslærer innebærer det i tillegg at jeg prøver å utvide dette andre hjemmet til elevene til også å omfatte det meste av naturen på Helgeland. Jeg ønsker at de skal se variasjonene, årstidene, kontrastene og hva de ulike naturtypene innbyr til av aktiviteter. At de skal få trent opp sansene sine til å oppdage potensialet i en steinheller eller et dødt tre. At de skal bli glad i å være ute i naturen. Men når du er elev på en skole hvor det foregår mye til enhver tid; konserter, teaterforestillinger, turneringer og valgfag, så er det godt å vite at det ikke alltid er nødvendig med en langtur for å få den gode ute-følelsen.

Etter en høst med nettopp mange og lange turer har elevene nå hatt en periode hvor de har vært mye mer hjemme sammen med resten av skolens elever. I mens har Hilde rast fra seg og her på det siste har det endelig kommet et fint lag med snø. Vi kjenner det klø i bein og armer etter å komme oss ut i det hvite.

Heldigvis er det sånn at vi aldri blir for gamle til å leke. Da vi hadde et par timer til rådighet en mandag formiddag tok vi derfor med oss akebrett og bega oss i vei opp til tårnet i Mosjøen. Nede i byen står sola for lavt på himmelen til at den kommer over de bratte fjellene rundt oss, men oppe ved tårnet fikk vi så vidt en solstripe foran oss. Når vi bare har noen få timer med dagslys på denne tiden av året var solstrålene et kjærkomment syn.

Ulike typer akebrett ble testet, og det var ingenting å utsette på farten. De 45 minuttene vi brukte opp ble kraftig redusert på vei ned igjen. «Det er så deilig å ikke ha kontroll», ropte en av elevene. Da er det til gjengjeld deilig for en friluftslivslærer at det er snøfonner på hver side som man kan kjøre inn i når nettopp kontrollen uteblir.

I disse dager hvor folkehelse, nærturer og dørstokkmiler er buzzwords, vil jeg absolutt forfekte at en aketur er en god måte å starte en ny uke på. Motivasjonen for å gå 45 minutter i oppoverbakke stiger ganske kraftig når man får lov til å hyle av skrekkblandet fryd hele veien ned igjen.  

Klar for morgentur til Tårnet!

Fine Vefsnfjorden i vinterlys!

Toppen!

Klare for nedkjøringen!

Full fart!

Full fart ut i snøfonna.

Litt dytting på veien.

Sol!!!

Vi nyter det!

Topptur på De Syv Søstre - en fjelltur med følger

Langs kysten av Helgeland hviler søstrene fra dansen, forsteinet av sola som rant. Den luftigste av de ligger som nummer to fra sør. Kvasstinden med sine 1010 høydemetre. ”Her bør du ha nervene under kontroll” stod det i turbeskrivelsen, og nordveggen går loddrett ned når du først har kommet opp på eggen.

Det var meldt strålende sol, og vi skulle på besøk til søstrene. Selvsagt skulle vi det, sa jeg til meg selv, og forsøkte å ignorere mageknipen som hadde meldt sin ankomst kvelden før. Vi klatret oss oppover og ble belønnet for strevet. Vindstille på toppen og utsikt helt til Svartisen i nord og Torghatten i sør. Vi kom oss ned igjen og tilbake til Toppen, men så kom jeg heller ikke lenger. Det endte med en tur på sykehuset. Først i Mosjøen og deretter med ambulanse til Sandnessjøen. Og der måtte jeg være i to dager. Det var heldigvis ikke blindtarmen, men likevel en betennelse som forårsaket smertene.

Jeg, i likhet med de fleste folkehøgskolelærere, ønsker det  beste for elevene mine. Ja faktisk vil jeg gi de det beste året i deres liv. Forskjellen ligger kanskje i at jeg ikke har vært lenge nok i gamet til å skjønne at det får de sannsynligvis også uten min hjelp. På Toppen handler folkehøgskoleåret om så mye mer enn bare friluftsliv, selv om det jo er det å kunne ta med elevene ut i naturen jeg lever og ånder for. Og når det er som mest hektisk om høsten er det faktisk også en befrielse å kunne dra av sted med vår friluftslivsfamilie. ”Å berre vær i lag igjen”, å dele opplevelsene, utsikten, historiene.

Så derfor strekker jeg meg langt for å innfri forventningene elevene kommer med ved skolestart. Eller, om vi skal omformulere det til flink pike språk, så strekker jeg meg langt for å innfri mine egne forventninger til meg selv i forhold til hva jeg tenker jeg skal oppfylle av elevenes forventninger.

Om et par dager skal magen undersøkes (enda en gang), og så får vi se om det gir noen anvendbare resultater denne gangen. I mellomtiden øver jeg meg på å leve opp til teksten på pannebåndet jeg fikk av noen venninner for en del år siden!

Frosten lå fortsatt på bakken da vi startet toppturen vår!

Kvasstinden (1010 moh) venter! 

Snart kommer vi opp i sola! 

Jentene på tur, med Herøy i bakgrunnen! 

Så begynner den bratteste oppstigningen!

Oppe på eggen er det luftig!

Toppen på toppen! Og her er det vindstille!

Utsikt sørover! 

Utsikt vestover mot Dønna, Lovunden og Træna.

Av og til må man bare G.L.F. Jeg jobber med saken! 

To søringa og en husky i Børgefjell

Da vi oppdaget at vi hadde noe så sjeldent som noen sammenfallende fridager bestemte Martin og jeg at vi skulle reise på novembertur til Børgefjell. Opprinnelig var planen å gå innover til Jengelen, men med all nedbøren som hadde kommet for nylig innså vi at å skulle vade over Storelva ville bli litt i heftigste laget. Vi måtte dessuten belage oss på å starte i mørket mandag kveld, og bestemte oss for at dette skule være en ”kosetur” uten altfor mange kilometer inn til nærmeste hytte. Dermed falt valget på Simkardhytta i den nordvestlige delen av Børgefjell.

Da vi dro hjemmefra var vi fortsatt usikre på om det kom til å bli en tur på beina eller en tur på ski, men jo nærmere målet vi kom, jo mer steg julestemningen. Det lå mer enn nok snø til at vi skulle få starte skisesongen.

Klokka ble sju om kvelden før vi la i vei fra parkeringen. Med hver vår ryggsekk, hodelykter og en ivrig hund. Om vinteren foregår de første kilometerne innover til Simskardet på en traktorvei, og Aurora fikk raskt opp farten. Da vi kom opp til sommerparkeringen måtte vi frem med kart og GPS. Snøen skjulte stien, og det var ingen merking, men med digitale hjelpemidler holdt vi oss sånn omtrentlig på stien likevel. Tidvis var det noe tungt å gå i den bunnløse nysnøen. Vi krysset utallige små bekker som ikke hadde fryst på, etter hvert på mer og mer kunstferdige måter.

Etter et par timer kom vi frem til der hytta skulle være. Til tross for både måneskinn og hodelykter var det ikke mulig å skimte den innimellom trærne, men i følge kart og GPS skulle den altså være der inne et sted. Det gjenstod bare én utfordring; vi måtte over elva. Det burde ikke ha vært noen utfordring. Både på kartet og på GPSen var det merket av en bru. Jeg hadde til og med ringt Statskog på forhånd og forsikra meg om at brua ikke er av sorten som tas inn for vinteren. Neida, brua var der den, var bekreftelsen jeg fikk. Men det var så visst ingen bru der. Vi lette i noen timer litt opp og ned elva for der vi stod. Det tok tid i løssnøen. På kartet er det merket av et vadested litt lenger opp, så vi gikk oppover for å se om det var mulig å komme over der, men det var det ikke. I mørket tok vi ingen sjanser på å begi oss ut på glatte og snødekte steiner i en halvstri elv.

Da klokka hadde passert midnatt bestemte vi oss for å slå opp vindsekken og lage til en provisorisk leir ute (og jeg sendte nok en takk til alt utstyret jeg drar rundt på, selv på korte turer og selv når vi var på vei til en hytte). Da klokka ble fire på natta og det ikke var mulig å finne en stilling som medførte at man unngikk våt snø i ansiktet måtte vi innrømme at vi nok hadde vært en smule slitne da vi laget til leiren. Vi hadde i hvert fall gamblet på at det ikke skulle falle 20 cm nysnø i løpet av noen timer. Aurora syntes nok at hennes første natt under åpen himmel vinterstid var litt i trasigste laget, og kom etter hvert krypende ned til oss. Da jeg våknet lå jeg klemt mellom Martin og snøen fordi Aurora hadde tatt hans plass på liggeunderlaget. Våre kjære dunposer strevde hardt med å ikke klappe sammen fullstendig.

Men alt ser bedre ut i dagslys, og vi fant til og med rester etter en gammel bru. Vi tenkte derfor at enten var den tatt av vannmassene, eller så var den faktisk tatt inn. Den eneste løsningen vi så var å bygge vår egen bru. Så vi slepte nok stokker til at vi kunne komme oss midtveis ut i elva til noen steiner, og derfra kunne vi vade over til andre siden. Etter en stund var både sekker, hund og folk på riktig side av elva. Vel fremme ved Simskardhytta fant vi et skilt hvor det stod ”Ny bru à”!!!

Det var deilig å kunne fyre opp i ovnen og etter hvert tørke utstyr og soveposer. Det ble bare en liten skitur på ettermiddagen, før det begynte å snø igjen. Etter et døgn med litt lite mat og drikke, og litt for lite søvn ble det ikke så altfor sent. Aurora lå riktignok på vakt da det viste seg at det bodde noen mus i hytta. Vi derimot sov 12 timer den natta!

Men eventyret stopper ikke her. Og jeg begynner etter hvert å innse at få av våre turer går helt etter planen. Nå som vi visste hvor brua var gikk turen tilbake til bilen ganske så mye raskere enn turen innover. Da vi hadde begynt kjøreturen hjemover lyste plutselig batterilampa vår (og det fungerte ikke å slå litt på generatoren denne gang). På Trofors møtte vi tilfeldigvis en falckmann som målte batterispenningen vår, og kom til samme konklusjon som oss, generatoren lader ikke. Han trodde likevel vi ville komme oss hele veien til Mosjøen på det som var igjen.

Det gjorde vi ikke… Da det var igjen 20 km sa det stopp, og så satt vi der i en kald bil i noen timer og ventet på nærmeste redningsbil. Med alle trailerne som sklir ut på den her tiden av året tok det litt tid, men etter hvert kom det en falckmann som var like hyggelig og hjelpsom alle de andre falckmennene jeg har møtt (beste abonnementet jeg har tegnet noensinne…). Da han hørte vi hadde vært i Børgefjell, og at vi til og med hadde sovet ute, kom det med et smil: ”Jammen dåkke e jo søringa, dåkke ska ikke vær så tøff!” Kanskje fikk han avkreftet noen av sine fordommer, mens jeg fikk vel kanskje bekreftet noen av mine fordommer om fordommer… At vi allerede drømmer om neste gang vi skal til Børgefjell for å utforske området videre, det er helt sikkert!

På med ski, klar for tur!

På vei innover til Simskardet.

Linser må på og av selv om vi sover ute...

Kaos i campen etter nattens snøfall...

Så fort vi kommer opp og stå igjen blir alt så mye bedre!

Vading siste biten over elva etter at vi hadde bygd "bru" nærmere andre siden!

Martin foreviget bekken utenfor hytta.

Deilig å kunne fyre opp i ovnen!

Snakk om polarhund...

Kaffe og tørre klær!

Klar for en ny dag i nydelige Børgfjell!

Godbiter til hunden.

Vi tok oss tid til litt lek på vei tilbake til bilen!