Naturlig Jobb: Mine idealistiske venner

Jeg har en del venner og bekjente (kanskje mest det siste) som er mer eller mindre samfunnsengasjerte, miljøbevisste og politisk interesserte. De er ikke redde for å la sine holdninger og meninger skinne igjennom når vi møtes. Stort sett blir det likevel med snakkingen.

Så har jeg noen andre venner. Som ikke er like politiske aktive. Kanskje ikke så politisk korrekte heller hele tiden. Til gjengjeld lever de derimot livene sine i tråd med egne idealer. De snakker ikke bare om betydningen av å ta vare på miljøet og naturen, men fører en livsstil i tråd med det de står for. De ser verdien av å begynne med seg selv. Der er det ikke fullt så mye snakk, men desto mer væren og gjøren. Samtidig er dette er noen av de menneskene jeg kjenner som er best til leve sine egne drømmer. Som ser nye ideer og prosjekter oppstå kontinuerlig. Og som våger å ta tak i noen av de og gjøre de til virkelighet. Som ser muligheter fremfor begrensninger. At vår interne facebookgruppe i snart to år bærer navnet ”Man kan hvad man vil og vi får det til” taler vel egentlig for seg. Uten drømmer blir livet tomt. Derfor er det heller ikke nødvendigvis sånn at alle drømmer behøver å settes ut i livet. Men det står respekt av de som har samsvar mellom idealer, drømmer og handlinger.

For tiden er vi spredd utover store deler av Norge. To i Lofoten, to på Vestlandet, tre i Telemark og to på Helgeland. Likevel har vi klart å samle oss til nyttår. I fjor på vår hytte i Trysil Knuts fjellverden. I år på familien Wegges hytter i Rondane. For noen av oss er det et år siden sist vi møttes.

Vi er ganske så forskjellige alle sammen, men vi har noen fellesnevnere som gjør at når vi møtes vet vi at det blir bra uansett. Det meste av maten har gått ut på dato, varmtvann er oppskrytt og det er godt med plass på hemsen. Derfra kommer det mye latter når fem mennesker skal gå til ro samtidig. Det morsomste er kanskje likevel å studere oss når vi er på tur. Friluftslivsstudiet setter sine spor. Vi er indoktrinert med bestemte mønstre for hvordan vi beveger oss, legger veivalget i terrenget, tar pauser, ferdes sammen som gruppe. Stakkars den som skulle komme og fortelle oss at dette skal gjøres på annet vis.

Siste dagen ble det endelig tur til Pudderdalen, et sted vi hadde hørt snakk om siden vi kom, men som jeg ikke tror er navngitt på noe kart. Det får være Weggebrødrenes sted. Og Pudderdalen innfridde. Selv Aurora rakk å bli sliten på sin tur ned igjennom snøen.

”Tenk å hoppe inn det nye året a”, sa Markus og Isak. Som sagt så gjort. Rett før midnatt var det på med uteklær og ski. Nedtelling fra publikum og stor jubel til guttene på vei over hoppkanten. Når man samler ni tidligere Bø-studenter (og en hund) blir det utvilsomt mye lek. Jeg kommer derfor hjem til Toppen med opptil flere nye leker som jeg nesten ikke kan vente med å introdusere for friluftslivsflokken min.