Naturlig Jobb: Vinteropplag for en Comfortina 32

I disse dager hvor det florerer av «tenk positivt» Pippi-sitater på nettet må jeg faktisk innrømme at jeg er litt nervøs for det ukjente. Langt i fra alt som er ukjent, og kanskje tvert imot ikke det som mange andre ville betegne som skummelt eller grenseoverskridende, men i dette tilfellet først og fremst når det ukjente innebærer å utføre noe du aldri har gjort før, samtidig med at det sitter en mann i en kran og tripper (i den grad menn i kraner tripper) mens han venter på at du skal bli ferdig sånn at dere faktisk kan få den båten på land.

En kan helt sikkert lese mye om ens personlighet og livsinnstilling i slike situasjoner. Per dags dato (det vil si kvelden før båtopptaket) befinner jeg meg fortsatt i en tilstand der «Det har jeg aldri prøvd før, men jeg må jo bare få det til på et aller annet vis» passer langt bedre enn «Det har jeg aldri prøvd før så det tror jeg nok at jeg kan klare». Det er bare det at det helst skal gå bra på første forsøk.

Vi har forberedt det vi kan, tror vi. Seil er tatt ned og hengt til tørk. Kalesjen likeså. Tauverk er tatt ned og erstattet med flaggliner. Puter, bøker, elektrisk utstyr hentet hjem. Motoren vinterkonservert. Vanntankene tømt. Batteriene fulladet. Dieseltanken full. Lillesøster pakket sammen og lagt på land. De elektriske ledningene som går opp igjennom masta demontert. Bommen og rodkicken fjernet. Båtkrybben satt sammen og bukker til masta montert. Jeg har lest hele manualen for rigging og avmasting. Jeg har lest de fleste tråder om avmasting på diverse båtforum og fått forståelsen for at om alt skulle gå galt så blir jeg uansett ikke den første som henger og dingler i mastekranen. Jeg håper bare vi unngår å ødelegge vindinstrumenter og lanterner i samme slengen. Og at ingen får masta i hodet. Hvor galt kan det egentlig gå?

Vår kjære Anastasia skal på land for vinteren. De fleste nordlendinger ryster på hodet av slikt, så heldigvis har vi en rekke gode grunner (les utbedringer som skal foretas til våren). Til forskjell fra fjorårets opphold i Son Marina er ikke Helgelandskysten et sted man står på land med riggen på. Fallvindene fra Øyfjellet er ubehagelige nok for de som ikke rager 16 meter opp i været. Dermed skal altså masta av. For første gang i løpet av den tiden jeg har hatt Anastasia. I morgen.

Slik så det altså ut dagen før dagen. Oppe i mitt hode! Men sånn ble det selvsagt ikke. Kranmannen viste seg å være verdens hyggeligste mann, som tålmodig ventet på at vi fikk løsnet både stag og vant. Masta heiste seg fint opp gjennom både bord og dekk. Den ble til og med hengende ganske så loddrett til å begynne med. Vi berga både rulleforstag og instrumentene i toppen. Anastasia så litt liten og fortapt ut der hun lå på vannet uten mast og seil. Før det så ble hennes tur til å komme på land. Jeg var på sett og vis mindre nervøs for det siste. Det har jeg jo prøvd før.

Så nå står hun altså på land, uten rigg. Godt bardunert med seks tykke stropper som hver og en skal holde hennes vekt alene om det trengs. Jeg håper det skal holde fint gjennom vinterstormene, men kjenner jeg meg selv rett så sover jeg nok ikke supergodt de nettene det hyler som verst rundt hushjørnene på Toppen.