Naturlig Jobb: 7 uker i Nepal

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg ikke visste særlig mye om Bhutan annet enn at det skal huse noen av verdens lykkeligste folk og at det er svindyrt for turister å besøke landet. Ironisk nok veltet det nå inn med mennesker på flyplassen som viste seg å være bhutanske flyktninger som siden 1990 har vært bosatt i flyktningleirer i Nepal.

Rundt 100 000 mennesker (eller 18% av Bhutans befolkning) ble i 1988 ofre for en utrensking fra styresmaktene. Opprinnelig fra Nepal etablerte Lhotshampa-folket seg i det sørlige Bhutan på 1800-tallet. I 1988 fant styresmaktene ut at de som ikke hadde papirer som kunne bevise at de var lovlig bosatt i landet før 1958, ville bli ansett som ulovlige immigranter. Lover som forbød nepalesisk språk og tradisjoner ble innført, mange ble fengslet og mange flyktet/ble tvunget til å flykte (og med de forsvant også en viktig kultur i området). Problemet var bare at Nepal ikke ville ha dem. Etter 15 år i limbo ble det bestemt at Lhotshampa-folket skulle fraktes til vestlige land og reintegreres der. Da vi møtte de på flyplassen i Bhasantaphur etter vandreturen vår var de på vei til USA. Hver og én hadde fått en duffelbag som skulle romme alle eiendelene deres og som var merket med navn, nummer og ”Washington”. Kontrasten til vår høyst frivillige reise til Nepal kunne ikke vært større. Tenk om det samme hadde skjedd med nordmenn som er bosatt i Danmark eller Sverige, og vi hadde blitt deportert til en kultur totalt fremmed fra vår egen?

Nepal er et sammensatt land hvor det hverdagslige og det hellige går hånd i hånd. En morgentur til Swayambunath (apetempelet) innebærer at du blir løpt forbi av alle de som bruker de bratte trappene som treningsarena, samtidig som du observerer alle dem som kommer for å utføre sin morgenbønn. På trappene til templene i Patans Durbar Square ble det filmet en nepalesisk musikkvideo, noe som tiltrakk like mange skuelystne som helligdommene den dagen. Og når vi først er inne på kompleksitet, prøv ikke å forstå om noe er hinduistisk eller buddhistisk. Ofte er det nemlig begge deler. Tibetanske bønneflagg vaier i vinden over hodet på Lord Shiva og hinduistiske deitier sitter side om side med Buddha. Tilsynelatende gjør det ingenting.

Etter et par dager i Kathmandu hadde vi igjen fått nok av storbyen og satte kus for Pokhara og Sadhana Yoga Retreat. Også på yogasenteret hentet de inspirasjon fra begge religionene, selv om hovedvekten var hinduistisk. For en som er overveiende skeptisk til kollektiv religionsutøvelse som tenderer til gruppehyllester under ledelse av én person som også har definert meningen med bønnen/hyllesten/mantraet eller hva man nå fremsier, var jeg strålende fornøyd med at de på Sadhana ville at vi skulle legge vår egen mening i det vi gjorde. Alle religioner, livssyn, trosretninger var velkomne, og mantraer og chanting ble først og fremst brukt for å oppøve konsentrasjonsfokus i meditasjonsøvelsene. Instruktørene var dyktige til å forklare hvorfor vi gjorde de øvelsene vi gjorde og vi snakket om hverdagens stress og hvordan skolen i dag lærer barn at de skal tenke, men ikke hvordan de skal stoppe å tenke. Hvordan de skal tømme hodet for tanker og være til stede. Her og nå.

Vi tilbrakte seks hele dager på yogasenteret, med stramt program fra halv seks om morgenen. Vi hadde ulike former for meditasjon, nozal cleansing, reflexological practice og to harde halvannen times økter med yoga hver dag. Jeg hører fortsatt instruktørenes stemme i hodet når jeg utfører øvelsene på egenhånd, og løfter beinet litt høyere eller presser hodet litt mer mot knærne. Til tross for at manglende fleksibilitet gjorde at kroppen fikk kjørt seg, var likevel min største utfordring at vi først fikk frokost klokken 10, og da hadde vi som sagt vært i gang i fire og en halv time allerede.

Sadhana var et godt sted å være. Senteret ligger på en høyde med utsikt over sjøen, Phewa Tal. Her bodde vi finere enn noe annet sted i Nepal, og her var det ingen som låste døren til rommet sitt. Hele personalet var dyktige og profesjonelle, og alle kunne navnene på alle som bodde på senteret til enhver tid. De skapte en varm og inkluderende atmosfære der alle hjalp til, og de lo mye. Vi som var der ble en liten familie. Vi spiste alle måltider sammen og gjorde alle aktivitetene sammen. Etter Sadhana møttes vi igjen flere av oss. Sånt kommer ikke av seg selv.

Selv om kroppene var støle og mørbanket etter de første dagene, forlot vi Sadhana lette til sinns og takknemlige for alle de fine menneskene vi hadde møtt der. Vi hadde omtrent 10 dager igjen i Nepal, og bestemte oss for å bruke de neste dagene i Pokhara. Vi prøvde å ta med oss de gode vanene fra Sadhana og startet dagen med morgenyoga kl. 7 på takterrassen, med utsikt til snøkledde Himalaya-fjell. Etter å ha tatt med oss The international mountain museum (hvor de også har fått med en viktig seksjon om climate change i Himalaya, søppel og forurensning fra ekspedisjoner og turisme), the world peace pagoda, en helt fantastisk paragliding tur og et besøk i Gompaen i en av de tibetanske flyktningeleirene, Tashi Palkhel, vinket vi farvel til Pokhara og satte kurs for en helt annen versjon av Nepal.

Vi hadde hørt mye om Chitwan nasjonalpark som ble opprettet i 1973 og satt på verdensarvlista i 1984. Hadde ikke området blitt vernet ville det høyst sannsynlig blitt avskoget og dyrket. Sånn sett kan man forstå at de trenger turistinntektene for å bevare parken. Men det kommer 100 000 turister hit i løpet av et år. Det er voldsomt mange. Og nå har vi blitt to av dem. Vi hadde diskutert mye om vi skulle dra, lest og hørt mye forskjellig, og ble til slutt enige om at vi fikk dra og se selv og så gjøre oss opp en mening. Men vi ville prøve å gjøre vårt møte med parken så skånsom som mulig for naturen og dyrene der. En elefantridetur var utelukket, noe vi fikk bekreftet da vi gikk forbi en elefantstall en kveld. Mange av dyrene har deformert rygg og skuldre etter å ha fraktet mennesker og varer. De står i lenker store deler av tiden og er synlig stressa. Flere av de har sår etter mer eller mindre brutale treningsmetoder. Det finnes 216 elefanter i fangenskap her og 25-30 ville inne i parken. De skulle vært frie alle sammen. Elefantene i fangenskap var et så trist syn at vi ble bare stående uten og si noe, med tårer i øynene.

Frem til for to år siden var det eksklusive turistlodger inne i nasjonalparken. Disse er heldigvis stengt nå og det begrenser noe av turiststrømmen inn og ut. Nå er det kun parkvoktere som holder til inne i området, og de gjør en viktig jobb i forhold til krypskyttere. Man må kjøpe ny billett hver dag for å slippe inn i parken. Dessuten må man ha guide med. Og det er kanskje like greit med tanke på at både det sjeldne énhornede nesehornet, sloth bear, ville elefanter, krokodiller, villsvin og selveste kongen, the royal bengal tiger, holder til i jungelen. Vi startet vår dag i nasjonalparken med en kanotur nedover elven og deretter en vandretur på to timer tilbake til utgangspunktet. Ikke så mye å skrive hjem om på denne turen, mest aper og rådyr. På ettermiddagen kjørte vi jeep inn til hovedkvarteret i parken, hvor de også har et breedingcenter for gharial krokodillene. De finnes det bare omtrent 240 av i hele verden. Vi trodde ikke vi skulle se noen spesielle dyr og tok det litt som en utflukt, men plutselig ropte guiden vår hviskende (?) ”Tiger, Tiger, Tiger!!!”. Og der, 50 meter foran oss på veien satt en stor royal bengal hanntiger og markerte sitt territorium. Den brydde seg ikke synderlig om at vi var der og fortsatte dovent bortover veien, skrapte litt på trær og tisset litt mer, før den forsvant ut i gresset. Og bare to minutter senere dukket en Sloth Bear opp, men på litt lenger avstand. Vi ble gratulert i øst og vest da vi kom tilbake til lodgen, å ha sett en tiger var visst ikke hverdagskost. Vi ga oss med én dag i parken. Det er en vanskelig balansegang mellom å støtte opp om at en park eksisterer fremfor at området brukes til andre formål, og samtidig regulere strømmen av turister slik at det ikke stresser dyrene som lever der mer enn høyst nødvendig. Det største potensialet for forbedring ligger helt klart i måten de ”tamme” elefantene behandles på.

Etter Chitwan vendte vi tilbake til Kathmandu for de siste dagene i Nepal. Snart skulle vi tilbake til hverdagen i Norge. Dette halvåret har på mange måter vært et kontrastfylt halvår. Vi har gått fra å befinne oss langs Skandinavias kyst med alle sine luksusbåter. Få steder har vel nordmenn og svensker så mye penger som langs den vestsvenske skjærgården. I september møtte vi flere som var på vei til ett verft med båtene sine, hvor de skulle være vinteren over. Vi møtte store, store cabin cruisere, som den i Skagen som hadde kjørt fra Gøteborg på tre timer og sikkert brukte mer diesel på den turen enn vi gjorde på hele sesongen. Og så reiste vi til Nepal. Hvor majoriteten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, men hvor vi ble møtt med smil og farger. Til snøkledde fjell og breer. På en reise hvor utfordringene ble helt andre enn ombord på en seilbåt. Til et land som jeg med hånden på hjertet kan si at er ett av de aller vennligste landene jeg har reist i noen gang.