Hvordan jeg lærte å seile

Mange har spurt hvordan en jente fra indre Østlandet som man vel ikke akkurat kan si at tilbragte sine barndoms somre på sjøen fant ut at hun skulle kjøpe seilbåt. Danske besteforeldre med fortellinger fra den gang de hadde seilbåt skal nok ha noe av skylden, men her kommer også den (hittil) upubliserte sannheten om hvordan det hele startet!  

Min ”seilekarriere” startet med at jeg fikk bommen i hodet. Det er ikke en historie jeg er spesielt stolt av, særlig ikke siden jeg satt som ”instruktør” med ansvaret for to unge jenter da det skjedde. Det var sommerleir på Hvaler, og siden jeg hadde studert friluftsliv ett år hvor vi blant annet hadde rodd og seilt (mest rodd) gamle trebåter, bestemte sjefen for sommerleiren at jeg var en av de med mest seileerfaring blant lederne. Riktignok hadde jeg seilt andunger noen dager i tiende klasse hvor jeg husker at jeg lå på magen foran på båten og forsøkte å få forseilet til å ligne en genakker, men det var jo faktisk nesten 10 år siden. Ellers kommer jeg fra de dype skoger på indre Østlandet, og der er seilemiljøet heller lite.

Sammen med en ordentlig instruktør som skulle komme fra Oslo fikk jeg altså ansvaret for seilopplegget på leiren, det vil si to små glassfiberjoller. Båtene var riktignok ikke kommet enda. Jeg forsøkte meg på å foreslå at jeg kunne få ta en prøvetur før vi skulle ut med barna, men slik ble det ikke. Jollene stod to andre steder ute på øyene, og ble først hentet sent på kvelden dagen før vi skulle starte. Så der stod vi i lyset fra en utelampe og forsøkte å montere stag og vant og mast på en båt jeg aldri hadde sett før. Da vi hadde montert riggen ferdig skulle vi flytte båten fra gårdsplassen og ned til stranda. Problemet var bare at det var en strømledning tvers over veien. Resultatet ble at vi la ned båten på siden så langt vi klarte og fikk sklidd den under ledningen. Instruktøren fra Oslo og jeg hadde hjelp fra fire av de andre lederne. Vi ville aldri klart å flytte båtene selv. Det erfarte vi neste morgen. Vi var først ferdig med å montere riggene klokka to på natta, det ble derfor ikke tid til noen seiltur. Så vi avtalte av vi skulle møtes klokka sju neste morgen og ta en prøvetur før barna stod opp. Litt trøtte og kalde tuslet vi gjennom det morgenvåte gresset og ned til båtene klokka sju neste morgen. Men vi var ikke i stand til å dytte de ut på vannet. Vi prøvde alt vi kunne, båtene var jo ikke så store, men til slutt måtte vi gi opp og vente på at noen av de andre lederne stod opp. Det ble ikke tid til noen prøvetur før barna kom. Senere fikk jeg vite at de hadde funnet ut at båtene var fylt med vann inni skroget. Hadde vi tappet dette ville vi sannsynligvis klart å flytte på de.

Den første dagen blåste det lite. Det var nok til at vi fikk fart, men ikke mer enn at jeg stort sett hadde kontroll på båten. I starten fulgte jeg etter den andre båten mens jeg prøvde å huske hvordan jeg skulle vende i forhold til vinden for at vi skulle krysse, og ikke utsette oss for en ukontrollert jibb. Vi hadde med oss to barn hver i båtene både om formiddagen og to nye etter lunsj. For det meste var det jeg som satt ved roret, og barna heiste seilene og styrte skjøtene. Men da én av jentene spurte om hun kunne få styre litt kunne jeg ikke se noe galt i det. Det var rolige forhold. Faktisk så rolige at vinden døde, og vi drev mot land hvor vi satte fast roret mellom to steiner. Etter litt vading kom vi oss løs igjen, og bestemte oss for å seile hjem før vinden løyet helt. Den andre båten var ikke like heldig og måtte hentes med motorbåt og taues inn på grunn av manglende vind.

Den første dagen hadde gått riktig så bra syntes jeg, og jeg begynte å føle meg litt tryggere. Det er gjerne da det skjer. Dagen etter hadde vi en fin økt før lunsj, men i lunsjen blåste det opp. De to jentene jeg hadde med etter lunsj strevde med å heise storseilet som hadde en tendens til å kile seg halvveis opp i masta. Uten seil, ingen styremuligheter, og vi drev nærmere og nærmere en marina med cabin cruisere i millionklassen på den andre siden av bukta. Jeg var lite lysten på å støte borti noen av disse båtene, og fulgte med på hvordan jeg skulle ta oss for mens jeg forsøkte å oppmuntre jentene. ”Kom igjen nå jenter, ta i, dette går bra”. Det siste var kanskje ment mest på meg selv, og i et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg holdt litt for løst i storseilskjøtet kom bommen farende. Den traff meg over øret, og jeg tror jeg var borte et sekund eller to før jeg fikk blunket hardt og var tilbake igjen. Jentene stod heldigvis foran masta og var uskadde. Og selv hadde jeg solbriller så de så ikke hvor vondt det egentlig gjorde. Det var en liten bom, men den slo hardt nok. Seilet kom opp, vi hadde unngått de dyre båtene og var på vei ut bukta da en av jentene mine litt bekymret påpekte at jeg blødde fra øret. Jeg innså at det kanskje var lurt å få det sjekket av de andre lederne, og sa til jentene at vi skulle krysse oss tilbake og bare rense såret, så kunne vi sikkert dra ut igjen etterpå. Det tok oss tre kvarter å krysse tilbake til brygga. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde hjernerystelse og at såret burde sys. Det ble riktignok bare stripset, og i mange år etterpå gikk jeg rundt med en liten kul bakpå øret. Trenger jeg si at jeg ikke fikk dra ut igjen med det samme? Heldigvis kom den andre båten tilbake og jeg ba min medinstruktør om å ta med mine jenter på tur slik at de skulle få en god opplevelse av det å seile også.

Fra Seiltur med Kari og Anastasia på Helgeland, juni 2014.

Da jeg reiste fra Hvaler fortsatte sommerleiren enda noen uker. Min medinstruktør ble også nødt til å dra, og resultatet av seilopplegget fikk jeg høre på slutten av sommeren. Den ene båten hadde gått rundt og satt fast masta i bunnen inne i bukta. Den andre hadde gått rundt og mistet senkekjølen, så de siste dagene forsøkte de å seile uten kjøl. Det hjalp litt på selvtilliten å vite at vi tross alt ikke hadde kullseilet, og jeg bestemte meg for å avansere til noe større. Sammen med min venninne kjøpte jeg Anastasia på 32 fot neste vår.