Naturlig Jobb: Fra danske strender til svensk skjærgård

Grenå – Anholt – Varberg – Leirkil – Lindholmen – Utkäften – Härmanö – Hampholmarna - Smøgen.

Anholt og sand mellom tærne

Etter nesten to uker på land hos familie og venner, inkludert noen overnattinger i Anastasia innimellom, var vi veldig klare for å forlate Grenå havn. Men først måtte mat og gass bunkres. Etter å ha gått de tre kilometerne det er fra togstasjonen ned til havnen, tok Martin derfor rulleskøytene fatt og dro til matbutikken, mens Aurora og jeg spente den tomme gassbeholderen fast på longboardet og satte kurs for nærmeste bensinstasjon. Jeg hadde betalt for bytte av propanbeholderen og trodde alt var i orden, inntil ekspeditøren kom ut og så gassbeholderen. De kunne dessverre ikke ta i mot den likevel, for den hadde feil farge, og det var så mange av medarbeiderne deres som ikke klarte å bytte de riktige gassbeholderne mot hverandre hvis ikke de hadde samme farge. Dette er faktisk andre gang i sommer at YX ikke vil ta imot en beholder med ”feil” farge, mens de som jobber på andre bensinstasjoner ikke har noe problem med å se forskjell på de ulike beholderne. Noe slukøret måtte hunden og jeg traske nye to kilometer til Shell, og tenk, der kunne jeg få levere inn gassbeholderen selv om den hadde en annen farge enn den jeg fikk i bytte…

Neste morgen var vi så endelig klare, men vi kom bare et kort stykke ut i bølgene ved moloen før motoren begynte å pipe. Overoppheting på gang, så vi snudde og gikk inn igjen. Vi la oss bak en annen norsk båt hvor det viste seg å være en mekaniker som var kaptein, og vi ble rådet til å spyle igjennom kjølevannsinntaket vårt. For vår del vil jo det si drevet vårt, så vi koblet slangen av motoren og lot den koble på vannslangen på land, og sånn stod den i 15 minutter. I tillegg fikk Anastasia rikelig med ekstra kjølevæske. Etter å ha testet inne ved land uten piping tok vi sjansen på å prøve igjen. Vi tenkte at vi skulle jo seile mest mulig, og helst spare motoren, så vi var godt i gang med å heise storseilet da vi oppdaget at akterliket hadde revnet. Dermed var det genoaen igjen, men i starten var det noe slitsomt med forholdsvis store bølger og vinden forenom tvers. Ikke klarte vi å holde kursen heller og måtte slå et slag for å komme rundt vindmølleparken midt ute i Kattegat.

Anholt vindmøllepark har 111 vindmøller og strekker seg over 88 kvadratkilometer. Den er en av de størst i Europa, så det er kanskje ikke så rart at vi syntes det tok tid å komme rundt den. Etter vindmøllene ble alt så mye bedre. Bølgene minket kraftig, vi fikk medstrøm, vinden holdt seg stabil på 5-7 m/s, og vi fikk den mer fra siden. Ikke minst var det veldig koselig å komme til Anholt, få sand mellom tærne og ro i sjelen over å være utpå igjen.

Pitstop i Varberg og Leirkil

Vi ville gjerne vært lenger på Anholt, men et lavtrykk nærmet seg vestfra, og vi fant ut at det var greit å sette kurs mot det svenske fastlandet om vi ikke skulle få et nytt Læsø. Før vi reiste fra Mosjøen hadde vi tenkt at vi skulle bruke noen uker på å seile sør om Fyn og Sjælland når vi kom til Danmark. Men et sted på veien var det blitt høst. Dagene er kortere, duggen faller tidligere, vinden er ustabil (og til tider kraftig), og i Varberg lå det gule løv på bakken. Vi fant ut at drømmen om å ankre opp langs danske sandstrender fikk vente til en (annen) sommer, og satte kurs for skjærgården i Sverige. Men før vi kom så langt tilbrakte vi et par dager i Varberg mens nok et lavtrykk passerte over oss.

Etter Varberg var vi innom Leirkil en natt, hvor en søvnig nattevakt i havnen bare vinket av oss da vi spurte hvor vi skulle betale for oss. Veien til Leirkil var jobbig en stund, jeg slet så veldig med å holde kursen enda vindpila viste at vi burde ha god vind. Jeg fikk fortsatt innslag i seilet og skjønte mindre og mindre…inntil vi oppdaget at vindpila hadde hengt seg opp og satt fast i én retning. Så nå har Anastasia fått gode gammeldagse lus i vantene så lenge!

Svensk skjærgårdsidyll i september

Fra Leirkil duppet vi av sted for begge seil i 2-3 sekundmeter, da jeg plutselig hørte en lyd ved rett ved siden av meg. Instinktivt trodde jeg det var båten, men det hørtes ut som om noen trakk pusten dypt, og det viste det seg at det var det også. To niser svømte bare en meter fra Anastasias skuteside, og vannet var så klart at vi så de når de dykket ned under vann igjen. I løpet av dagen telte vi seks niser! Første kvelden i skjærgården utenfor Gøteborg fortøyde vi oss til Lindholmen, hvor vi hadde fri utsikt vestover og en nydelig solnedgang fra toppen av øya.

Det tok lang tid før tåka lettet, så det ble en rolig morgen på Lindholmen. Én ting er å gå ut i tett tåke i Nord Norge hvor skipstrafikken er relativt liten. Noe annet er innseilingen til Gøteborg (og vi har fortsatt ingen radar!) Så vi ventet til vi i det minste kunne se øya vi var fortøyd til, og så tøffet vi over til Rörö hvor vi fikk tanket diesel, handlet muslí og ikke minst is. Imens lettet tåka ytterligere og vi krysset oss nordover. Vi bestemte oss for å ikke gå så langt i dag og satte kurs for Utskäften på Klåverön, sør for Marstrand. Drømmen om svensk skjærgård var i gang og det svarte til forventningene etter forblåste danske farvann.

Den svenske skjærgården byr på ufattelig mange perler, og vi kommer selvsagt bare innom noen få. Til gjengjeld kommer vi på et tidspunkt hvor vi faktisk møter svenske båter i naturhavnene (om vi da møter noen). Om sommeren valfarter nemlig nordmennene sørover og da blir Bohuslen norsk igjen, mens svenskene, tja, de trekker vel mot Danmark. I hvert fall var det slik våre båtnaboer på Härmanö anskuet båtlivet da vi fortøyde ved siden av de etter nok en fin dag i skjærgården.

Det eneste minuset så langt er at Aurora, et eller annet sted underveis, har skadet foten sin. Midt i trangeste leia hvor det av og til bare var plass til én båt av gangen, masse møtende båter for seil og tidvis kaos, oppdaget vi plutselig at det var blodspor over alt på dekk. Den ene neglen på høyre forpote var knekt langt inne og blødde kraftig, hun må ha hektet seg fast i noe. Så da var det bare å ta frem førstehjelpen med enkeltmannspakker og rensemidler, for deretter å skure dekket, mens båtene passerte oss på bare noen meters avstand. Heldigvis tar Aurora det med knusende ro og finner seg i den daglige behandlingen (så lenge hun får godbiter).

Det blåser bra inne i Skjærgården også. Faktisk opp i liten kuling, men den helt klart store fordelen er jo at bølgene ikke er særlig store. Og selv om horisonten er noe for seg selv, så er det også veldig hyggelig å cruise forbi en mengde små idylliske steder og kikke på alle båtene. Dagens adrenalinkick var da vi skulle passere en kabelferge ved Keö, mellom Lysekil og Kungshamn. Vi hadde sett oss ut en naturhavn for natten (som viste seg å ikke være noe særlig så vi gikk videre), og for å komme dit måtte vi altså krysse kabelfergen. Cluet er jo å gjøre det når den ligger stille, men litt nervepirrende er det nå likevel, den beveger seg fort igjen! Etter å ha forkastet første mulige overnatting trodde vi egentlig at vi måtte forkaste Hampholmarna også, men da vi kom helt inntil øya lå vi faktisk i le, selv om det i toppen av masta fortsatt blåste 9-10 sekundmeter. Dagen etter gikk vi inn til Smøgen for å se om vi kunne få klatret litt. Det er midt i september, men vi morgenbader fortsatt!!!