På vei hjem

Smögen – Gluppö – Väderöarna – Edholmarna – Strömstad – Kjøpmannskjær - Vestre Bolærne - Vallø.

Uavhengig av lengden på en tur kommer jeg til et punkt hvor jeg mentalt begynner å innstille meg på at turen skal ta slutt. Planer for hva som skal skje og gjøres når vi kommer i havn opptar mer og mer av tankene og dermed snakken. Oppsummeringer av hva vi har lyst til å fikse på Anastasia i løpet av neste år kommer oftere. Innimellom klarer jeg å skyve det vekk og nyte at vi faktisk har igjen en del dager på sjøen. Hver kveld må jeg ut og pusse tenner under melkeveien, og hver kveld står jeg litt lenger. Jeg vet at høytrykket ikke varer evig og at vi uansett snart skal inn til sivilisasjonen igjen, hvor stjernene langt fra synes med samme klarhet og styrke. Forventninger om nye eventyr vi planlegger blandes med vemod over at denne seilturen snart er over. Hvordan blir livet når jeg ikke lenger skal stille klokka etter værmeldingene på VHFen? Pusse tenner under stjernene? Se morilden danse? Bade i krystallklart hav? Glede seg over å ha funnet enda en nydelig naturhavn som gir le for natten?

Kanalfart på Sotenkanalen

Vi hadde tenkt å bli i Smøgen noen dager og få brukt våre lenge ubrukte klatremuskler. For litt over tre år siden seilte vi til Smøgen en påske og fant et nydelig felt ut mot havet, Kleven. Vi gledet oss til å komme tilbake dit, og ble derfor enormt skuffet da det viste seg at toppboltene/snufestene har blitt kappet (om det er på grunn av sikkerhet eller fordi klatrere ikke er ønsket vites ikke). Vi klatret litt på noen andre felt, men luften hadde gått litt ut av ballongen. For å få opp humøret gikk vi ut for å hoppe i havet fra svabergene, ingenting hjelper som et bad!

Uten de store klatremulighetene var det ingen grunn til å bli i Smøgen, og vi fortsatte ferden nordover. Jeg har faktisk seilt dette strekket fire ganger tidligere, men jeg har aldri tenkt på at man kan dra på kanalfart her. Det måtte vi prøve! Sotenkanalen er 7,2 km lang og ble bygget i 1930 til 1935 for at man skulle slippe å seile i det værharde området, uten skjærgård å gjemme seg i, som går rundt  Sotenäset. 8000 arbeidsløse stenhuggere fikk jobben med å demme opp og sprenge vekk, men da kanalen først var ferdig hadde teknologien også utviklet fraktskipene betydelig så de bedre taklet været. I dag er det mest fritidsbåter som passerer gjennom kanalen. Midt i kanalen er det en bru med fri seilingshøyde på 7 meter, som svinges til side når seilbåter skal passere. Jeg ringte for sikkerhet skyld til bruvakta på forhånd for å høre om vi skulle kalle han opp på VHFen når vi nærma oss. ”Neida, jeg ser når dere kommer, dere er hjertelig velkomne”, svarte den hyggelige brumannen, og holdt brua åpen for Anastasia noen timer senere! I kanalen er det seileforbud, men så fort vi var igjennom kunne vi heise seilene og fortsette videre nordover mot Gluppö, som viste seg å være nok en fin og rolig bukt for natten.

Väderöarne

Väderöarna ligger 7 nautiske mil ute i havgapet, og bærer sitt navn med rette. På Storö ligger den gamle losstasjonen, men selve lostjenesten ble flyttet herfra i 1965 etter mer enn 200 års virke. Før det stod det også kjentfolk på holmene og speidet etter fremmede skip som nærmet seg. Da hoppet de i båtene og kapprodde ut, for den som fikk oppdraget med å lose skipene mellom alle holmene og skjærene, var også den som fikk penger i kassen. Helt siden middelalderen mener man at skip har brukt ”Værøyene” som nødhavn i dårlig vær. Fra Skagen driver strømmen rett inn i holmene her. De fastboende tok i mot skipsbrudne, ga de mat og hvile, og mange har risset sin takknemlighet inn i fjellet i form av kompassroser, navn og årstall. Hit seilte vi ut tidlig en morgen og fortøyde i naturhavna i Strömsundet, rett under en hilsen fra 1612. Etter en snorkletur i det klare vannet rodde vi lillesøster over sundet og gikk tur til ”Grotten”, den eneste skogen på øya. Og det var virkelig en grotte under alle bladene, nede i en kløft. Det må ha vært et paradis å kunne søke ly her etter dårlig vær ute på havet.

Tre måneder i Anastasia

Etter nærmere ti fantastiske dager i den svenske skjærgården ga vårt etterlengtede høytrykk fra seg sitt siste pust. Et lavtrykk var på vei vestfra, og vi fant ut at det var på tide å krysse over ytre Oslofjord før det meldte sin ankomst. Først måtte vi en tur innom Strømstad så Aurora kunne få vaksinen sin og stemplet passet sitt, men fredag kveld i Strømstad er ikke noe spesielt å trakte etter og vi var de første som forlot havna morgenen etter, forhalende baklengs ut mellom alle cabin cruiserne. Det ble en nydelig seiledag hvor vi omtrent seilte helt inn i havna i Kjøpmannskjær, og det var godt å få brukt den siste godværsdagen som er lovet på en stund.  

Det er snart tre måneder siden vi pakket Anastasia klar for tur i Mosjøen. Mellom 1500 og 2000 nautiske mil har vi tilbakelagt sammen. Etter hvert har det blitt en slags hverdag å seile, hvor vi har funnet våre rutiner og arbeidsoppgaver. Vi har blitt bittelitt bedre til å seile, vi har blitt forholdsvis gode til å ankre opp på alle mulige merkelige måter og steder, vi har reparert og fikset båt til det uendelige, men vi har også satt garn, badet, klatret, gått på topptur, longboardet, gått på rulleskøyter, syklet, rodd, dykket, besøkt små øyer og viker vi aldri hadde kommet til uten båt, vi har hatt tid til å bli kjent med et stykke av kysten vår og ikke minst har vi levd to voksne og en husky tett i tett i en Comfortina 32 over en lengre periode. De fineste opplevelsene finnes ikke

på bilder eller lar seg rettferdiggjøre ved å bli gjenfortalt.

Og så plutselig en dag var vi i havn for denne gang. Vi hadde plukket opp mamma og seilt ut til Vestre Bolærne, som ironisk nok var det første stedet vi overnattet på vei nordover i fjor. Etter en nydelig bursdagsmorgen seilte vi så inn til Vallø Marina i Tønsberg hvor vi holdt bursdagsselskap om kvelden før tilbragte vår siste natt om bord for denne gang.

”Mosjøen ja, det er jo et stykke nord for Sinsenkrysset!”, som vår mekanikervenn i Grenå påpekte. Og selv om vi nå har blitt litt bedre kjent med kysten vår så ligger det meste fortsatt nord. Skal jeg gi to tips til andre seilere må det være disse: Se mot nord og skal du seile i den svenske skjærgården, så seil på høsten!

Smøgenbrygga

Smøgen og Anastasia

Det er varmt å være husky mens de to andre klatrer

Fortsatt nydelig i vannet selv om vi har passert midten av september

På kanalfart med Anastasia

Det er akkurat plass til at to seilbåter kan møtes.

Karlsvogna følger oss trofast

Fortøyd i Strømsundet på Väderöarna!

Hilsen fra tidligere besøkende

Hvem var Ollof Serin i 1612?

Tålmodig husky!

Snorkletur i naturhavna.

Først den ene og så den andre!

På tur til "Grotten"

Utsikt vestover, ved nok en kompassrose!

Til tross for at vi var midt i uka var vi ikke den eneste som hadde fått ideen om "Værøyene".

Vi fikk med oss en passasjer neste dag! 

Troels Kløvedahl har fulgt oss på mye av turen.

Edholmarna ble siste naturhavn før Strømstad.

Mamma, Martin og Aurora pynter til bursdagsmorgen.

Ekstra stas å våkne til pyntet skip og nybakte kanelboller! 

Før vi seilte siste strekk fra Vestre Bolærne til Vallø forberedte vi kveldens bursdagsmiddag ala sushi!