Pigen og Dansken

Vi er på vei fra Son til Helgeland. For tiden har vi gjort unna strekningen Son – Vestre Bolærne – Stavern – Haslumkilen/Portør – Arendal.

”Han der er dansk, han må du passe deg for! Og båten den står på et kvinnemenneske”. Det ble ikke lagt noen ting i mellom av mennene som arbeider på havna i Son. Men til forskjell fra en rekke andre menn(esker) jeg møter i forbindelse med Anastasia ser havnearbeiderne på meg når de snakker til meg, og de svarer til og med meg når det er jeg som spør om noe.

Jeg begynner etter hvert å skjønne at seilingens verdenen muligens er én av de mest mannsdominerte områdene jeg til nå har beveget meg inn på. Og da tenker jeg ikke bare på at det er langt flere menn enn kvinner som seiler, og at det i langt de fleste tilfellene er mannen som står til rors og kommanderer kona rundt på dekk. Jeg skjønner jo hvor de fleste har sine fordommer fra. Men disse fordommene gjelder også for slående mange av de som jobber med noe innenfor seilingens verden. Og når man har holdt med en båtrenovering i noen uker rekker man møte på en god del av disse menn(eskene).

Noen vil nok hevde at det har sin fordel å være jente innen seilingen. Det mangler ikke på (bedrevitende) menn som kommer forbi med gode råd eller hjelp. Noe goodwill kan kanskje også tilskrives de blonde lokkene. Som den gang vi klarte å kutte landstrømmen på hele brygga i Ålesund, men møtte stor forståelse og hjelp hos havnesjefen (jordfeilbryteren kom raskt på plass etter det). Enkelte hevder også at vi jenter vil ha både i pose og sekk. Vi vil ha samme respekt og behandles på like vilkår som gutta, men samtidig forventer vi en ekstra bonus for å være jente og gjøre det samme som ”gutta”. Jeg vil nå hevde at det er god folkeskikk uansett kjønn å se på den som snakker til deg, og ikke minst besvare den som stilte spørsmålet.

Første gang jeg satte min bein i en båtbutikk i Moss ble jeg sørgelig skuffet. Martins pappa var på besøk og vi skulle handle lader og ladeseparator til båten. I ettertid har jeg blitt forklart at de nok ikke var vant til at det kom inn en jente og to menn, men at det var jenta som førte samtalen. I og med at det var jenta som trakk kortet også, hadde jeg i grunn forventet en helt annen behandling. De neste gangene vi var innom var det kun Martin og meg, og til tross for at det fortsatt var jeg som førte ordet var det Martin som fikk alle rådene om hvordan han skulle montere ditt eller datt. Og jammen meg, da jeg dro dit alene en gang stod faktisk ekspeditøren og så på mannen ved siden av meg mens han snakket ”til” meg. Å snakke med de på telefon var kanskje det beste, da hadde de ikke så mange muligheter.

Det minner meg om en episode for tre år siden da vi seilte Anastasia sørover. Vi var ikke kommet så langt før styringsmekanismen vår streika. Vel i havn fikk jeg bestilt en mekaniker, som ankom båten og spurte en av guttene (matrosene) om problemet, hvorpå guttene påpekte at han fikk snakke med kapteinen og nikket mot meg.

På den andre siden kan man si at det er da også Martin som får skylden når noe går galt. Også selv om det er jeg som kommer tilbake med dysfunksjonelle deler og må be om nye er beskjeden ”han som har montert det her har gjort sånn og sånn feil…”. Det kunne jo ikke vært jeg hadde kløna det til. (Hvem som faktisk kløner det til av oss er en helt annen sak, og også ganske kjønnsuavhengig).

”Du er jolleseiler du. Det er som regel det når det står en madam ved roret!”. Vi var kommet inn til Stavern sent på kvelden og slet med å finne plass. Men det er sommer og folk er hjelpsomme, vi fikk lov å ligge utenpå to litt større seilbåter. Unektelig noe strevsomt med en hund som skal fraktes på land, men langt bedre enn å måtte gå videre til neste havn.

Først tenkte jeg at bemerkningen fra båten innerst var et kompliment, men så kom jeg på at mannen hadde jo ikke akkurat sett meg seile og kunne vanskelig bedømme mine ferdigheter ut fra en tillegging i Stavern marina. Som Martin så vennlig påpekte var det nok heller et uttrykk for enda en fordom. Det måtte jo finnes en ekstra grunn til at en jente hadde seilbåt og stod til rors. At hun faktisk bare hadde interesse for det og ikke engang kommer fra kysten, det var visst en overraskelse.

Anastasia og Lise. Foto: Martin Pedersen.