Naturlig Jobb: Tilbake til utgangspunktet!

”Hvem av dere har mest breerfaring?” spurte en av studentene. Vi var kommet til tredje dag på brekurset og skulle begynne med veivalg og lesing av breens bevegelser. Jeg nikket mot han jeg var instruktør sammen med. Mens jeg fortsatt satt i sandkassa bodde han oppe ved breen hver sommer. Det er litt av et forsprang å ta igjen. Skjønt, det begynner å ligne noe. Jeg var 14 år første gang jeg var på bre med stegjern på føttene, hvilket vil si at jeg har levd halve livet (til nå) med breopplevelser. Dessuten var det her på Smørstabsbreen det hele startet, i 1999.

Mye har riktignok forandret seg siden den gang. Deprimerende nok kan jeg faktisk lese min alder i breens bevegelse. Deprimerende i den forstand at breen blir mindre, ikke nødvendigvis fordi det er så ille å bli eldre. Bøverbreen, som er den brearmen av Smørstabsbreen hvor vi ferdes mest, strakte seg betraktelig lenger ned i dalen og opp i sidene da jeg kom hit første gang. Mens breene på vestlandet har fått rikelig med nedbør slik at de klarer seg bra i forhold til sommersmeltingen, ser det ikke like lyst ut for breene lenger øst. Det er bare å benytte sjansen til å jobbe på breisen mens vi fortsatt har den.

Derfor grep jeg også anledningen til å være med å holde grunnkurs bre for årsstudium friluftsliv ved Høgskolen i Hedmark da den bød seg. Å holde kurs på denne måten er kanskje noe av det kjekkeste som fins (i hvert fall når ens egne elever har reist for sommeren). Du får jobbe med studentene over flere dager og se de utvikle ferdigheter og breforståelse i raskt tempo. Vi terper redningsøvelser, gjør oss trygge på stegjern, diskuterer veivalg, mellomforankringer og løsninger på utfordringer som oppstår underveis. Og når vi snakker starten av juni erfarer de ofte av seg selv hvorfor vi som regel alltid går i taulag på snødekt bre.

Som vanlig ble det også en del snakk om utstyr og bekledning (det virker ikke helt som om det er mulig å unngå det innenfor friluftslivsverdenen, så da får man heller prøve å være bevisst sine egne verdier i den saken…), og jeg sendte nok en gang en tanke tilbake til min barndom (og ungdomstid) hvor pakkposer, skallbekledning og dunjakke var ukjente fenomener.

Under min friluftslivsutdannelse i Bø tenkte jeg mang en gang tilbake på da en venninne og jeg skulle padle fra Koppang til Rena i vår store blå familiekano. Vi hadde nok én mobil med oss, i tillegg til søppelsekker, telt og et litt eldre stormkjøkken. Padleteknikk kunne vi ikke så mye om, men vi visste at det lønte seg å holde kanoen så rett som mulig ned strykene. At det var lettere å styre med lav fart tenkte vi ikke så mye over. ”Detta går bra aldri i væla” ble mottoet, men én gang hadde vi vett nok til å gå på land for å kikke fordi vi hørte det bruste sånn rundt svingen. Synfaring var en ikke-innarbeidet del av elvepadlingen den gang.

Da vi reiste opp til Smørstabsbreen for snart 14 år siden la vi inn en dag i Dumdalsgrottene på veien. Og selv om jeg stilte i en gammel regnbukse og hvit (?) bomullsgenser (den ble faktisk hvit igjen etterpå) kan jeg med hånden på hjertet si at det var uten tvil min venninne og jeg som krabbet flest metere under jorden. Klærne den gangen påvirket verken entusiasmen eller opplevelsen. Jeg tror ikke jeg reflekterte så mye over det, og ikke visste jeg om alternativene heller.

Men på et eller annet tidspunkt i ungdomstiden husker jeg at jeg begynte å irritere meg over at regntøyet var like vått på innsiden som på utsiden når jeg var på tur. Da var jeg også blitt gammel nok til å investere i mitt første ordentlige sett skallbekledning. Jeg har det faktisk fortsatt, selv om jakka er degradert til båljakke og ikke holder vann lenger. Det er jo ikke til å komme bort fra at når man jobber med friluftsliv til daglig så gir noe komfort noe overskudd tilbake. Det viktigste er kanskje at man har en sunn holdning til utstyret og finner de løsningene som fungerer for en selv.

Etter hvert har jeg fått æren av å besøke og jobbe på flere forskjellige breer, både i sør og i nord. Til tross for at jeg tilbrakte store deler av sommeren i fjor på Folgefonna er det nok Smørstabsbreen jeg kjenner best. Det er en pedagogisk bre hvor man stort sett finner det man trenger til et brekurs, selv om formasjonene forandrer seg fra år til år. Og siden jeg har besøkt Smørstabsbreen med jevne mellomrom helt siden første gang kan jeg også lese et stykke av min historie i breen. Tidligere (livs)epoker representert i breens bevegelser. Det er ikke så dårlig det!

Første turen på bre som 14. åring. (Høsten 1999)

Klar for bretur. F.v Petter, Jo, Kaja og Lise i 9a. (Høsten 1999)

På én dag besøkte vi Veslbreatinden (2092), Storbreatinden (2018) og Store Smørstabstind (2206). Litt sultne rakk vi å bli på vei ned igjen til Krossbu. (Høsten 1999)