Naturlig Jobb: Sail and climb

Mosjøen - Åkvika - Vågsvågen - Sanna - Lovunden - Tomsvika - Sandnessjøen

Tre måneder på sjøen har vi satt av tid til, og nå er endelig eventyret i gang. Den første uka tilbrakte vi på Helgelandskysten med mamma om bord. Etter hvert setter vi kursen sørover mot Danmark.

Etter en intens dag med nedpakking, utvasking av leilighet, flytting av alle tingene våre til båten og logistikk for å få plass til all tørrmat og friluftslivsutstyr, kunne vi endelig starte opp og gå ut fra Mosjøen klokka åtte på kvelden. Foruten det faste mannskapet bestående av Martin, Aurora og undertegnede, var mamma med på sin første seiltur med Anastasia. Hun kunne ikke valgt et bedre tidspunkt for å besøke Helgelandskysten enn nettopp denne uken. Riktignok fant vi ut at VHFen piper, vi har glemt å merke ankerkjettingen metervis (nå som vi endelig har fått installert vinsjen ferdig) og skroggjennomføringen til dieseltanken er utett… men vi var i det minste i gang og på vei til å legge Vefsnfjorden med dens umulige vinder bak oss. Tre måneder på sjøen har vi satt av tid til og nå var endelig eventyret i gang!

Etter et gjensyn med Åkvika første kvelden kom vi oss ut til Dønna og Vågsvågen. Denne gangen la vi oss lenger inn i en annen bukt enn sist, noe som viste seg å være en veldig hyggelig ankerplass. Vi hadde stampa de siste timene, opp og ned og inn og ut med seil, uten å helt få dreisen på det. Jeg begynte å innstille meg på at det ville bli for langt ut til Træna. Men da vi gikk ut neste morgen var sjøen roligere, og så snart vi runda Dønna kunne vi heise begge seil og sette kursen utover. Gjorde opp i 6,5 knop på slør og var overmåte fornøyd med det. Træna kom nærmere og nærmere og til sist kunne vi legge til på Sanna. Hovedhavna på Træna ligger på Husøya (og her sprenger de fortsatt med jevne mellomrom så anbefaler å høre på VHFen), men vi hadde jo sett oss ut Trænstaven og la oss derfor på naboøya. Siden havneguiden ble utgitt har de bygd ut flytebrygga bak moloen, og vi fikk lov å ligge ytterst på den. Riktignok var tilleggingen noe spennende med en del vind og strøm, samtidig med at mamma lagde middag og røykvarsleren gikk av og hunden pep og Martin stod på land med tauene i armene. Men til slutt lå vi på plass, og det ble middag, varm kakao og blåbærdessert (etter å ha vasket kjøleboksen ren for alle blåbærene som hadde rent ut av posen… blåbær utover hele båten en stund). Og så kunne vi endelig pakke sekkene og legge i vei mot kveldens og nattens mål.

Natt på Trænstaven

Turen skulle i utgangspunktet ta tre-fire timer, og det var anbefalt at man kontaktet gjestegården på Træna for veivalgsbeskrivelser. Vi skulle få angre på at vi ikke hadde gjort akkurat det. Vi fant få beskrivelser på nettet, og hadde bare et bilde av det mest klatreaktige partiet som holdepunkt. Resultatet var at vi brukte to timer på å prøve på å finne rette starten på turen. Vi har snakket mye om hva som er verdt det, hvilken risiko vi er villige til å ta, hva som er forholdene mellom risiko og konsekvens, og her stod vi på en glatt gresshylle med bratte stup ned i klippene og havet under oss, og følte oss ikke komfortable med situasjonen noen av oss. Altså snudde vi. Da var klokka passert midnatt. Vi hadde vært på siden klokka 9 om morgenen og etter en lang seiledag begynte vi å bli litt slitne. På vei tilbake passerte vi en kamin som hadde noe som lignet spor etter mennesker. Vi kunne jo sjekke… og plutselig var vi på rett plass. Energien kom tilbake. Godt hjulpet av en boks cola, litt knekkebrød og sjokolade. Midnattssola skinte bak oss ute i havet, vi venta hele tiden på at den skulle duppe nedi, men plutselig var den jammen meg på vei opp igjen. Klokka to på natta stod vi på toppen og kunne speide utover. I det fjerne skimtet vi konturene av Røst og Lofoten. Det var helt vindstille. Etter en god pause på toppen beveget vi oss ytterst forsiktig ned igjen, rappellerte der vi kunne og var veldig klar over at vi nærmet oss 20 timer med fullt fokus. Vel nede ved bebyggelsen på Sanna kastet vi klærne på en av de hvite sandstrendene og dyppet oss i havet. Klokka var blitt halv fem om morgenen og sola varmet allerede.

Gjensyn med Lovunden og Tomma

Fra Træna og Sanna seilte vi østover. Hadde vi seilt vestover ville Island vært neste stopp. Dagen og natta dagen før hadde vært lang nok, så formiddag ble til ettermiddag før vi kastet fortøyningene. Vi skulle heldigvis ikke så langt, og etter noen timer med fin seiling var vi på Lovunden. Denne gangen gikk vi tur til Lundeura, men holdt oss godt utenfor hekkeområdene, for å se på alle lundefuglene. Sjelden har isen smakt så godt som på Lovunden etter lange dager med seiling og topptur.

Vi kunne heise seil med en gang vi var utenfor moloen av Lovunden. Vi startet med spridde seil, satte de etter hvert på samme side og rev til slutt storseilet for å seile siste biten over til Tomma på genuaen. Vanvittig morsom dag utpå med variert seilføring. Vi la oss i Tomsvika på Tomma, hvor Aurora fikk egen oppvartning av én av hytteeierene i nærheten som kom ut på brygga for å servere henne tørrfisk. Vi oppdaget at sommeren virkelig var kommet til Nord Norge. Ullstilongs og lue kunne byttes ut med shorts og bikini. Og sånn holdt det seg inn til Sandnessjøen neste dag. Her ble mamma som fullbyrdet matros satt av, og Stine mønstret på som ny matros. Til tross for at fjellene definitivt er finest på Helgeland var det nå på tide å sette kursen sørover. Vi har fortsatt 84 av våre 90 dager med seilas igjen!