Naturlig Jobb: Nye ski eller ikke nye ski?

Jeg ønsket meg et par nye ski til jul. Ikke fordi jeg ikke har ski fra før, men fordi jeg trengte/trenger et par ski uten stålkanter til å gå på tur med Aurora. Det hadde vært fint om hun ikke vimset så mye frem og tilbake slik at jeg fortsatt kunne bruke de vanlige fjellskiene mine. Men dit er vi altså ikke kommet enda. Så jeg ønsket meg et par nye fjellski. Spørsmålet var bare hvilke det skulle være?

Innenfor de fleste friluftslivsmiljø er utstyrsdiskusjoner en naturlig del av samtalen. På studiet i Bø hadde vi i sin tid mange diskusjoner om hvordan vi som veiledere påvirker individer i gruppene vi har med på tur. Vi kan ikke bare late som om vi ikke bryr oss om hva vi har på oss og håpe på at deltagerne ikke fanger opp merker og modeller. Selv de mest økovennlige friluftere jeg kjenner har vist seg å ha en formening om merker. Og selv om du forsøker å slippe unna utstyrshysteriet og ikke ”bry deg” om hvilket merke jakka di har, så innebærer det også at du har tatt et standpunkt. Og det signaliserer også noe om deg og dine verdier til gruppa du har med deg på tur.

Folkehøgskoler med friluftslivslinjer er intet unntak når det kommer til utstyrsdiskusjoner. De får tilsendt en pakkeliste før de kommer til skolen med spesifisering av hvilket utstyr de vil trenge i løpet av året. Jeg kan oppfordre til gjenbruk, til å låne, til å se etter kvalitet, egenskaper, bruksområder og omfang så mye jeg vil. Likevel kommer spørsmålene: Hvilken jakke vil du anbefale at jeg kjøper? Hvilke ski og staver bør jeg ha?” Bindinger? Hvilken sovepose er best?

Miljømessig bør vi redusere vårt forbruk av friluftslivsutstyr. Samtidig medfører bedre utstyr (for mange) økt komfort, som igjen kan bidra til at vi får flere ut, som igjen kan føre til at flere ser verdien av å bevare naturen vår. Men egentlig vil vi klare oss i henhold til ”et rikt liv med enkle midler”.

Kanskje er de tider forbi, da menn var menn, som det står i breboka. Jeg vet med meg selv at jeg kan godt fryse litt, gå sulten en stund, være våt, men går det for lenge så kommer det til et punkt hvor jeg ikke blir særlig trivelig å være sammen med. Nansen, Amundsen, de store polarheltene frøs og sultet, levde på minimale rasjoner under ekstreme fysiske påkjenninger. Men så var det kanskje heller ikke topp stemning i teltet hver dag. Det var akseptabelt at polarheltene var trauste, til dels sure menn, som ikke følte det som sitt ansvar å løfte stemningen i gruppa. Slik fungerer det ikke i dag. I hvert fall ikke som veileder i friluftsliv. Derfor tillater jeg meg også å prioritere utstyr som fungerer godt for meg. Det gir overskudd.

I november var Martin og jeg på vår første skitur med Aurora. Målet var egentlig å gå inn Eiterådalen til der hvor hundekjørerne hadde samling. Så langt kom vi imidlertid ikke. På isete føre ble det litt i lengste laget for en liten valp. Vi stoppet halvveis og lagde vårt eget bål i stedet. Vel tilbake ved bilene møtte vi to menn med hver sin henger full av hunder. Etter å ha snakket sammen en stund komplimenterte den ene vinterbuksa mi. Jeg takket pent og høflig, men følte et lite ubehag nettopp fordi det er forholdsvis dyre bukser og jeg kunne kanskje klart meg med mindre? Jeg ble faktisk stående og forsvare mitt valg med de praktiske glidelåsene når jenter skal på do og at materialet har vist seg å være forholdsvis slitesterkt. På vei hjem ble Martin og jeg diskuterende hvorfor det er slik at vi i friluftslivssammenheng, i så utstrakt grad, kommenterer utstyret til hverandre. Og ikke minst hvorfor det er slik at det oppfattes som en slags anerkjennelse av deg som frilufter. Ved å ha på deg de ”riktige” klærne i den ”riktige” settingen så har du liksom skjønt det du!

Forleden dag kom en av elevene mine som hadde bedt meg hjelpe henne med å finne en ny skalljakke og fortalte at hun hadde funnet ut at hun klarte seg med den jakka hun hadde en stund til. Etter å ha vurdert ulike typer, brukt tid på å finne noen hun likte og så til slutt bestemt seg for én, endte hun likevel opp med at den hun allerede hadde var god nok en stund til. Jeg tror ikke det var min fortjeneste at hun tok det valget, men jeg kjente en liten gledesboble i magen likevel!