Naturlig Jobb: Vestlandet sør for Hornellen

Silda – Klubben – Dombevåg – Nåra – Solsvika – Bergen

Det er rart å tenke tilbake på hvilke forventninger jeg hadde til dagen da jeg stod opp. Jeg tror jeg så for meg en rolig morgen hvor vi skulle drikke kaffe og trekke garn, solskinnsseilas de omtrent 20 nautiske milene det var fra Dombevågen til Alden, en passe lang dag utpå, egenfisket fisk grillet på brygga, kveldstur på toppen av Alden. Omtrent sånn så jeg det for meg, men så går det jo sjelden slik man har tenkt og planlagt, for å si det med ”Tinder og Banditter”.

Klubben på Bremangerlandet 61°52,3´N 05°12,9´E

Vi hadde en rolig morgen på Silda. Den ble roligere og roligere etter hvert som de andre båtene forsvant. Vi skulle ikke så langt denne dagen, så vi brukte formiddagen på litt båtmekking og bading. Det var fortsatt ufattelig varmt. Dagens mål var en bukt som kalles Klubben og ligger på Bremangerlandet. Her er en liten molo med en gammel fergekai innenfor, og etter å ha spurt pent hos de lokale fikk lov å låne denne for natta. Skatestraumen renner stri utenfor, men så lenge vi fendra godt og paset på tidevannet lå vi fint. Dermed lå Anastasia godt fortøyd rett under Hornellen. To ganger tidligere har jeg passert under Hornellen og kikket opp den bratte fjellveggen på østsiden. Nå hadde jeg klart å lokke med meg Martin og Aurora på topptur.

Hornellen er Nord Europas største sjøklippe med sin 860 meter. I fjellet er det en stor revne, en kamin, som fortsatt utvider seg. Det er fortsatt en uskreven regel at man ikke bruker skipsfløyta i nærheten av Hornellen, for da kan store steiner løsne fra fjellet. Sagnet forteller at heksene kom flyvende på sine kosteskaft to ganger (Jonsokaften og natt til 1. Juledag)i året fra Bloksberg i Tyskland til Hornellen. I tillegg blir det også fortalt at Olav Trygvasson skal ha klatret opp den loddrette klippeveggen fra sjøen.

Klokka var blitt halv seks på ettermiddagen før vi la i vei, men det var fortsatt varmt nok oppover lia. Turen opp var noe lenger enn vi først trodde, for når du først har kommet et godt stykke oppover gjenstår det et godt stykke innover. Vi brukte omtrent 3,5 timer opp, og stod og så utover på en gedigen front som nærmet seg. Nå er vi jo ikke lenger i midnattsolens rike, så det var absolutt på tide å komme seg ned igjen, men vi tok oss tid til et fjellbad i en av de oppvarmede vannene på veien. Klokka var langt over midnatt før vi fikk stekt pizzaen vi hadde laget før vi dro. De fine spise sent!

Dombevåg på Hovden 61°40,3´N 04°50´E

Litt slitne i armer og bein (Martin mest i armene etter å ha holdt igjen en ivrig husky som kviknet til etter svømmeturen i fjellvannet på vei nedover), men klare for en ny dag på sjøen. Vi måtte et godt stykke utover før vinden kom, men da fikk vi også seilt siste biten til Hovden. Dombevågen er en nydelig naturhavn på sørvest siden av Hovden. Her ligger idylliske sommerhus med gresskledde enger rundt, men vi lå fortsatt ganske for oss selv i den innerste bukta. Kasta anker på 8 meters dyp. Nydelig svaiplass. Jeg fikk prøve Martin sitt fridykkerutstyr, riktignok med min egen våtdrakt i tillegg til hans, og Martin fikk seg også en tur i vannet før vi rodde ut garnet på kvelden. Vannet er ikke lenger like klart som på Helgeland, men vi satser på at det tar seg opp igjen når vi kommer til danske farvann!

Nåra 61°0,6´N 4°44,5´E

Tåka lå tett rett utenfor bukta vår da vi stod opp for å trekke garn neste morgen. To fine ørret og en torsk ble viklet ut og sløyd, og imens krøp tåka nærmere og nærmere. Vi hang opp radarreflektoren, spisset ørene etter båttuter og krøp langs land så lenge vi kunne. Etter hvert turte vi heise seil, og etter hvert forsvant faktisk tåka der vi var. Den lå fortsatt tjukk som en platåbre over øyene rundt oss, men vi var kommet inn i en lomme av sol.

Vi fikk seilt mye i dag, men så ble dagen også dobbelt så lang som vi hadde tenkt. Vi var utpå i 11 timer, men tida gikk fort og når jeg ser i loggen skjønner jeg hvorfor. Vi har skiftet seilføring og vekslet mellom motor og seil 13 ganger i løpet av dagen. Totalt tilbakela vi nærmere 50 nm, og det var i lengste laget for skipshunden. Målet var egentlig å seile til Alden på Værlandet. For fire år siden besøkte jeg norskehesten, og nå hadde jeg lyst til å vise Martin stedet, men værgudene ville det annerledes. Da vi kom til Alden dro vinden seg opp i 13 m/s fra de tidligere 6 m/s på et blunk. Det blåste kjerringer og geitebukker. Det ble i tyngste laget for meg med to fulle seil, og da vi gikk rundt for reve stod også Martin med tærne i vannskorpa. Det blåste like mye inne i Aldervågen, så dette var ikke noe blivende sted. Ett alternativ var å gå til Værlandet, men 13 sekundmeter midt imot blir for mye for Anastasia, vi gjorde under 1 knop. Det beste var å hive ut genoaen og fortsette sørover, så det gjorde vi. Og vi fikk etter hvert følge av andre båter som hadde prøvd på det samme som oss. Etter å ha kikket på et par ankerplasser underveis endte vi altså opp på Nåra, rett nord for Sognesjøen. En lykkelig hund fikk komme på land. Fisken får vente til neste dag. Det virket veldig lenge siden morgentåka lå tjukk over Hovden.

Solsvika 60°26,1´N 4°58,1´E

Martin startet dagen med en tur opp i masta for å dytte inn en ledning som er på ville veier. Det er alltid like morsomt for de som sitter på brygga og ser på. Nåra er kanskje ikke verdens mest sjarmerende sted, men de hadde en liten matbutikk på brygga, og vi trengte påfyll. Hadde spist det meste siden Ålesund, og tenkte oss videre mot Sotra for å klatre et par dager. Det ble nok en lang dag, men uten den samme vinden som i går. Kanskje derfor føltes den ekstra lang. Vi droppet etter hvert Sotra og gikk for Øygarden. På utsiden ligger en liten øy som heter Oksen, den er merket som havn i kartet og vi leste om den på nettet. I ti-tida på kvelden gikk vi gjennom Solsviksundet og ut til øya. Der viste det seg at bryggene var sperret av med liner og det stod privat og fortøyning forbudt. Noe har skjedd siden forrige kartoppdatering. Så da gikk vi inn til Solsvika for å prøve lykken. Der møtte vi en annen båt som hadde gjort akkurat det samme som oss. Solsvika er ingen marina, men det er en kommunal brygge der ferga la til før brua over sundet ble bygget. Her lå vi gratis, og dessuten var det bare 20 minutter å gå til nærmeste klatrefelt, så da fikk det være at det var en industri/fiskehavn vi lå i.

Vi ble i Solsvika i to netter. Den første dagen med klatring var altfor varm, skjønt rutene og steinen var veldig fin. Etter noen timer hadde både vi og hunden fått nok, og vi ble nødt til å finne et sted å kjøle oss ned. Vi tok lillesøster ut til noen av øyene og flata ut der i noen timer. Mye tang i området gjorde at det beste var egentlig å hoppe uti fra jolla. Dagen etter hadde vi lært og startet fra båten før åtte om morgenen. Da var det fortsatt skygge i veggen, men til gjengjeld innebar også en mengde knott. Fint og luftig for den som klatret, men ikke fullt så behagelig for den stod igjen og sikret. Vi har klatret på Møtteveggen, og tror han som har bolta rutene skulle bli far. I hvert fall heter rutene i stil med ”Hipp som happ”, ”Klar Blå” og ”Sikre perioder”.

Solheimsviken i Bergen 60°22,7´N 5°19,9´E

Etter morgenklatreøkten begynte vi ferden innover mot Bergen. Det hadde vært tall-ship race i helgen, og vi tenkte det var best å vente til ettermiddagen før vi bega oss innover. Dermed møtte vi alle skutene mens de var på vei utover. Et fantastisk flott skue, spesielt de som hadde heist seilene. Bergen hilste oss velkommen med regnvær, og jeg kastet lengselsfulle blikk ut mot solen og Øygarden. Men i Bergen ventet også Anders og Ingvild på brygga, og vi fikk to fine kvelder sammen. Dagene… ja dagene gikk med til båtfiksing…

På vei inn til Bergen fant vi ut at det saltvannspumpa vår lekker unormalt mye, kjølsvinet ble fylt på et par timer. Dermed fikk vi oss en busstur til nærmeste Volvo Penta forhandler. I tillegg hadde vi en lang liste over ting vi trengte fra en jernvarehandler og/eller båtbutikk. Vi tok lillesøster og rodde ut under Puddefjordsbrua til Maritim. Går dere eller kjører dere, spurte butikkmedarbeideren meg da han skulle forklare hvor nærmeste jernvarehandel lå. Vi ror, sa jeg. Og han fikk seg dagens latter.

Ny sjøvannspumpe er på plass, og på Stord venter Martins familie på å få komme ombord. PRIVAT-skiltene lyser mot oss i større grad enn før og det er større tetthet mellom båtene enn tidligere. Jo, vi er definitivt kommet oss sør for Trondheim!