Naturlig Jobb: På langs

”Du vet det går an å gå Reinfjellet på langs også?”. Mannen så ivrig på meg. Her hadde han funnet lyttere som villig søkte hans lokalkunnskap om fjellområdet. ”Jada, jeg er klar over det”, sa jeg. ”Men samboeren min skal på nattevakt, så i dag blir det topptur.” Jeg følte jeg måtte forklare hvorfor vi ”bare” gikk på toppen av Ølløvtuva og ikke videre over resten av fjellpartiet. Det slo meg at det ikke lenger er nok å nå toppen. Du må gjøre noe mer, forsere en travers eller gå noe på langs, kanskje til nød på tvers.

Jeg kjenner det jeg også. En dragning mot de lange turene. Vet det er der jeg finner roen, der friheten er størst. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er de lange turene som rommer de mektigste naturopplevelsene. Så hvorfor er det likevel slik at vi strekker oss mer og mer mot det ekstreme? Er det noe ”naturlig” som ligger i meg, et ønske om å dra det litt lenger for å se om jeg kan? Eller er henger det sammen med nok et forventningspress fra samfunnet rundt meg?

Etter ti dager i Tyrkia landet elevene og jeg på Gardermoen like før påske. Jeg stod overfor ett av livets dilemma. Skulle jeg reise nordover, pakke pulk og telt, tørke mat og plotte inn en langtur på kartet? Eller skulle mann og hund komme sørover og vi kunne ha hytta i Trysil Knuts fjellverden som base for dagsturer?

Jeg veide for og imot. Det var nok av områder i nord jeg kunne tenke meg å utforske. Hva med Sarek, Sulitjelma eller kanskje et gjensyn med Børgefjell? Jeg hadde et ønske om å utnytte fridagene maksimalt (uten at det vel finnes én fasit på hva det vil si), og i tillegg kjente jeg jo et press om å komme hjem og fortelle om nok en langtur. Om å ha gjort det vanskelige med et smil, som Nalle sier.

Det var derfor meningen at jeg skulle ta nattoget nordover mandag. Det var bare det at værmeldingen ble bedre og bedre i sør, mens det lovet dårligere og dårligere for langtur i nord. Dessuten fristet det faktisk med en fast base for en gangs skyld. Å ikke skulle forflytte seg hver dag med full oppakning. Tvilen kom likevel snikende. Er dette bra nok for en friluftslivsveileder? Skal ikke jeg helst ville sove ute og bære så tungt og langt som mulig?

Randulf Valle skriver på lederplass i magasinet friluftsliv: ”Å ligge i lyngen, koke en kjele kaffe på primusen og rusle hjem etterpå, er akkurat like mye friluftsliv som å henge etter lillefingeren i en loddrett fjellvegg” (for de som nå får til det). Folk har likevel til alle tider sett opp til de som har turt mer, presset seg mer, fått til mer. I noen epoker foregikk heltedyrkingen i smug, noen ganger i ærefrykt og andre ganger i åpenlys beundring. Citius, altius, fortius har for lengst sneket seg inn i friluftslivet også. Det blir en utfordring hvis det innebærer en forventning om at dette er den eneste riktige måten å drive friluftsliv på.

Riktignok, om vi måler anerkjennelsen av ens friluftsliv ut i fra antall likes på facebook kan bålkaffe faktisk høste like mye oppmerksomhet som klatring, så lenge bildet er appellerende nok. For det hjelper lite om du har foretatt om en klatreekspedisjon av de sjeldne hvis ”ingen” (les facebook) vet om det. At alt vi gjør skal dokumenteres, noe som kanskje medfører et enda større krav om å mestre og prestere, fikk jeg nok en bekreftelse på da jeg beveget meg inn på de sosiale mediers arena etter Tyrkia-turen.

Etter nesten to uker med fri vegret jeg meg for å gjenoppta forholdet med facebook. Da jeg til slutt lot det stå til var det bokstavelig talt en vegg av påskebilder som møtte meg (før påsken hadde begynt). ”Alle” skulle på fjellet, og selv bekjente som tidligere aldri viet naturen særlig interesse hadde pakket sekken. Friluftsliv er på moten som aldri før, og iveren etter å laste opp det mest fantastiske påskebildet var stor. Muligens har NRKs radioreporter rett når han påpeker at de fleste vil ha det så travelt med å følge med på antall ”likes” på sitt eget bilde at de ikke engang rekker å kaste et blikk på hva andre laster opp.

Nå kan en jo argumentere for at det å blogge gjør en selv til en del av dette selviscenesettelseshysteriet. Det får så være ett av hverdagens dilemma. Jeg tror det illustrerer ganske godt hva det vil si å livnære seg av friluftsliv i dag. For friluftsliv har endret form og karakter de siste årene. Til at det har oppstått en rekke spesialiserte undergrupper enkelte vil ha seg frabedt å kalle friluftsliv, men som kanskje er mer i tråd med fri-luft-liv enn søndagsturens gjenoppstandelse som motefenomen, tett fulgt av facebook og instagram.

Som blant annet Ida Sollie påpeker, er erfaring til salgs. Du kan kjøpe deg til et toppforsøk på Everest eller en weekendtur til Sørpolen. At flere og flere vil ut i fjellene uten den nødvendige kunnskapen, ferdighetene eller erfaringen får tale for seg. Skyhøye rednings- og utrykningstall fra røde kors i Sør Norge i påsken vitner om at flere og flere legger ut på langtur, men ikke alltid med den nødvendige treningen. Kombinasjonen av at de færreste av oss er tilpasset et liv i naturen på samme måte som tidligere, og at flere og flere oppsøker fjellene våre gjør sitt til at redningsmannskapene får det travelt.

Nesten like skummelt er trenden med å foreta ”ekspedisjoner” for å kunne ”krysse de av på lista”. Naturen er så absolutt en utmerket arena for å utfordre seg selv, teste grenser, strekke seg litt lenger, se om det er mulig. Samtidig må vi verne om den frisonen naturen kan og bør representere. Trekker vi prestasjonspresset med inn i friluftslivet får det være selvvalgt fra den enkeltes side. I det lange løp er det flest hverdager for de fleste av oss. Kanskje bør vi heller etterstrebe gode naturopplevelser i flertall fremfor en merittliste med avkrysningsbokser?

Det ble hyttepåske. Like fullt med topptur, rundtur om Kampflåhøgda, løpetur med Aurora til Munkbeitsetra og Eltdalsryggen på langs (for vi måtte jo ha en ”på langs” å slå i bordet med vi også, riktignok i miniatyrklassen). Siste dag på fjellet er det nesten tomt for mennesker. Jeg får følelsen av at de hvite toppene er våres alene. Sola varmer fremdeles, istappene er lange og det smelter fra hyttetaket. Det er 750 km å kjøre neste dag. Det meste er fortsatt nord.