Naturlig Jobb: Jenteseilas på Helgelandskysten

I år som i fjor får jeg gjentatte ganger bekreftet at båtverdenen fortsatt er forholdsvis mannsdominert. Fra gammelt av betydde det ulykke å ha kvinnfolk med om bord i båten, men det sies ingenting om at det samme var tilfellet hvis det bare var kvinner om bord. Jeg tør påstå at vi fikk oppleve Helgelandskysten på sitt beste da vi la ut på vår jenteseilas i starten av juni: Anastasia, Lillesøster, Kari og meg.

Nattseilas ut fjorden

Vi hadde alt klart om bord i Anastasia fredag ettermiddag. Kari, tidligere medeier i Anastasia, hadde kommet oppover til Mosjøen og vi skulle ha seks dager på sjøen sammen. Det var bare det at det blåste nordavind med 12 sekundmeter og Vefsnfjorden gikk hvit. Vi så andre båter legge fra og stampe seg utover. Båter med vesentlig større motorer enn oss. Så vi bestemte oss for å vente og se om det løyet til natta. Ett cafébesøk, middag og forsøk på noen timers hvile senere, kikket jeg på nytt utover fjorden. Det var nesten midnatt, men hva gjorde vel det, for på denne tiden av året er det lyst døgnet rundt. Fjorden var mye roligere og vi la fra kai. Etter hvert kunne vi hive ut genoaen også. Første stopp ble Åkvika, en rolig bukt der fjorden deler seg. Klokka fire om morgenen kunne vi kaste ankeret, og fornøyde med nattens seilas krøp vi til køys da kuene begynte å raute i fjøset inne på land.

Alarmen går

Fem timer senere, og fortsatt uten å ha sovet så mye (det tar litt tid å venne seg til å ligge for anker…) stod vi opp igjen for å fortsette ferden ut fjorden. Å trekke ankeret for hånd var morgenens treningsøkt, og mange ganger i løpet av turen skulle vi prise oss lykkelig for å være to som kunne bytte på. Vi slo av motoren med en gang vi var ute av bukta vår og fikk en dag med mye fin seiling før vi tok oss inn i Vågsvågen (som navnet tilsier er det en våg med mange våger inni…), nordøst på Dønna. Vi slapp ankeret innerst i én av buktene og håpet på at vi endelig skulle få oss litt søvn.

Det gjorde vi også frem til klokka halv seks. Lang borte i det fjerne hørte jeg en intens piping, men som jeg valgte å avfeie som en del av drømmen helt til jeg hørte at Kari åpnet luka. Vi hadde satt på ankeralarmen på kartplotteren før vi la oss, og nå varslet den om at vi hadde flyttet oss utenfor en gitt radius. Heldigvis var det ingen dramatikk, bare vinden som hadde løyet, noe som gjorde at vi lå helt annerledes på ankeret enn da vi la oss. Vi startet likevel opp motoren for å sjekke enda en gang at ankeret holdt, og til slutt valgte vi å stole på at alt var i sin skjønneste orden og krøp ned under dekk igjen.

Lovunden – endelig

Lovunden har fulgt meg helt siden jeg flytta til Helgeland for to år siden, og vi i løpet av den første uka her oppe padlet kajakk utenfor Tomma. Med sin karakteristiske form er den et lett kjennemerke ute i havet, og nå skulle jeg altså endelig få hilse på øya og fjellet.

Fra Vågsvågen seilte vi utover, men så døde vinden og vi måtte til med jerngenoaen den siste biten. Stilla ble brukt til dorging (vi hadde bevisst tatt med én middag for lite, i håp om at det skulle inspirere oss til mer fiske…vi sier ikke så mye mer om hvordan det endte), men uten at noe beit på. Til gjengjeld fikk vi følge av lundefuglene på vei innover. De kommer tilbake til Lovunden i april, år etter år, og store deler av fjellet er reservert for disse nydelige skapningene. Etter noen timer kunne vi fortøye Anastasia i Lovund Marina. Det var første landkjenning siden vi forlot Mosjøen to døgn tidligere, og litt sjanglete begge to gikk vi på oppdagelse på øya.

Lovunden er en hyggelig øy med rundt 450 fastboende. Befolkningen er stadig økende, og det synes godt på det gode vedlikeholdet av husene. Det bor mange barn på øya, og vi møtte mye liv både ved barnehagen og skolen. Hovedmisjonen med å besøke Lovunden var selvsagt en tur på fjellet. Lovundfjellet er 619 meter høyt, og da det ligger på en forholdsvis liten øy sier det seg selv at de 619 høydemeterne går rett opp. Det er rett og slett ikke plass til hårnålsvinger. Sommeren kom for alvor til Nordland den dagen, og vi gikk i kortbukser og sportsbh nesten hele veien opp. På toppen var det vind nok til å seile, uendelig klart og vi ble sittende og beundre Træna en god stund. Etter at vi hadde sunget alle sangene vi kunne med ordet ”magic” i, var vi klare for returen. Det var nesten mer spennende å gå ned igjen enn oppover. På vei tilbake kom vi forbi en nydelig kritthvit sandstrand med turkisblått vann. Jeg måtte bare bade selv om jeg visste at vannet var iskaldt fortsatt. Det var ingen vits i å kjenne på det, men bare å ta sats og løpe.

Hjartøya revisited

Vi bestemte oss for å fortsette seilasen samme kveld. Det var på tide å begynne på ferden innover igjen, og Dønna ble på ny vårt mål. Denne gangen gikk vi til nordvestsiden, til en bukt like ved Solfjellsjøen. I likhet med Åkvika stod den ikke beskrevet i noen havneguide, men den var merket med anker på kartet så vi mente det var verdt et forsøk. Riktignok måtte vi under et ledningsspenn på 18 meter på vei inn, og selv om vi visste at masta er lavere ser det alltid ut som om det ikke går. Det måtte noen paraderunder til før vi til slutt gikk inn og kastet ankeret.

I firetiden våknet vi av at vi hadde flyttet oss igjen. Det hadde blåst opp, og de neste to timene sjekket jeg jevnlig at vi lå der vi skulle før jeg til slutt sovnet igjen. Det var ufattelig tungt å trekke ankeret manuelt med 10 sekundmeters vindpress, selv om vi brukte motoren til å hjelpe oss så langt vi kunne, men endelig kunne vi feie ut under ledningene igjen og heise seilene. Med platt lens og slør ble det etter hvert så varmt at vi kunne bytte ut flytedress og ullfrotté med sportsbh og tynn ullstilongs. Målet for dagen var Hjartøya, den vakre bukta vi forelska oss helt i på vei nordover sist sommer. Vi hadde bukta for oss selv, og tok oss god tid til å utforske øya etter middag. Det ga resultater: to rådyr, en gjøk, seks ryper og (så klart) flere sauer.

Tålmodighetsprøven

Jeg er av den oppfatning at seilere må bli tålmodige folk. I hvert fall om de har en motor uten altfor mange hestekrefter og det er motvind, motsjø og tidevann imot. På det sakteste gjorde vi mellom 0,9 og 1,3 knop, og vi begynte å lure på om Kari kom til å rekke toget fra Mosjøen neste morgen. Vi forsøkte oss på heise seil flere ganger, men fallvinder er lumske greier og vinden skiftet hele tiden litt retning. Det var bare å stampe seg igjennom de trangeste passasjene hvor trakteffekten var på sitt verste og håpe på bedre tider. Etter flere omganger med geni kunne vi endelig passere den siste lykta på vei inn Vefsnfjorden og feire med de siste to colaboksene om bord. Vel inne i Mosjøen marina ble vi møtt av tre menn på brygga. Etter å ha snakket med oss en stund kikket de litt nærmere på båten og stilte oss det samme spørsmålet vi hadde fått to ganger tidligere på turen: ”Er det bare dere to?”