Friluftsliv for mine tanker!

Første juledag var mamma, Aurora og jeg på skitur. Det var tåke, regn i lufta og isete i løypa, men det var like fullt deilig å være ute. Vi var dog ikke de eneste som hadde ski på beina. Opptil flere idrettslag hadde bestemt seg for å bruke turløypene til trening akkurat denne dagen. Følelsen av å være på tur forsvant, og følelsen av å befinne seg på en stadion ble mer og mer fremtredende etter hvert som idrettslagene tok mer og mer plass, og barnefamilier, turgåere og hunder skvatt langt ut i skogen når store grupper kom skøytende.

2013 revisited

I et desperat forsøk på å få tilbake litt av barndommens julestemning var jeg på hele tre julekonserter i desember. Uten at det egentlig hjalp så mye. Det som jeg derimot fikk med meg var understrekingen av at det er på tide å oppsummere året 2013. Lukene er åpnet, som solisten på forrige konsert påpekte. Det er på tide å skue bakover og finne frem til høydepunktene fra 2013. Eventuelt kan du, i disse digitale tider, få hjelp fra facebook som har satt sammen et ”review” av dine høydepunkter basert på antall ”likes” du har fått på det du har lagt ut på nettet.

For min del kommer ofte de beste opplevelsene (høydepunktene om du vil kalle det det) når jeg er utenfor dekning, eller i det minste uten tilgang til mail, facebook og instagram. Skal jeg rettferdiggjøre 2013 må jeg derfor svinge stort utenom sosiale medier og sette min lit til min egen hukommelse. Denne har riktignok også (heldigvis, og i likhet med facebook) en tendens til å fremheve det positive og nedtone det ikke fullt så hyggelige.

”Å gjøre det vanskelige med et smil”

Møtet med idrettslagene i skogen ga meg den inspirasjonen jeg trengte for å oppsummere, i det minste turåret, 2013. Det vil si essensen i det jeg har bedrevet i året som har gått. For når året skal oppsummeres handler det kanskje ikke om de enkelte turene, men om summen av opplevelsene ute. Summen av hva turer, aktiviteter og naturopplevelser har gitt meg. Elevene opplevde det samme da de før jul skulle oppsummere halvåret og trekke frem hva de hadde likt best. Det er vanskelig, for hver tur har sin sjarm, sin egenart, sine minner, sin farge og sin smak.

Mens jeg kjørte slalom mellom idrettslagene med Aurora foran meg, var det mest slående at jeg ikke møtte én eneste utøver som smilte. Ikke sånn å forstå at jeg er uvitende om at trening er/kan være hardt. At det ofte krever fokus. Men når de først har tenkt å okkupere hele skogen, så er det minste de kan gjøre å vise litt tilfredshet ved at de får den plassen de trenger, eller?

For en som er indoktrinert med friluftslivsfilosofien fra Bø og Nalle om ”å gjøre det vanskelige med et smil” ble kontrasten stor. Og det er sånn sett helt bevisst at jeg har valgt et annet fokus for mine aktiviteter. Jeg vil ta tilbake leken, smilet, gleden ved å være ute. Jeg vil at friluftslivet mitt skal være lystbetont i så stor grad som mulig, helst innebære et snev av mestring og helst gi meg noe tilbake på plusskontoen. Det skal være rom for å stoppe opp midt i en aktivitet for å nyte en utsikt eller et lys hvis jeg vil det, uten å måtte tenke på at en stoppeklokke går. Det skal være plass til naturopplevelsen. Faktisk er det sånn at naturen kommer først, og de ulike naturtypene og årstidene inviterer meg til ulike aktiviteter. Dermed gir de ulike friluftslivsformene meg også ulike former for innskudd.

Jeg løper i skogene fordi det gir meg et pusterom. Jeg klatrer i fjellene fordi det gir meg tilstedeværelse. Jeg beveger meg over vidda fordi det gir meg luft. Jeg seiler mot horisonten fordi det gir meg frihet. Jeg sitter rundt bålet fordi det gir meg tilhørighet. Jeg besøker ukjente områder fordi det utvider min nysgjerrighet. Jeg går på ski med hund, telt og pulk fordi det gir meg ro. Jeg padler havkajakk fordi det gir meg nærhet til naturen. Jeg besøker breen fordi den får meg til å føle meg liten. Jeg kjører på ski ned fjellsider fordi det gir meg flyt. Jeg sover under åpen himmel fordi det gir meg uthvilthet. Jeg besøker grotter under jorden fordi det lar barnet i meg leve. Jeg padler ned stryk fordi det er noe av det morsomste som finnes.

Det trenger ikke være så avansert eller omfattende. Faktisk er det ofte når jeg er mest sliten og det virker vanskeligst å komme av sted at jeg virkelig får noe igjen for å ta med meg hund og ski på tur.

Dagens dåd har intet merke,

Slik som den er nede drives;

Her blir mine tanker sterke,

Kun på vidden kan jeg trives.

I den øde seterstue

All min rike fangst jeg sanker;

Der er krakk, og der er grue,

Friluftsliv for mine tanker. 

(Utdrag fra Henrik Ibsen ”På Viddene”). 

Godt nyttår fra Rondane!