Naturlig Jobb: To søringa og en husky i Børgefjell

Da vi oppdaget at vi hadde noe så sjeldent som noen sammenfallende fridager bestemte Martin og jeg at vi skulle reise på novembertur til Børgefjell. Opprinnelig var planen å gå innover til Jengelen, men med all nedbøren som hadde kommet for nylig innså vi at å skulle vade over Storelva ville bli litt i heftigste laget. Vi måtte dessuten belage oss på å starte i mørket mandag kveld, og bestemte oss for at dette skule være en ”kosetur” uten altfor mange kilometer inn til nærmeste hytte. Dermed falt valget på Simkardhytta i den nordvestlige delen av Børgefjell.

Da vi dro hjemmefra var vi fortsatt usikre på om det kom til å bli en tur på beina eller en tur på ski, men jo nærmere målet vi kom, jo mer steg julestemningen. Det lå mer enn nok snø til at vi skulle få starte skisesongen.

Klokka ble sju om kvelden før vi la i vei fra parkeringen. Med hver vår ryggsekk, hodelykter og en ivrig hund. Om vinteren foregår de første kilometerne innover til Simskardet på en traktorvei, og Aurora fikk raskt opp farten. Da vi kom opp til sommerparkeringen måtte vi frem med kart og GPS. Snøen skjulte stien, og det var ingen merking, men med digitale hjelpemidler holdt vi oss sånn omtrentlig på stien likevel. Tidvis var det noe tungt å gå i den bunnløse nysnøen. Vi krysset utallige små bekker som ikke hadde fryst på, etter hvert på mer og mer kunstferdige måter.

Etter et par timer kom vi frem til der hytta skulle være. Til tross for både måneskinn og hodelykter var det ikke mulig å skimte den innimellom trærne, men i følge kart og GPS skulle den altså være der inne et sted. Det gjenstod bare én utfordring; vi måtte over elva. Det burde ikke ha vært noen utfordring. Både på kartet og på GPSen var det merket av en bru. Jeg hadde til og med ringt Statskog på forhånd og forsikra meg om at brua ikke er av sorten som tas inn for vinteren. Neida, brua var der den, var bekreftelsen jeg fikk. Men det var så visst ingen bru der. Vi lette i noen timer litt opp og ned elva for der vi stod. Det tok tid i løssnøen. På kartet er det merket av et vadested litt lenger opp, så vi gikk oppover for å se om det var mulig å komme over der, men det var det ikke. I mørket tok vi ingen sjanser på å begi oss ut på glatte og snødekte steiner i en halvstri elv.

Da klokka hadde passert midnatt bestemte vi oss for å slå opp vindsekken og lage til en provisorisk leir ute (og jeg sendte nok en takk til alt utstyret jeg drar rundt på, selv på korte turer og selv når vi var på vei til en hytte). Da klokka ble fire på natta og det ikke var mulig å finne en stilling som medførte at man unngikk våt snø i ansiktet måtte vi innrømme at vi nok hadde vært en smule slitne da vi laget til leiren. Vi hadde i hvert fall gamblet på at det ikke skulle falle 20 cm nysnø i løpet av noen timer. Aurora syntes nok at hennes første natt under åpen himmel vinterstid var litt i trasigste laget, og kom etter hvert krypende ned til oss. Da jeg våknet lå jeg klemt mellom Martin og snøen fordi Aurora hadde tatt hans plass på liggeunderlaget. Våre kjære dunposer strevde hardt med å ikke klappe sammen fullstendig.

Men alt ser bedre ut i dagslys, og vi fant til og med rester etter en gammel bru. Vi tenkte derfor at enten var den tatt av vannmassene, eller så var den faktisk tatt inn. Den eneste løsningen vi så var å bygge vår egen bru. Så vi slepte nok stokker til at vi kunne komme oss midtveis ut i elva til noen steiner, og derfra kunne vi vade over til andre siden. Etter en stund var både sekker, hund og folk på riktig side av elva. Vel fremme ved Simskardhytta fant vi et skilt hvor det stod ”Ny bru à”!!!

Det var deilig å kunne fyre opp i ovnen og etter hvert tørke utstyr og soveposer. Det ble bare en liten skitur på ettermiddagen, før det begynte å snø igjen. Etter et døgn med litt lite mat og drikke, og litt for lite søvn ble det ikke så altfor sent. Aurora lå riktignok på vakt da det viste seg at det bodde noen mus i hytta. Vi derimot sov 12 timer den natta!

Men eventyret stopper ikke her. Og jeg begynner etter hvert å innse at få av våre turer går helt etter planen. Nå som vi visste hvor brua var gikk turen tilbake til bilen ganske så mye raskere enn turen innover. Da vi hadde begynt kjøreturen hjemover lyste plutselig batterilampa vår (og det fungerte ikke å slå litt på generatoren denne gang). På Trofors møtte vi tilfeldigvis en falckmann som målte batterispenningen vår, og kom til samme konklusjon som oss, generatoren lader ikke. Han trodde likevel vi ville komme oss hele veien til Mosjøen på det som var igjen.

Det gjorde vi ikke… Da det var igjen 20 km sa det stopp, og så satt vi der i en kald bil i noen timer og ventet på nærmeste redningsbil. Med alle trailerne som sklir ut på den her tiden av året tok det litt tid, men etter hvert kom det en falckmann som var like hyggelig og hjelpsom alle de andre falckmennene jeg har møtt (beste abonnementet jeg har tegnet noensinne…). Da han hørte vi hadde vært i Børgefjell, og at vi til og med hadde sovet ute, kom det med et smil: ”Jammen dåkke e jo søringa, dåkke ska ikke vær så tøff!” Kanskje fikk han avkreftet noen av sine fordommer, mens jeg fikk vel kanskje bekreftet noen av mine fordommer om fordommer… At vi allerede drømmer om neste gang vi skal til Børgefjell for å utforske området videre, det er helt sikkert!