Smögen – Gluppö – Väderöarna – Edholmarna – Strömstad –
Kjøpmannskjær - Vestre Bolærne - Vallø.
Uavhengig av lengden på en tur kommer jeg til
et punkt hvor jeg mentalt begynner å innstille meg på at turen skal ta slutt. Planer
for hva som skal skje og gjøres når vi kommer i havn opptar mer og mer av
tankene og dermed snakken. Oppsummeringer av hva vi har lyst til å fikse på
Anastasia i løpet av neste år kommer oftere. Innimellom klarer jeg å skyve det
vekk og nyte at vi faktisk har igjen en del dager på sjøen. Hver kveld må jeg
ut og pusse tenner under melkeveien, og hver kveld står jeg litt lenger. Jeg
vet at høytrykket ikke varer evig og at vi uansett snart skal inn til
sivilisasjonen igjen, hvor stjernene langt fra synes med samme klarhet og
styrke. Forventninger om nye eventyr vi planlegger blandes med vemod over at
denne seilturen snart er over. Hvordan blir livet når jeg ikke lenger skal
stille klokka etter værmeldingene på VHFen? Pusse tenner under stjernene? Se
morilden danse? Bade i krystallklart hav? Glede seg over å ha funnet enda en
nydelig naturhavn som gir le for natten?
Kanalfart på Sotenkanalen
Vi hadde tenkt å bli i Smøgen noen dager og
få brukt våre lenge ubrukte klatremuskler. For litt over tre år siden seilte vi
til Smøgen en påske og fant et nydelig felt ut mot havet, Kleven. Vi gledet oss
til å komme tilbake dit, og ble derfor enormt skuffet da det viste seg at
toppboltene/snufestene har blitt kappet (om det er på grunn av sikkerhet eller
fordi klatrere ikke er ønsket vites ikke). Vi klatret litt på noen andre felt,
men luften hadde gått litt ut av ballongen. For å få opp humøret gikk vi ut for
å hoppe i havet fra svabergene, ingenting hjelper som et bad!
Uten de store klatremulighetene var det ingen
grunn til å bli i Smøgen, og vi fortsatte ferden nordover. Jeg har faktisk
seilt dette strekket fire ganger tidligere, men jeg har aldri tenkt på at man
kan dra på kanalfart her. Det måtte vi prøve! Sotenkanalen er 7,2 km lang og
ble bygget i 1930 til 1935 for at man skulle slippe å seile i det værharde
området, uten skjærgård å gjemme seg i, som går rundt Sotenäset. 8000 arbeidsløse stenhuggere fikk
jobben med å demme opp og sprenge vekk, men da kanalen først var ferdig hadde
teknologien også utviklet fraktskipene betydelig så de bedre taklet været. I
dag er det mest fritidsbåter som passerer gjennom kanalen. Midt i kanalen er
det en bru med fri seilingshøyde på 7 meter, som svinges til side når seilbåter
skal passere. Jeg ringte for sikkerhet skyld til bruvakta på forhånd for å høre
om vi skulle kalle han opp på VHFen når vi nærma oss. ”Neida, jeg ser når dere
kommer, dere er hjertelig velkomne”, svarte den hyggelige brumannen, og holdt
brua åpen for Anastasia noen timer senere! I kanalen er det seileforbud, men så
fort vi var igjennom kunne vi heise seilene og fortsette videre nordover mot
Gluppö, som viste seg å være nok en fin og rolig bukt for natten.
Väderöarne
Väderöarna ligger 7 nautiske mil ute i
havgapet, og bærer sitt navn med rette. På Storö ligger den gamle losstasjonen,
men selve lostjenesten ble flyttet herfra i 1965 etter mer enn 200 års virke.
Før det stod det også kjentfolk på holmene og speidet etter fremmede skip som
nærmet seg. Da hoppet de i båtene og kapprodde ut, for den som fikk oppdraget
med å lose skipene mellom alle holmene og skjærene, var også den som fikk
penger i kassen. Helt siden middelalderen mener man at skip har brukt
”Værøyene” som nødhavn i dårlig vær. Fra Skagen driver strømmen rett inn i
holmene her. De fastboende tok i mot skipsbrudne, ga de mat og hvile, og mange
har risset sin takknemlighet inn i fjellet i form av kompassroser, navn og
årstall. Hit seilte vi ut tidlig en morgen og fortøyde i naturhavna i
Strömsundet, rett under en hilsen fra 1612. Etter en snorkletur i det klare
vannet rodde vi lillesøster over sundet og gikk tur til ”Grotten”, den eneste
skogen på øya. Og det var virkelig en grotte under alle bladene, nede i en
kløft. Det må ha vært et paradis å kunne søke ly her etter dårlig vær ute på
havet.
Tre måneder i Anastasia
Etter nærmere ti fantastiske dager i den
svenske skjærgården ga vårt etterlengtede høytrykk fra seg sitt siste pust. Et
lavtrykk var på vei vestfra, og vi fant ut at det var på tide å krysse over
ytre Oslofjord før det meldte sin ankomst. Først måtte vi en tur innom
Strømstad så Aurora kunne få vaksinen sin og stemplet passet sitt, men fredag
kveld i Strømstad er ikke noe spesielt å trakte etter og vi var de første som
forlot havna morgenen etter, forhalende baklengs ut mellom alle cabin
cruiserne. Det ble en nydelig seiledag hvor vi omtrent seilte helt inn i havna
i Kjøpmannskjær, og det var godt å få brukt den siste godværsdagen som er lovet
på en stund.
Det er snart tre måneder siden vi pakket Anastasia
klar for tur i Mosjøen. Mellom 1500 og 2000 nautiske mil har vi tilbakelagt
sammen. Etter hvert har det blitt en slags hverdag å seile, hvor vi har funnet
våre rutiner og arbeidsoppgaver. Vi har blitt bittelitt bedre til å seile, vi
har blitt forholdsvis gode til å ankre opp på alle mulige merkelige måter og
steder, vi har reparert og fikset båt til det uendelige, men vi har også satt
garn, badet, klatret, gått på topptur, longboardet, gått på rulleskøyter, syklet,
rodd, dykket, besøkt små øyer og viker vi aldri hadde kommet til uten båt, vi har hatt
tid til å bli kjent med et stykke av kysten vår og ikke minst har vi levd to
voksne og en husky tett i tett i en Comfortina 32 over en lengre periode. De
fineste opplevelsene finnes ikke
på bilder eller lar seg
rettferdiggjøre ved å bli gjenfortalt.
Og så plutselig en dag var vi i havn for
denne gang. Vi hadde plukket opp mamma og seilt ut til Vestre Bolærne, som
ironisk nok var det første stedet vi overnattet på vei nordover i fjor. Etter
en nydelig bursdagsmorgen seilte vi så inn til Vallø Marina i Tønsberg hvor vi
holdt bursdagsselskap om kvelden før tilbragte vår siste natt om bord for denne
gang.
”Mosjøen ja, det er jo et stykke nord for
Sinsenkrysset!”, som vår mekanikervenn i Grenå påpekte. Og selv om vi nå har
blitt litt bedre kjent med kysten vår så ligger det meste fortsatt nord. Skal
jeg gi to tips til andre seilere må det være disse: Se mot nord og skal du
seile i den svenske skjærgården, så seil på høsten!
Hei Lise.
SvarSlettKjekt å lese alt dere opplever.
Håper alt går ellers bra med dere;-)
Savner deg på dansegulvet og ikke minst swingcamp Søgne/Ærø.
Håper vi treffes snart igjen;-)
Lille lise,lett på tå..............;-)
Så hyggelig at dere følger med oss!!!
SvarSlettHeldigvis blir det litt dansing innimellom turene i Nord Norge, men det hadde vært veldig kjekt å ses igjen på dansegulvet!